Stolthet og fordom

Har fiksjonen tatt rotta på virkeligheten?

Denne uken startet TV2 Zebra sendingene fra den niende (!) sesongen av Simon Cowells monsterpopulære American Idol. I Norge, hvor vi for lengst har blitt vant til å betrakte sangkonkurransen som distinkt 2000-talls, kan det virke merkelig at Idol i det hele tatt fortsatt eksisterer, men i USA er dette fortsatt a big fucking deal, for å sitere landets visepresident. Det amerikanske TV-markedet er ikke lenger nok det kuleste bordet i kantinen, nemlig; over absolutt hele linjen rapporterer de store selskapene (ABC, NBC, CBS og Fox, samt den hensyknende liksom-kanalen CW) om seerflukt og idetørke. For bare fem år siden leverte Desperate Housewives, House, Lost, Grey’s Anatomy og flere andre opp mot og over 20 millioner seere hver uke, men nå er det kun Jerry Bruckheimers CSI-franchise og seinblomstreren NCIS som holder fortet. Og helt øverst i fortet, der står American Idol. Fortsatt. Ved siden av Superbowl-finalen er talentshowet ubestridt som USAs eneste virkelig nasjonale samlingspunkt i fjernsynet. Etter ni år.

Nevnte Cowell fortjener en hel del av kreden, selvsagt. Ikke bare er det han og den notoriske pengemaskinen Simon Fuller som i sin tid revitaliserte syngespillet i britisk fjernsyn, før de tok fesjået over dammen. Det er også Cowell som, sammen med den karismatiske, kortvokste studioverten Ryan Seacrest, har stått som garantisten for seriens uimotståelige miks av nakne, kommersielle ambisjoner, legitimt talent og følelsesporno. Showets dynamikk var urokkelig i årevis: Seacrest og den bløthjertede dommer Paula Abdul skaffet sympati for syngende ungdom X, mens Cowells britiske arroganse sørget for å bryte ned samme på direkten. Cowell ble Fienden – deltakeren og de godmodige sjelene i programledertemaet ble folkefronten mot kynismen. Alle ble glade. Cowell ble dessuten latterlig rik.

Så rik, skulle det vise seg, at han til sist ble større enn showet selv. Cowell har de siste årene sydd sammen sine arbeidsdager slik at han kan kombinere dommerjobbenIdol med samme funksjon på velkjente X Factor i Storbritannia, og i sommer kunngjorde han at hans tid på Idol snart er forbi. Tiden har kommet for å flytte X Factor til amerikanske skjermer neste høst, og den niende sesongen blir dermed Cowells siste. Som så mye annet mannen har gjort, var det et PR-messig vådeskudd av ren genialitet – det sørget for at den Store Amerikanske Samtalen gjennom den tidlige høsten var nødt til å handle om hva som nå ville skje med programmet og mannen. Det har skjedd før: Da Abdul forlot Idol under nøye orkestrerte kontroverser i fjor sommer, var lønsjbordsnakken knyttet til hennes eventuelle erstatter i ukevis. Det er bedre reklame enn noe annet, selvfølgelig, og det var ikke så nøye at det nyeste tilskuddet, Kara DioGuardi, ikke fungerte særlig godt i sin første sesong. Lærdommen er tatt, og denne sesongen er USAs nest hyggeligste lesbiske talkshowprogramleder, Ellen DeGeneres, plassert som stolfyll ved siden av Cowell, DioGuardio, Randy Jackson og verdens mest prangende Coca Cola-glass. For virkelig å drepe sitronen før all saften er ute ble stjerner som Victoria Beckham, Missy Elliott og Joe Jonas hanket inn som bisittere under de innledende audition-rundene, før Ellen inntok podiet. Resultat: De beste åpningstallene på mange år.

Lytt: Kim Masters og Greg Gelfand om hvordan Idol produseres

American Idol er selvfølgelig ikke sterkere enn stjernene det produserer, uansett hvor sterkt Cowell-faktoren står. Konseptet har levert noen stående eksempler for ettertiden i flere land, men det begynner å bli en stund siden (se Nilsen, Kurt; Young, Will; Clarkson, Kelly). Noen skaper seg en karriere basert på personlighet eller andre styrker heller enn Idol-statusen (Lambert, Adam, Hudson, Jennifer), andre blir eksklusivt amerikanske døgnfluefenomener (se nesten alle finalister, for eksempel Archuleta, David; Allen, Kris). Og, som vi så smertelig vet – ikke alle takler presset ved å få for mye oppmerksomhet over natten (se Rybak, Alexander; Bratland, Erlend; Boyle, Susan). Mye sutrete og uinteressant er skrevet om hvordan talentshowene har endret måten stjerner skapes på, og hvor lite som skal til, hvis man altså ser bort fra selvtillit, stå-på-vilje, talent, hardt arbeid, sterk psyke, fokus, gode venner, musikalitet, sjarme, utholdenhet, sangstemme, personlighet, flaks og…ja, nettopp. Men det er sant at veien til stjernene ikke nødvendigvis går via skolebenken eller den tradisjonelle utdannelsen lenger. Nettopp derfor er to av det siste årets fremste ungdomsfrierier, kult-TV-serien Glee og fjorårets nyinnspilling av Alan Parkers dansefilm Fame, interessante. De viser veien tilbake til den tradisjonelle berømmelsen, mens de blir omfavnet av barn som ikke er vant til å ferdes i dette terrenget.

