Det er noe vakkert og lovende over natta. Den utspiller seg i et annet tempo. med andre forpliktelser og en annen logikk. Fri fra kravene og stresset i den gjennomsnittlige arbeidsdagen, er det natta som kan bære bud om brudd med det forventede, om det som tar oss et steg videre, fordi vi har kontroll over oss sjøl, og ikke låses av andre. Hvis vi er våkne, that is.
Ingen er bedre på å sirkle inn det lovende, det truende og det som er annerledes ved natta enn den svenske sangeren og låtskriveren Lars Winnerbäck. Om du benytter noen timer på å lytte deg gjennom hans produksjon (og det burde du, nesten daglig) vil du snart kunne konstatere at han med svært enkle grep skaper bilder og scenarier som går like inn i lytterens fantasi og forståelse. Og nesten alltid har det med en årstid å gjøre, og med natta. Det er da drømmer skapes, men også da de knuses. Ingen er bedre enn Winnerbäck på å levendegjøre dette. Han er nattas kronikør, og sjelden bedre enn akkurat i Elegi, fra sistealbumet Vatten under broarna (2004):
Vi står tysta framför själen
Där sommaren tar slut
Som tonårsbarn på hemväg efter gårdagens debut
Nu skulle inget bli som förr, vi va’ i en annan division
Vi kunde höra höstens mörka vatten brusa under bron
Vi kunde klara vad som helst
Vi skulle aldrig säga nej
Ser du? I ly av nattas mørke forandres livet. Neste dag er noe nytt. Litt skremmende, men samtidig en ny start, med uante muligheter. Coming of age, coming of day. Eller, som han synger i Nån annan (fra Rusningstrafik, 1997): ”Solen gick ner som på beställning/det hade inte varit samma sak om den sken”. Sant nok.
Men dette med natta som eksistensielt vendepunkt er selvsagt vel så egnet på film. Ikke bare kan man henspille på selve nattas logikk, men også på den visuelle siden ved nattemørket. Den som klarer å på en effektiv måte utnytte det skjæret av hektisk storbyliv og resignasjon og fremmedgjorthet i det som med en The Verve-tittel kan kalles the neon wilderness, har et bra utgangspunkt for en på alle måter tiltalende film. Og det finnes forholdsvis nye eksempler på at det kan funke.
Den filmen som korresponderer mest direkte med natta som dannelseskulisse, er Dylan Kidds fabelaktige Hva sier man til en kvinne? (2002). Her møter vi den avstumpede og patetiske noenogtredve-åringen Roger, som en dag blir oppsøkt av sin 16-årige nevø Nick, med et krav om at han skal lære gutten hvordan han skal omgås kvinner. Opplegget høres på dette tidspunktet selvfølgelig aldeles uutholdelig ut, men ut fra dette klisjepregede premisset vokser det fram en film som ikke bare er befriende ærlig og morsom, men også tenksom og var når det trengs. Roger innleder kvelden med å sette Nick inn i hans eget kyniske verdensbilde, i hvilket kvinner kun er velvillige objekter for menns beundring, men underveis snus hele hans oppfattelse på hodet. Den ensporede og usårlige Roger erfarer snart at den sjamerende usikre Nick framstår som en kledelig kontrast til ham selv i kvinnenes øyne, og at han selv ikke kommer godt ut av det. Det er kun når de ikke har et anstendig og sympatisk menneske som Nick å sammenligne ham med, at Roger nærmest konsumeriske framferd framstår som tiltrekkende eller interessant. Nick bidrar til å avkle den grunne livsholdningen holder seg oppe på, og tvinger ham samtidig til å revurdere den.
Roger Dodger foregår som et lynkurs i kjønnskampens dannelse for Nick, men ender utpå morgenkvisten, etter en natt av viktige erfaringer for begge involverte, like mye som en vekker for Roger. Filmens komiske potensial og teft kommer ikke bare fra utlegningen av Roger endimensjonale og mildt sexistiske univers, men like mye av hans stadig mer patetiske og desperate kamp for å opprettholde både sin egen fasade og sin hardt tilkjempede selvoppfattelse. Og når Roger til slutt må ransake seg selv for å finne ut det faktisk kan være ham selv det er noe galt med, framstår filmen snart som både smart og tankevekkende, uten på noe tidspunkt å miste sin lettfattelige og sjarmerende stil.
Denne natta er en slags frihavn for Nick, og det vendes stadig tilbake til at ettersom de bare har denne ene natta til å komme til bunns i tingene, så kan de like gjerne gjøre det meste ut av det. Hele prosjektets avgrensende karakter skaper| en særegen fortrolighet mellom to menn som egentlig verken kjenner eller liker hverandre særlig godt, men kanskje nettopp derfor blir det stadig klarere at læringspotensialet går begge veier. I skinnet fra neonlyset og den sydende byen stilles både Roger og Nick overfor vanskelige moralske problemstilinger, og på en uutalt men ydmyk måte er de begge blitt klokere når den nye dagen gryr. Hemninger kastes, ja vel, men andre sperrer settes opp, hele tiden i taus overenskomst om at what happens in the heat of the night, stays in the heat of the night. De aner begge to nu ska inget bli som förr, vi är i en annan division. Og alt som trengtes var å gi seg over til det som bare kan skje i ly av mørket.
Det jeg litt vagt har kalt for nattas logikk er også tydelig til stede i Sofia Coppolas Lost in Translation (2003), selv om det her er den kulturelle fremmedgjøringen og storbyens overveldende kraft som er drivende. De søvnplagede amerikanerne Bob (Bill Murray) og Charlotte (Scarlett Johansson) går sammen ut i den japanske natta for å forsøke å finne noe felles og håndgripelig for å forstå seg selv og den mektige byen bedre. Gjennom å ufrivillig snu døgnet snur de også om på hva de selv kan tillate. I natta er det meste lov, og i sin fåmælte ensomhet finner de hverandre. Filmen utnytter Tokyos hektiske kulisse til fulle, og gir et skarp og forståelig bilde av hvorfor mennesker kan bli overveldet og nesten resignert i møte med millionbyen. Slike byer sover selvsagt aldri, og det gjør altså ikke våre hovedpersoner heller.
Forholdet mellom Bob og Charlotte utvikler seg mens Charlottes kjæreste ser en annen vei, og de nattlige møtene blir en manifestasjon av nattas frigjørende kraft. På dagtid går de begge tilbake til å være mistilpassede amerikanske gjester, men i natta kan de blande seg i mengden og utforske sider ved seg selv og storbyen som den hektiske dagen ikke inviterer til. Styrtdykk inn i karaokekulturen og restaurantlivet gir en felles forståelse og referanseramme som må etterlates ved morgengry, men som på veien dithen har gitt dem begge en strategi for å akseptere sin ensomhet.
Natta har sin egen moral, som altså kan oppsummeres i at det som skjer om natta, kan holdes atskilt fra det daglige. Her gjelder andre regler, og det er fristende å si at både Roger Dodger og Lost in Translation utstiller nattsiden av menneskene. Ikke fordi disse folka blir onde og manipulerende så fort mørket faller på, men fordi mørket gir den en anledning til å spille en annen rolle enn den vanlige. Det er en vakker tanke at vi viser nye sider av oss selv i skinnet fra neonlyset.