Menn imellom

Jeg har ikke skrevet på klokka for Skrivekollektivet lenge nok til å ha opparbeidet meg en egentlig arbeidsrutine. Jo visst vet jeg at jeg skal skrive en spalte onsdag og en spalte søndag, men det er ennå ikke slik at jeg planlegger på forhånd hva jeg skal skrive om. Derfor overrasket jeg meg selv når jeg fredag ettermiddag oppsøkte mitt lokale bibliotek i den hensikt å hente hjem Annie Proulxs novellesamling På kloss hold. Historier fra Wyoming. (Pax, 2001). Denne (for øvrig utmerkede) samlingen inneholder nemlig en tekst som jeg tenkte skulle få danne grunnlag for denne søndagen; Brokeback-fjellet, senere filmatisert av Ang Lee med Heath Ledger og Jake Gyllenhaal i hovedrollene. Og nå ble den altså avhentet, med det eksklusive formål å bli omskrevet i dette forum. Framtida vil vise om dette innevarsler en ny og mer planmessig arbeidsmetode.

Men for at dette ikke skal utvikle seg til en aldeles selvhøytidelig og derigjennom uleselig metatekst, så skal vi snarest returnere til dagens tema, som er forholdet mellom filmatiseringen og det litterære forelegget. Umiddelbart kan en selvfølgelig hevde at Proulxs novelle i grunnen egner seg utmerket for en filmatisering, med sin fine og interessante umulig kjærlighet-komponent, men det er ikke sikkert at det er sant. Vel er den uvanlig velskrevet, og med en dialog som er økonomisk og direkte uten å bikke over i den hardkokte selvparodien som altfor ofte preger samtaler mellom selvdefinert maskuline menn (ofte omtalt som mannfolk, bare for å understreke deres mandighet), men teksten er samtidig så konsentrert (hva engelskmennene med et bedre uttrykk kaller dense) at den på tross av å spenne over et langt tidsrom ikke skriver seg ut over mer enn drøyt 20 sider.

Men filmens forfattere, Diana Ossana og Larry McMurtry har klart å overføre det som er novellens styrke til manuset. Du må ikke misforstå meg her, jeg mener ikke å si at Proulxs novelle er særlig antydende eller symbolmettet. Heller snakker jeg om at hennes fortellerstil behandler det som skjer med en så stor konstaterende selvfølgelighet at den som ikke følger med kan risikere å gå glipp av hele poenget etter et par setninger. La meg illustrere dette med selve det avsnittet i novellen som avslører den rent fysiske tiltrekningen mellom Ennis (filmens Heath Ledger) og Jack (Gyllenhaal), der Jack inviterer den frosne Ennis inn i teltet sitt. Det plutselige og fysiske begjæret behandles av Proulx som så selvfølgelig at hun ikke finner grunn til å begrunne det videre. Det gir også en fin, men ikke plagsomt sensasjonshungrende eller lystprovoserende virkning når leseren så fort forstår at denne uskyldige innledningen utvikler til å så fundamentalt endre resten av historien:

[Før selve gjengivelsen skylder jeg å gjøre oppmerksom på at den følgende passasjen, om enn aldri så strengt beskrivende, kan oppfattes som støtende for den som ikke er vant til slikt. For alle andre, som ikke nødvendigvis rygger i skrekk hver gang noen sier pikk offentlig, er dette bare god litteratur. Men du er altså advart.]