Lytt: Jay Brannan om Idol-samfunnet

Fame er basert på Alan Parkers kompromissløse musikkfilm fra 1980, en musikal med sangnumre så kjente at generasjoner av skoleungdom senere har fått sitt eget forhold til den, særlig gjennom tusenvis av amatøroppsetninger i grendalag og storbyer over hele Vesten. 2009-versjonen, som gikk på norske kinoer sist sommer, holder seg tilsynelatende nokså strengt til originalmaterialet: Vi følger en gjeng unge, søkende artistspirer på New York City High School of Performing Arts, som alle drømmer om Broadway, Hollywood eller en distribusjonskanal. Som i 1980-versjonen er filmen strengt oppdelt etter hvert av de fire skoleårene, og meningen er at vi skal varmes og imponeres av kidsas harde arbeid og aldri hvilende omsorg & broderskap. Det skjer rett nok aldri – til det er Kevin Tancharoens nyversjon altfor sjablongaktig og aldri, aldri engasjerende – men i den grad Fame overhodet fungerer i oppdatert utgave, er det forbløffende nok som hyllest til den samme arbeidsetikken som story og skuespill ellers gjør bruk av hele verktøykassen for å undergrave. Musikalen er et vitnesbyrd om at kunst og kultur fortsatt kan være viktig også for dem som driver med det, i en tid hvor vi normalt kun tenker på den slags som moro som eksisterer for oss, publikum. Det er poenger som trenger å formuleres på film, men Tancharoens film mislykkes på nesten alle plan i forhold til Parkers originalverk. Viktigst er det selvsagt at musikken er hjerteskjærende grufull – veien fra Irene Caras (senere sett som røff, dansende sveiserinne i Flashdance) Oscar-vinnende versjon av tittelmelodien til nåtidens retningsløse katastrofe er vanskeligere å svelge enn at alle skarpe kanter er skåret vekk. Fame ved 80-årenes ankomst fokuserte på rasespørsmål, fattigdom, ensomhet, homofili og motkultur. 2009? En eneste, overbeskyttende far. Den vibrerende sosiale kritikken er anemisk og feig, eventuelt ikke-eksisterende, antagelig til Parkers grenseløse irritasjon. Likevel har Fame tjent ålreit med penger, og utover høsten har filmens forsiktige gjenintroduksjon av kunstneren som kunstner fått solid drahjelp fra det mest humanistiske stykke TV-fiksjon du har sett på ganske lenge.

Alan Parker om Fame og resten av karrieren

Fox’ massivt suksessfulle storsatsning Glee har gjort mer for de kunstneriske fagenes virketrang og statusoppgradering enn noe annet kulturfenomen, i hvertfall i årsklassene som har vokst fra High School Musical. Attitude har kalt det The gayest television show ever; (som redaksjonen i det britiske magasinet må vite er en løgn enn så lenge de er fullt klar over at BBCs andre sesong av oppvekstdramaet Beautiful People lever og har det bra, men glem det for øyeblikket) Vanity Fairs Brett Berk omtaler det som like High School Musical, but even gayer; Guardian velger seg bildet like a great big scoop of television-flavoured ice cream (with sprinkles). Kort fortalt er Glee historien om den frustrerte spansklæreren som finner ny livsgnist ved å overta skolekoret, og ved tilfeldigheter ender opp med å blande den triste gjengen av sosiale misfits man kan forvente av en slik lavstatus-gruppe (her er det nok å velge blant for
hver eneste lille utgruppe i det amerikanske high school-miljøet; den
afroamerikanske jenta, rullestolbrukeren, den motebevisste fjærpennen
alle vet er homo, alle slags innvandrerminoriteter) sammen med
fotballspillere, duskedamer og andre som normalt er vant til å spille
på et helt annet nivå på den sosiale rangstigen. Scenen er altså satt
for grundige leksjoner om muligheter, ambisjoner og medmenneskelighet. Den lettbeinte blandingen av lun komikk, tydelig dramatisk struktur og kløktig bruk av nytt og gammelt materiale fra Den Store Amerikanske Sangboken har sikret en umåtelig bred appell, også i grupper man kanskje ikke hadde regnet med at skulle kaste seg på, all den feminine buzzen tatt i betraktning.

