‘God made only one John McCain, and he’s his own man’

Det var sikkert svært tilfredsstillende for utsendingene å endelig komme igang med Republikanernes landsmøte tirsdag kveld, men bakteppet bød på noen politiske balanseproblemer. Ikke bare skulle det tas hensyn til at påtroppende presidentkandidat John McCain mandag, i påvente at orkanen Gustavs herjinger hadde oppfordret folk «to take our Republican hats off, and our American hats on«. En slik tverrpolitisk tilnærming kunne ikke forlates med en gang det ble klart at orkanen var mindre voldsom enn fryktet, og derfor måtte også den aggressive retorikken mot Demokratene for syns skyld tones ned, og erstattes av appeller om å sette nasjonen først. I tillegg hadde man også invitert den reformerte demokraten Joe Lieberman til å holde kveldens hovedtale, vel vitende om at han kun ville ha nyhetsverdi i den grad han gikk god for alle de sidene ved John McCain som opp gjennom årene har irritert den republikanske grasrota. Ganske særlig nå som de klareste angrepene på Obama måtte flyttes ut av beste sendetid, til selveste Ånden Som Går, tidligere senator og presidentkandidat Fred Thompson.

Men la oss, som en slags hjelpeløs gest overfor den presidenten som har gjennomlevd den soleklart lengste lame duck-perioden i moderne tid, begynne med George W. Bush. Heller ikke han var en helt enkel nøtt å knekke for McCain, som altså desperat skulle forsøke å kommunisere et brudd med Washington-tradisjonen, samtidig som partiets fortsatte leder er den tydeligste representanten for alt det de nå hevder de vil forandre, som Slates John Dickerson skriver. McCain-kampanjen har en historie for å si offentlig det som egentlig burde forblitt internt (noen som husker valgkampsjefen Rick Davis’ offentlige vedgåelse av at et nytt terroranslag ville være en stor politisk fordel for McCain?), men alle de som søndag i sitt stille sinn takket orkanen Gustav for at Bush og visepresident måtte avlyse sin opptreden på landsmøtet, har foreløpig hatt vett til å holde det for seg selv. Landsmøtet slapp riktignok ikke helt unna (og delegatene var sikkert euforisk fornøyde), ettersom Bush faktisk hilste møtet og holdt en kort tale for å hylle McCain og piske the Angry Left for manglende nasjonalfølelse. Fra et valgtaktisk synspunkt er en slik avstandsomfavnelsen – som selvsagt inneholder sine helt egne paradokser, ettersom Bush og McCain av gode grunner ikke har noe hjertelig forhold seg imellom – langt å foretrekke framfor en fysisk opptreden fra Bush, komplett med bilder Demokratenes fritt kunne benytte til å markedsføre McSame-narrativet

Kveldens viktigste øvelse i taktisk-politisk forskrevelse viste seg imidlertid ikke overraskende å være den uavhengige senator Joe Liebermans hovedtale (video). Lieberman blir aldri noen god taler (se bare hvordan han dreper den eneste minneverdige replikken i hele talen – «if John McCain is just another partisan Republican, then I’m Michael Moore’s favorite Democrat» – ved å to ganger presisere And I’m not), men så var han heller ikke invitert for å holde en tale, så mye som han skulle levere et vitnesbyrd om at sentrumsorienterte demokrater og uavhengige ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å stemme på McCain. Han var der som representant for et demokratisk parti som ikke finnes lenger, og som derfor kan gjenfinnes i McCain. Lieberman påtok seg å fortelle velgerne at Obama nok er en veltalende mann, men at han mangel på samarbeidsvilje, resultater og erfaring gjør den republikanske senatoren til det trygge og riktige valget, blant annet fordi det bare er en kandidat som faktisk ønsker amerikansk seier i Irak… du kjenner leksa. Han gjorde jobben, om enn han gjorde lite for å klargjøre hva – annet enn Country First – som skal være høstens historie om John McCain? Hvis han er forandring, hvorfor blir han hyllet av George W. Bush? Og motsatt; hvis han er en trygg konservativ, hvorfor kunne demokraten Lieberman ramse opp en lang liste med temaer hvor grasrota mener McCain er en demokrat i forkledning? I løpet av uka må Republikanerne finner en effektiv og konsistent måte av avgi følgende, litt hule, todelte svar på: 1) Forandring er viktig, men ikke like viktig som nasjonale sikkerhetsspørsmål; og 2) John McCain er en trygg fordi han ikke lenger står for alt det som Lieberman bygget sin hyllest på, men det betyr ikke at han er en ryggradsløs flip-flopper, for han har nemlig tjenestegjort i Vietnam, og han setter landet sitt foran seg selv. Det henger ikke helt sammen, sier du? Vel, så får de snakke om Obama istedet, da.

Den talen Liebermans viste til fulle at han ikke har noe som helst imot å bli utnyttet som et rent symbol for McCain. Lieberman trakk fram både valgkampfinansieringsloven, den tverrpolitiske samarbeidet for å godkjenne nye dommerutnevnelser, og kampen mot global oppvarming som eksempler på McCains vilje til å bryte med partilinjen, til forutsigbart sparsam applaus fra landsmøtedelegater som fortsatt anser dette som grove brudd på republikanske kontrakt med velgerne. Men det ble samtidig overtydelig at det var en eneste grunn til at Lieberman slapp unna med å minne dem på disse smertefulle minnene, nemlig at det er Sarah Palin, og ikke Lieberman selv, som i kveld holder visepresidentkandidatens tale. Om Lieberman hadde fulgt sin egen overbevisning og utnevnt Lieberman til running mate, kunne Connecticut-senatoren klart det kunststykke å bli nesten like upopulær i begge partier. Talen han ga landsmøtet på tirsdagen tyder på at det kan ha vært smart av McCain å ta et steg tilbake, gi høyrefløyen sin hockeymamma, og istedet la Lieberman definere nyttig i uttrykket nyttig idiot.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*