Desemberkalenderen: You shouldn’t have been there

I desemberkalenderen vil Skrivekollektivet løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år. I dag: Recaps.

Skrivekollektivet har et redaksjonsråd som måtes med ujevne mellomrom for å utveksle ideer og snakke om hva vi bør skrive om, men til syvende og sist er den enkelte skribent sin egen redaktør. Det er ingen ekstern redaktør som grønnlyser en artikkel før den blir publisert. Det kunne kanskje vært ønskelig noen ganger, men nevnes her hovedsakelig for å forklare hvorfor Skrivekollektivets univers til tider kan virke en tanke snevert. Dekningsområdene er som regel bestemt av skribentenes personlige interesser, og hvis en eller flere av oss oppdager noe eller noen som virkelig får hjertene våre til å slå fortere, vil faste lesere merke det. Vi har kjæledegger; enten de er filmfavoritter som Mysterious Skin og Almost Famous; nettsteder som Slate og, i det siste, Montages; eller TV-serier som Glee (se her, her og her.)

Men når det gjelder nettopp TV-serier, har det de siste mange årene dukket opp en mengde nettsider som utvider opplevelsen, enkelte i så stor grad at de nesten er bedre enn TV-serien selv. Vi snakker om fenomenet recaps, en slags gjenfortellinger av hva som skjedde i en episode av en TV-serie. Formålet med en recap kan være ulikt, enten den er ment å fungere som en service hovedsakelig innrettet mot faste seere som av ymse grunner gikk glipp av en enkeltepisode, om den er ment som en spesielt nærgående anmeldelse, eller simpelthen som en underholdende, kåserende tekst. Det er her Skrivekollektivets stadige tilbakevending til Glee igjen kommer inn i bildet. Det finnes recaps av Glee der ute som du burde lese, uavhengig av om du følger med på den trendsettende musikalkomedien eller ikke.

En stor personlig favoritt er de såkalte Glee-caps fra Vanity Fairs Brett Berk. Onsdag morgen poster Berk sine tanker om gårsdagens episode, men i tillegg til å oppdatere deg på hva som skjedde når du glemte å stille PVR-boksen din, har han også et meget distinkt perspektiv på programmet. Det er ikke uten grunn at Berk kaller sine recaps The Gay Guide to Glee. I en selvironisk, ofte karikert selvbiografisk tone, anmelder han episodene etter en skala som er vekselvis stingent og dypt subjektiv. Jeg føler meg likevel ikke bare underholdt – selv om Berk er morsom – men også som om jeg er satt istand til å forstå mer av Glees sterke og svake sider, og ganske særlig hva det er som gjør serien så underholdende, rørende og avhengighetsskapende, også når den er dårlig.

Selv følger jeg to andre Glee-recaps, blant et utall andre mulige. New York Magazines popkulturblogg Vulture er kanskje min hovedkilde til nyheter fra kultur- og underholdningsverdenen, for dens evne til å kombinere en skarp penn med en oppriktig kritisk sans. Disse egenskapene skinner også igjennom i de ukentlige oppsummeringene av Glee, og i likhet med Skrivekollektivet har Vulture et grunnleggende ønske om at Glee skal leve opp til sitt potensiale. Leseverdien øker likevel når Glee er på det ujevne, og sånn sett har første halvdel av andre sesong vært en gavepakke til så vel Vulture som leserne.

Til slutt er det The A.V. Club, popkultursiden til det satiriske magasinet The Onion. Den iboende schizofrenien innad i Onion-familien kunne blitt et problem, ettersom A.V. Club i utgangspunktet etterstreber kritisk seriøsitet som modersiden ikke deler, men det løses gjennom en velopplagt språklig og kritisk sans som kombinerer begge egenskaper. Det gjelder også behandlingen av Glee. Om du ikke bare er ute etter en slags kritiker-tversnitt av Glee, men ganske enkelt leter etter velskrevet kulturstoff, bør du bokmerke alle tre, i tillegg til modersidene deres.

For noen uker siden hadde mediemagasinet On the Media et innslag om recap-sjangerens historie (15. oktober), fra den satiriske Television Without Pity, til et intervju med en recap-ansvarlig på kjendis-siden Gawker. Et aspekt som ikke ble berørt i det ellers perspektiv- og lærerike innslaget, var imidlertid hvordan denne sjangeren plasserer seg innenfor kritikerlandskapet, og hvordan den eventuelt kan sies å ha forandret kritikergjerningen. Mitt bud er at recap-sjangeren, i kombinasjon med andre blogg-eksperimenter, Twitter-anmeldelser og Facebook-statusoppdateringer, er i ferd med å endre tidsrommet for når og hvordan kritikerkonsensus knyttet til en serie blir formet. Mens man i papirpressens tid – hvor TV-kritikken i noen tilfelle fikk innpass ganske sent – begrenset kritikervirksomheten til å anmelde pilotepisoden eller sesongpremieren, eventuelt supplert med en anmeldelse av hele sesongen når DVD-utgivelsen forelå, foregår denne vurderingen nå kontinuerlig, og i høyt tempo. Recap-sjangeren gjør at hver eneste episode blir analysert, diskutert og anmeldt, og kvalitetsforskjeller fra en episode til den neste kan være like viktig som de avsluttende tankene og lange linjene ved sesongens avslutning.

Hvis du som jeg tror mer kritikk alltid er av det bedre, og stoler på at leserne selv er istand til å skille gode skribenter og kritikere fra dårlige, er det all grunn til å glede seg over en slik utvikling.

3 comments for “Desemberkalenderen: You shouldn’t have been there

  1. 18. desember, 2012 at 10:48 pm

    If you want to take much from this post then you have to apply these techniques to your won
    webpage.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*