– Herre Jesus, hold opp med den klapringa og kom deg hitover. Soveposen er stor nok, sa Jack med irritert, søvndrukken stemme. Den var stor nok og varm nok, og det varte ikke lenge før de ble atskillig mer fortrolige med hverandre. Ennis kjørte full rulle enten han reparerte gjerder eller brukte penger, og betakket seg da Jack tok tak i den venstre hånden hans og la den på den stive pikken sin. Ennis trev til seg neven som om han hadde brent seg, satte seg opp på knærne, løsnet beltet, dro ned buksa, trakk Jack opp på alle fire, og ved hjelp av litt slim og spytt trengte han inn i ham; han hadde ikke gjort det før, men trengte ingen veiledning. De holdt på i stillhet bortsett fra et par stønn og Jacks halvkvalte ”nå fyrer’n løs”, og så ut, ned og i søvn” (1)

Den konstaterende stilen understreker det som er viktigst for både Jack og Ennis’ selvforståelse. De fastslår samstemt at de ain’t queer, og at den voldsomme tiltrekningen er noe som bare skjer. Dette har McMurtry og Ossana forholdt seg lojalt til, slik at både denne og andre kjærlighetsscener kjennetegnes av en nesten overveldende fysisk tilstedeværelse. Kyss og kjærtegn er nesten brutale, og det understrekes slik at det her er snakk om en nesten ustyrlig naturkraft. Mitt anliggende her er ikke å diskutere om dette er et konstruktiv måte å se på homoseksualitet på, men i stedet å hevde at det gir en ekstra dramatisk kraft til filmen. Det nesten eksplosive i kjærlighetsscene (og nei, vi snakker ikke om fullbyrdelsen her) gjør det tindrende klart for oss at dette er mennesker som elsker hverandre på en så forbudt og desperat måte at de nesten, men bare nesten, er en fare for hverandre. Det er vakkert, selvfølgelig, men også litt foruroligende. Manuset klarer heldigvis å ta vare på den energien som Annie Proulx opprinnelig genererte, både her og i senere scener. Det løfter filmen, og etablerer den følelsen av altomsluttende kjærlighet som resten av historien hviler på. For denne scenen alene skulle det være åpenbart at makkerparet Ossana/McMurtry fortjener sine Oscars.

Brokeback Mountain er de store følelsers film, og den står og faller derfor på om denne første store kjærlighetsscenen lykkes eller ikke. Bare når og fordi den faktisk gjør det kan vi investere så mange og store følelser i hvordan dette dramaet finner sin bevegende, men akk så tragiske, forløsning. Både Ennis og Jack må snart vende tilbake til sine strevsomme fasadeliv med kone og barn, men under ligger hele tiden den nagende vissheten om alt som kunne og burde vært annerledes. Deres forskjellige ambisjoner på deres felles vegne, og kanskje også deres variende aksept av sin legning og livssituasjon, skaper det som i Lees regi blir en meget vondt scene, når Jack etter 20 års sporadiske fisketurer konfronterer Ennis med sin uttalte drøm om at de en gang skulle rømme fra verden og leve sammen i en hytte i skogen. Her henter Lee ut det aller beste av sine hovedrolleinnehavere, og gjenskaper den intensiteten han etablerte i den første kjærlighetsscenen. Ledger er glimrende som den resignerte og skyldtyngede Ennis, og Gyllenhaal overbeviser oss om at han virkelig besitter den forbitrelse og desperasjon som han skal utlyse. Har du et bedre forslag, spør Ennis. Jeg hadde det en gang, svarer Jack, dirrende av bitterhet og tenker på den fjerne samboerdrømmen. Fortvilelsen lyser gjennom bildene når han så begynner å forbanne at han i det hele tatt møtte Ennis, fordi vi vet og føler at det ikke er sant. Det er jævlig nå, ja vel. Men det er bedre enn alternativet. Det er det alltid.

