Avhoppersyken

Onsdag denne uken fikk Danmark enda et nytt politisk parti, dannet av en avhopper fra regjeringens støtteparti. Det sier mer om hva som driver danske politikere enn det sier om systemkrisen.

Det finnes ingen reelle grunner til at Christian H. Hansen, som inntil februar var dyrevelferdsordfører i Folketinget for Dansk Folkeparti (denslags har de, nemlig), skulle sende et helt nytt parti på gaten. Folketingsmannen, som har vært sykemeldt i lengre tid på grunn av kroniske migreneplager, gikk ut av DF av årsaker som avkrever respekt: Han mente klimakrise og økonomiske nedgangstider krevde et helt annet og større fokus i den danske debatten enn det hans parti var villig til å gi sakene. Heppet frem av de Konservatives Naser Khaders paniske burkautvalg (som skulle kartlegge hvor mange kvinner som gikk med burka i Danmark, og kom frem til…tre) og en statsminister uten statsmannsevner, tok Hansen sin hatt og gikk. Det var en handling av nødvendighet, verdt både applaus og respekt.

Men så, altså, kom onsdag denne uken: Hansen og tre medsammensvorne holdt pressekonferanse for å lansere Fokus, Danmarks nyeste parti. Fokus står, kan man lese på deres nettsider, for «Frihed, Omsorg, Kommunikation, Udholdenhed, Samarbejde», akkurat som deg og meg og kredittkortselskapet ditt. Politisk er partiet rett nok et om ikke friskt, så ihvertfall alternativt pust, med sin klare prioritering av ikke akkurat autostradabrede emner som dyrevelferd, økologi og klimaspørsmål, iblandet litt borgerlig økonomisk politikk og en dose sosialdemokratisk velferdstankegods. Resultatet er et partiprogram som, bortsett fra hamringen på de firbente, er fullstendig uten nettopp det fokus de søker å strebe etter. Christian H. Hansen, som fra nå altså er leder for partiets enmannsgruppe på Christiansborg, har skapt en plattform som med modifikasjoner kunne passet for de Radikale, de Konservative kanskje særlig for Socialdemokraterne. At han likevel altså gikk ut og skaffet seg sitt alldeles egne, splitternye leketøy, sier en hel del om den politiske kulturen i Danmark. Avhoppere er nemlig ikke nytt. Det er bare det at det enten ikke går bra, eller at de ikke klarer å slutte å hoppe.

Her er noen eksempler.

Naser Khader var Danmarks mest populære politiker da han som folketingsmedlem for de Radikale (R) gikk foran for ytringsfriheten da Muhammedkrisen blomstret i 2006. Han meldte seg senere ut av R for å skape et borgerlig mellomparti sammen med partifellen Anders Samuelsen og de Konservatives (K) europaparlamentariker Gitte Seeberg og Venstres (V) folketingsmedlem Leif Mikkelsen. Ny Alliance (NA) var partifloraens heteste potet opp mot valget i 2007, men sank som en stein og klarte ikke å bli tungen på vektskålen og fjerne DF fra plassen som regjeringens støtteparti. Da forsvant Seeberg ut av politikk og til jobben som rådgiver i Naturfonden, det nyvalgte folketingsmedlem Malou Aamund gikk over i regjeringspartiet Venstre, hennes NA-kollega Jørgen Poulsen gikk inn i R og Khader fortsatte sin politiske shoppingrunde hos K. Tilbake sto Samuelsen, tilsynelatende alene, i et parti som nå kalte seg Liberal Alliance.

Hans gamle R-venn Simon Emil Ammitzbøl tok så opp kampen med R-leder Margrethe Vestager om de Radikales veivalg. Partiet endte opp i samarbeide med Socialdemokraterne om en samlet opposisjon mot regjeringen, hvorpå Ammitzbøl sendte en knusende kronikk til Berlingske Tidende, dro på en månedslang komitereise til New York og kom hjem med et nytt parti i magen. Hans Borgerligt Centrum varte som selvstendig enhet i rundt tre måneder før han gikk sammen med Anders Samuelsen om å kjempe mot sperregrensen ved neste valg.

Socialdemokraterne har heller ikke vært immune mot avskalling. Karen Jespersen, som sammen med sin mann, den innflytelsesrike politiske kommentator Ralf Pittelkow, startet sin karriere i ytre venstrepartiet Venstresocialisterne i 70-årene, gikk ut av S etter en lengre periode som betrodd minister i 2005. Hun endte til slutt opp som innenriksminister for Venstre, og er i dag en del av partiets folketingsgruppe. Nettogevinsten er likevel større for S: Ikke mindre enn tre tidligere partiledere for andre partier har de siste årene gått inn i sosialdemokratiet. Mimi Jakobsen, hvis far brøt ut av S for å danne det en gang suksessfulle sentrumspartiet Centrumdemokraterne (CD) i 1972, sluttet ringen og gikk inn igjen i S for få år siden. Hun har selskap av den tidligere lederen for den danske ekvivalenten til KrF, Bodil Kornbæk, som etter at hennes parti tok skarpe høyresvinger etter valget i 2007 også meldte seg til tjeneste hos S, i likhet med venstreorienterte Pernille Rosenkrantz-Theil, som frem til 2007 var folketingsmedlem for sosialistiske Enhedslisten.

Det er enda flere: Louise Frevert, folketingsmedlem for DF, gikk inn i CD, men mislyktes i å bli gjenvalgt; hennes partileder Bjarne Møgelhøj gikk fra CD til NA; den tidligere K-leder Pia Christmas-Møller ble uavhengig på Christiansborg, og Sandy Brinck, mangeårig sosialdemokratisk maktpolitiker, gikk til Socialistisk Folkeparti.

Denne listen teller nå, med Christian H. Hansen, femten navn. Ingen av dem som har gått inn i ikke-etablerte partier, herunder Ammitzbøl og Samuelsen, har noen særlig sjanse til å bli gjenvalgt. Det er sannsynlig at Hansens fokus burde vært på å jobbe for sine saker i Socialdemokraterne eller hos Radikale Venstre hvis han ikke hadde noe særskilt ønske om å havne på den samme listen. Feilslåtte partiprosjekter og og følsomme egoer har danske velgere fått nok av, samme hvor sympatisk Hansens grunner for å gå ut av Pia Kjærsgaards parti i utgangspunktet var.

1 comment for “Avhoppersyken

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*