Onsdag 19. september er en gledens dag for den globale demokratiske samtalen. Sånn i det store bildet er verden kanskje ikke et bedre sted idag enn den var igår, men det går fremover. Det er en sosialdemokrats privilegium å feire de små seirene (Audun Lysbakken, take note). Derfor; hurra for at hele verden nå igjen kan lese meningsstoffet til The New York Times – gratis!
Jeg tror det er felles for veldig mange, selv om de elsker aviser, slik som meg, og selv om de bryster seg med rent prinsipielt å ville innta meninger fra alle mulige perspektiver, at de aller helst leser aviser der de kan møte på et verdensbilde som bekrefter deres eget. Det er mest behagelig sånn. Men det er ikke alltid du blir et åndelig fattigere menneske av å skreddersy vinklingen etter dine egne politiske preferanser. For joda, jeg leser Times hver morgen fordi jeg vet at de for en stor del kommer til å snakke til mine liberale sider, men jeg jeg får likevel, og nettopp derfor, også en avis av meget høy kvalitet. Det er en udelt lykke at NYT har en av verdens beste nettaviser, dersom svært store deler av det som finnes i papiravisen er tilgjengelig for alle, uansett hvor de bor i verden.
Men nyhetsvinklingene kan du tross alt lese omtrent identiske i Washington Post eller i Boston Globe. Det som gjør NYT til mitt klare førstevalg, og en forelskelse i digital trykksverte, er alt det som trykkes på meningssidene. De velskrevne og i tiltagende grad harmdirrende lederartiklene, som dag for dag fråder over Bush-administrasjonens suverene forakt for grunnloven og alt det som gjør USA godt og skjønt. Og stundom, som en bortgjemt fjerdeleder eller såkalt editorial observer, en tekst som du ikke forventet å finne på ledersidene i en verdensavis. En tekst som ikke egentlig er en autoritativ og konkluderende mening, men snarere en slags undring, om slike ting som vanligvis ikke hører hjemme her. Tekster om at det snart er vår; om at universet er uendelig og fascinerende; om at hjerneforskning om ikke annet kan få oss til å innse hvilke utrolig kompleks skapning mennesket er. Disse tekstene har også sin plass.
Alt dette er vel og bra, men det er ikke her endringen og fremskrittet ligger, denne onsdag 19. september. Vanligvis ligger gode tanker og store fremskritt gjerne gjemt her, men idag handler det om at vi nettlesere (sic!) ikke lenger må betale for å lese dagsordensettende spaltister som Thomas L. Friedman eller Paul Krugman, eller for store stilister som Maureen Down, Gail Collins eller Frank Rich. Det var kanskje ikke et smertelig utlegg å betale sine usle 8 dollar for å lese dem til denne dag, men når gratisprinsippet nå gjeninnføres kan deres leserskare utvides, og med det kanskje også deres gjennomslag. Det har vi neppe vondt av.
Det er ikke alltid jeg er enig med Times-spaltist, men etter nærlesing det siste året, så vet jeg i det minst hvor jeg har dem. Jeg vet at utenrikskorrespondenten Thomas Friedman også denne onsdag kommer til å skrive om at miljøet er vår viktigste utfordring, og at fremtiden ligger i at vi klarer å tilpasse kapitalismen til grønne standarder. Jeg vet at Maureen Dowd, som alltid står i fare for å falle over i det plumpt ondsinnede og forutinntatte, men som nesten aldri gjør det, kommer til å gå til skarpe angrep på både Dick Cheney og Clinton-æraen, fordi hennes oppgave og kall er å se på politikken som teater. På overflaten kan det virek grunt og repeterende, men det er gift i pennen hennes. Og hun klarer alltid å gi oss en overraskende formulering. Hun lever av språket. Jeg lever for det.
Jeg kjenner til deres sterke og svake sider som spaltister, men jeg kommer alltid tilbake – fordi jeg liker perspektivene deres, og fordi jeg ikke finner noe som ligner andre steder. Den spaltisten som kommer nærmest Maureen Dowd i stil og substans, er nemlig en annen av Times-spaltisten, Gail Collins. Noe mildere i tonen, men egentlig først og fremst bare med en annen angrepsstrategi. Hun har, i de få månedene som har gått siden hun kom tilbake som spaltist, gjort det til sin oppgave, med en tydelig New York-patriotisme i bunnen, avkle inkonsekvensene og den hule retorikken til den selverklærte «America’s Mayor», presidentkandidat Rudy Giuliani. Hvis du leser kommentarene til Collins parallellt med Bruce Reeds Slate-blogg «The Has-Been», som i stadig større grad har utviklet seg til en ren motkampanje mot presidentkandidat Mitt Romney, så skulle ditt behov for elegant anti-republikansk meningsstoff være behørig dekket.
Det blir ikke jeg som kritiserer Times’ spaltistkorps for å ha en liberal slagside, selv om den er helt tydelig. Jeg liker det slik. Jeg liker at Bob Herbert bruker månedslange perioder på å avsløre hvordan politivold, rasisme og unødvendig trakassering gjennomsyrer New York-politiets holdning til den svarte befolkningen. Ikke fordi jeg blir oppstemt av å lese om det, men fordi jeg faktisk får lese om det. Jeg blir klokere av det. Om det er liberalt å alltid spille rasekortet får så være.
Jeg liker det når den store økonomiformidleren og sinte spaltisten Paul Krugman stadig banker på plass hvor usosiale Bush-administrasjonens skattelettelser faktisk er, hvor alvorlige og himmelstormende opprørende feilene som ble begått mot ofrene for orkanene Katrina har vært og er, og hvordan han påpeker at utviklingen i det borgerkrigsherjede Irak blir omtalt like løgnaktig som de begrunnelsene som ble brukt for å starte krigen i utgangspunktet. Kall meg gjerne liberal og ensporet, men jeg vil ha det inn med teskje.
Kanskje gjør det meg til et barn. Men barn klarer iallfall å glede over de små fremskrittene. Akkurat som jeg gjør det idag.
Tilbakeping: Kanskje skulle du (Uke 12)