Det er ikke bare det shakespearianske temaet som gjør at Brokeback Mountain føles som en nesten tidløs film. En gang jeg får tid skal jeg forklare nærmere min bunnløse forakt for det jeg kaller soliditetskravet i film, som kort fortalt er den følelsen av at absolutt alt i en film – skuespill, fotografering, manus, musikk – fungerer utmerket, men at den manglende det viktiggste, nemlig evnen til å engasjere, utover det velbehaget som følger med den tilsynelatende perfeksjonen, men jeg kan si at jeg et stykke på vei fryktet at Brokeback skulle bli en slik film. Atter en annen gang skal jeg også skrive om hvor vanskelig jeg synes det er å vurdere eldre filmers egentlige kvalitet, fordi vi er så klar over deres plass i filmhistorien at vi tvinger oss selv til å se forbi de alderstegne svakhetene – det stive skuespillet, den oppstyltede dialogen, de slette spesialeffektive o.l. -, men både soliditetskravet og filmhistoriens tilstedeværelse bidrar for meg til å plassere Brokeback Mountain som tidløs.

Et stykke på vei kan Brokeback nemlig føles som en film som kunne vært laget på 1950-tallet, selvfølgelig med visse justeringer for kontroversiell tematikk. Den tause og innesluttede unge mannen som nærmest må tvinges til å føle noe mot sin vilje, henledet for min del tankene mot Elia Kazans flotte Øst for Eden (1955), der den kuede og neglisjerte James Dean må forsones med sin slagrammede far før dennes død. Brokeback utspiller seg rett nok noen tiår etter, men dynamikken er noenlunde den samme, og det gjelder et stykke på vei også utførelsen. Som Kazan er også Ang Lee fascinert av naturen som bakteppe, og protagonistene i begge filmene sliter monumentalt med sin plass i verden. Som drama betraktet overoppfyller Brokeback soliditetskravene allerede i assosiasjonen til Kazans klassiker, men følelsen av dens naturlige plass i filmhistoriens løp kveler den likevel ikke. I dette ligger for det første en klar innrømmelse av at Øst for Eden er en av ganske få eldre filmer som gjorde et så stort inntrykk på meg at tåler gjensyn, men også at det at Brokeback deler tempo, stil og stemning med den ikke innvirker negativt på noen av dem. Kanskje er det simpelthen slik at jeg, i min stadig voksende verdsettelse av Brokeback Mountain, allerede nå omslutter den med den tilnærmede ærefrykt som jeg håper og tror at filmkritikere i framtiden vil møte den med? Jeg vet ikke. Men det kan uansett ikke være negativt.

Men det som først og fremst bringer tankene bakover når jeg skal plassere Brokeback er skuespillet. Selv om jeg tidligere skrev at jeg ofte assosierer eldre filmer med stivt og likegyldig skuespiller, så er det ikke det jeg mener her. For egentlig snakker vi ikke om skuespillet her, men om rollen. Heath Ledgers tolkning minner meg om Brando i Storbyhavn eller nevnte James Dean i Øst for Eden, men da ikke fordi deres roller har noe tematisk slektskap. Nei, jeg får denne (positive) assosiasjonen fordi Ledger fyller rollen sin med den samme sammenbitte, mutte, men samtidig underspilte fortvilelsen som sine historiske kolleger. Om Gyllenhaal er god, så er Ledger glimrende. Og uansett hvor mye som kan tilskrives et fabelaktig manus, så skal det en betydelig, la oss kalle det selvbeherskelse, til for å gi liv og nyanser til den fåmælte og innesluttede Ennis Del Mar.

Når det nå popper opp ytterligere ideer til nye artikler (”Engasjerer filmen meg spesielt fordi jeg er gay? Hva vil det eventuelt si å se en film med gaybriller?, er det på tide å avslutte, slik at jeg ikke begir meg ut i nok en avstikker som får denne teksten til å framstå mer som min personlige notatblokk enn som en noenlunde sluttet enhet. Slike selvhøytideligheter skal nemlig ikke få stå i veien for en innstendig oppfordring om å parallell-lese Annie Proulxa mesterlige novelle mot Ang Lees formfullendte film. Om jeg fikk det til er en annen historie.

______________________________________________________________________

(1): Annie Proulx: På kloss hold. Historier fra Wyoming. Pax 2001 s. 222.

1 comment for “Menn imellom

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*