Brett Berk om hvor Glee bør gå nå

Der Fame i dag altså dytter de sosiale problemer unna parketten ved alle ledige høve, er de unge sangspirenes personlige utfordringer helt plassert på første rad i Glee. Noen klare berøringspunkter finnes likevel, og de kolliderer tilsynelatende med den stjerne-ethos som kommer til syne i glossy produksjoner som Cowells American Idol. Ta en av Glees konflikter som eksempel: Den spedbygde sopranen Kurt, som sliter med å få omgivelsene og familien til å akseptere at han er homofil, havner i en personlig kamp med den ambisiøse, selverklærte superstjernen om retten til å fremføre den sentimentale musikalsvisken Defying Gravity i en forestilling. Striden deler vannene i kormiljøet etter vennskapsbånd, og for å begrave stridsøksen arrangerer klubbens lærer Will Schuester en diva-off – en direkte konkurranse der de to sangerne skal kjempe om retten til solonummeret ved å fremføre låten for gruppen. Episoden, og nummeret, understreker elementer som ofte er synlige også i Idol – ambisjoner, ønsket om å stå alene i rampelyset, gjerne understøttet av sukkersøte bak-scenen-reportasjer med programvert Seacrest – men serien legger til seg et sympatisk blikk som går litt forbi sjablongene talentkonkurranse-formen normalt har på Idol. Der ”virkelighetens” utøvere blir blendet av sjansen til Gjennombrudd, drives de fiksjonaliserte deltakerne av en lyst til å bevise sitt eget verd og en sjanse til å vise omverdenen at de kan takle oppgaven. Til slutt gir Kurt Rachel oppdraget når han, med overlegg, sprekker i siste strofe, fordi hun har overbevist ham om at det betyr mer for henne. På veien for Kurt utfordret sin egen plass i korgjengen, og oppnår for første gang full oppbakning fra sin arbeiderklassefar, som i løpet av episoden går fra unnvikende aksept for sønnens fritidsaktiviteter og nyvunne identitetsmessige selvsikkerhet til å kjempe side om side med ham. Alle vinner, men ikke fordi de får stjernestatusen; de vinner fordi prosessen med å forme et personlig og kunsnerisk uttrykk gjør at de lærer mer om seg selv og Verden.

På samme, i blant litt klamme vis, understrekes også den skvisen som en gruppe som et kor eller en skoleklasse alltid er i. For selv om elevene i Fame er venner og støttespillere, og ungene i Glee club beskytter hverandre mot trakassering og mobbing, kan de ikke skygge unna at ikke alle kan lykkes. I Fame understrekes dette ved at en av elevene plutselig, i sitt fjerde skoleår, får beskjed om at han ikke har det som skal til (og påfølgende uten særlig motivasjon eller glød prøver å ta sitt eget liv); i Glee er rivaliseringen om oppmerksomheten ofte tydelig mellom divaen Rachel og Aretha Franklin-pastisjen Mercedes. Men uansett bindes de porøse ungdommene sammen av felles, ytre fiender – skeptiske foreldre som nekter for at en karriere innen kulturen er trygg nok eller god nok for deres barn i Fame, den sarkastiske og nedbrytende cheerleader-jernkvinnen Sue Sylvester i Glee, eller basketballpappaen som nekter sin spretne, syngende sønn å bli musikalstjerne fordi det ikke svarer til kjønns- eller karrieresynet hans i High School Musical, for den saks skyld. Det binder de unge håpefulle i et fellesskap mot en vegg av skepsis og misforståtte intensjoner, som er sterkere enn det oppstyltede skjebnedramaet av selvbekreftelse som Idol og andre talentkonkurranser kan tilby når produsentene har funnet deltakere som er helt fremme i danseskoene.

I kampen mellom og mot stolthet og fordommer som knytter seg til musikk og dans som legitime kulturuttrykk for unge mennesker med eksponeringsvilje og skapertrang, fungerer alle våre tre eksempler som beviser på at man ikke nødvendigvis trenger å bortforklare det lenger. At en serie som Glee, en prime time-musikal på en nettverkskanal, i det hele tatt kan lages, viser at sjangeren er på vei til en fullstendig rehabilitering, i andrebølgen etter HSM og Mamma Mia!. Det kan vise seg å være viktigere for den amerikanske TV-hverdagen enn at X Factor kommer til New York.
_____________
AKTUELT:
American Idol vises på TV2 Zebra tirsdager klokken 20:00
Glee vises på TV2 Zebra lørdager klokken 20:00
Fame (2009) ble sluppet på DVD i Norge 17. februar
Fame (1980) finnes på DVD

1 comment for “Stolthet og fordom

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*