Det republikanske marerittet

Det beste argumentet for at Demokratene bør velge Barack Obama er taktisk.

For øyeblikket er det to kandidater som tjener på at den ulmende presidentvalgkampen fortsetter som nå. De heter Hillary Clinton og Rudy Giuliani. Grunnen er ikke bare at de er best plassert for å vinne sine respektive partiers nominasjon. Det handler også om at de styrker hverandre gjensidig. Hver gang det slippes en meningsmåling som viser at Hillary er Demokratenes favoritt tilfører det styrke til Rudy Giulianis påstand om at det viktigste Republikanerne nå kan gjøre er å samle seg bak ham, fordi han størst sjanse til å vinne over henne. Og likeledes, hver gang Giuliani gjentar at han ser på Clinton som sin uungåelige motstander bidrar han til å sementere nettopp denne påstanden. Men nettopp derfor er det ikke sikkert Hillary er den mest valgbare kandidaten Demokratene har. Giuliani hjelper henne fordi han føler at hun er den letteste motstanderen. Men hva skjer med Giulianis eller de andres kampanjer hvis Demokratene skulle ende opp med en annen kandidat enn Hillary? Jeg tviler ikke på at Republikanerne frykter de politiske konsekvensene av en ny president Clinton. Men skal de selv ha noen sjanse til å vinne bør de snarest begynne å legge en plan B. For Barack. Eller en plan E, for Edwards. Partiet er absolutt ikke en posisjon som rettferdiggjør selvsikkerhet og maktarroganse.

Likevel er det nettopp dette som kjennetegner dagens republikanske parti. Og her sikter vi ikke engang til skandalene i Justisdepartementet, eller nedtråkkingen av grunnleggende amerikanske grunnlovsfestede verdier. Nei, vi snakker om den delen av partiet, fordi de er så fattige på egne forslag og ideer, ikke engang orker å tenke tanken på å skulle drive en valgkamp som ikke bare går på å trekke motstanderens moralske autoritet i tvil. Hadde de hatt denne evnen, ville de muligens ha problematisert det to ting. For det første; at Hillary Clinton må regnes som favoritt uansett hvilken republikaner hun stilles overfor, og for det andre; hvilken kampanje de bør føre dersom motkandidaten ikke heter Hillary Clinton, men kanskje heller Barack Obama eller John Edwards? Det kan hende de republikanske strategene har rett i at Clinton blir nominert, men de har ikke rett i å ikke planlegge for alle eventualiteter.

For selv om Washington-pressen flommer over av Hillary Clinton and The Also-Rans-artikler, så er hun ikke valg enda. Det skulle holde å spørre Howard Dean om han synes partifolket i Iowa er en forutsigbar flokk. Det er de ikke. Selv om Hillary er bedre plassert enn det Dean var for fire år siden, og selv om Iowa neppe er like viktig for henne, ettersom hun står sterkt i New Hampshire, så er den ikke hjemme ennå. I Iowa ser det per nå ut til å bli et spennende three-way-race mellom Clinton, Obama og Edwards, og dersom dynamikken i kappløpet skulle følge samme dynamikk som forrige gang, så kan en svakere plassering enn forventet for Clinton bidra til en konsolidering av anti-Hillary-folket. La oss for spekulasjonens skyld se for oss at for eksempel Obama tar en overraskende seier i Iowa, mens Clinton havner på en moderat andreplass. Sannsynligheten er da stor for at Edwards ville måtte kaste inn håndkleet, og det åpner for den nevnte konsolideringen bak Obama, som så igjen kan sette New Hampshire. Skal vi dømme etter dagens meningsmålinger er det ikke et veldig sannsynlig Iowa-scenario, men større mirakler har skjedd. Derfor bør den fløyen hos Republikanerne som tror på slikt hviske valgkampsjefene noen ord i øret.

Grunnen til at dette scenariet er interessant er fordi primærvalgkalenderen, og status i det demokratiske feltet, trolig legger større makt hos de tidlige statene (spesielt Iowa, New Hampshire, Nevada og South California), enn hva tilfellet er på republikansk side. Der ser de fleste ut til å ville servere Mitt Romney Iowa og New Hampshire, for isteden å ta den store kampen i det landsomfattende primærvalget 5. februar, når mer enn 20 stater synkroniserer valgprosessen. Mens det republikanske feltet for tiden er lagt opp slik at Rudy Giuliani og Fred Thompson tilsynelatende ikke vil kaste seg inn for fullt før oppmerksomheten flyttes til de største statene i øst og sør, reduseres førstestatenes betydning. Hos Demokratene blir det kamp fra første stat, og det skulle også tilsi at det blir vanskelig å reise seg for den som har underprestert i de statene som danner grunnlaget før 5. februar. Konsekvensen kan bli at Clinton blir offer for en nedadgående spiral.

Skulle for eksempel Obama gå seirende ut av nominasjonskampen vil det forandre dynamikken i valget fullstendig. Særlig Giuliani og Romney har basert hele sin retorikk på at det er Hillary som står åp motsatt side. Men Obama kan vanskelig på samme måte klistres til de mindre vellykkede sidene ved Clinton-administrasjon, simpelthen fordi han knapt var blitt delstatspolitiker når sakene var oppe. Og det er først hvis han vinner nominasjonen at forandringsretorikken til Obama virkelig kan komme til sin rett. Han vil være den første afro-amerikanske presidentkandidat noensinne, og han vil, alene i egenskap av sin alder, innvarsle et generasjonsskifte som kan tenkes å gi større gjennomslag til hans ofte vage ønske om en ny type politikk. Rollene vil være reversert. Stilt overfor den unge Obama vil særlig Giuliani eller den aldrende Beltway-pampen John McCain selv representert gårsdagens nyheter, slik de egentlig hadde planer om å spørre det amerikanske folket om det ikke snart var lei av det samme gamle Clinton-dynastiet.

Nettopp på grunn av sin alder og relative mangel på erfaring gjør uten tvil at Obama vil ha store utfordringer foran seg som kandidat. Den utenrikspolitiske erfaringen er blank, og han har ingen styringserfaring. Men han er smart, og har konsekvent styrt unna alt det som kanskje kunne fremmedgjøre ham overfor uavhengige sentrumsvelgere. Dette er riktignok en del av forklaringen på at han foreløpig ikke har tatt innpå Clinton i meningsmålingene, men han er brukbart posisjonert uansett. Og skulle han komme gjennom nåløyet vil det hjelpe ham stort. Det er neppe heller et handikap at han hele veien stod på riktig side i vurderingen av den stadig mindre populære Irak-krigen.

Men dette er Republikanerne ikke forberedt på. De har forberedt seg på å møte en hvit kvinne, ikke en afro-amerikansk mann. En striks baby boomer, ikke 46-åring som snakker om the audacity of hope. De venter seg Hillarycare, ikke et midtsøkende offentlig-privat samarbeid. Derfor kan det beste argumentet for Barack Obamas kandidatur meget vel være taktisk, heller enn politisk: Republikanerne så ham ikke komme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*