SMK: Will they know by the trail of dead?

Stein Ove, Pål.

Det er etter hvert klart for meg at vi står ved et popmusikkens år null, dersom stemningen i Skrivekollektivets Musikk-klubb stemmer med virkeligheten der ute. På snaue halvannet døgn har vi altså erklært både albumets og singelens død. Men det gjør meg lite, fordi musikken lever i beste velgående, fri fra formateringens tvangstrøye. Er det ikke en vakker tanke. Derfor burde dette svar kanskje heller innledes med det mer optimistiske End of The World As We Know It (And I Feel Fine)?

On that note, Stein Ove, må det sies at lista di er en utmerket samling, selv om den altså ikke helt følger opp det bruddet med singelformatet som du formulerer. På den annen side er det jo neppe heller poenget. Det er vel snarere at det mer avslappede forholdet til singelformatet i seg selv åpner for større frihet. Den slags er vi for. Under følger min egen listen over gode øyeblikk fra 2007, etterfulgt av utvalgte kommentarer av sammenfall og divergens hos oss begge.

1. Bruce Springsteen – Radio Nowhere
2. Patty Griffin – Burgundy Shoes
3. Bright Eyes – Make A Plan To Love Me
4. Son Volt – The Picture
5. Josh Ritter – To The Dogs Or Whoever
6. Mark Olson – My Carol
7. Arctic Monkeys – Fluorescent Adolescent
8. Band Of Horses – No One’s Gonna Love You
9. Lucinda Williams – Fancy Funeral
10. Lars Winnerbäck – Gå På Vatten

Rangeringen skal ikke tas på stort alvor, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å legge meg opp i dine låtvalg når det gjelder de artistene som er representert på begge listene, men likevel:

– Når jeg satser trygt og lander på Radio Nowhere fra Magic (et utmerket album, som vi forhåpentligvis kommer tilbake til senere), skyldes det først og fremst at jeg føler at vi har med en framtidig Springsteen-klassiker å gjøre, i gata til Dancing In The Dark eller Born To Run. Den er trolig albumets mest innflytelsesrike låt, selv om (blant andre) Livin’ In The Future og I’ll Work For Your Love i en rettferdig verden også kunne vært med.

– Ikke sjelden er det de små detaljene som gjør at jeg forelsker meg i musikk, og Bright Eyes’ Cassadega inneholder så mange uslåelig vakre øyeblikk, at detaljene får bestemme. Selv om Four Winds utvilsomt er et mesterverk, kunne jeg ikke unngå å falle for et slikt strykerarrangement, kombinert med den innstendige oppfordringen om å make a plan to love me/some time soon. Det er sårt at det taler for seg. Særlig bedre terapeutpop finner du ikke.

– Og mens vi er inne på tekster, er det nesten smertefullt for meg å velge vekk Om du lämnade mig nu. Låten er flott tematisk sequel til Mareld på 2004-utgivelsen Vatten Under Broarna Det är sensommar-sverige/jag är på väg härifrån«, «Jag sitter på ett tog genom Paris och låter Stockholm va’/jag skulle få den tiden för mig själv som jag sagt att jag vill ha«), men jeg valgte Gå På Vatten fordi den irske inspirasjonen er mer symptomatisk for albumet som helhet, og fordi refrenget, foruten å være fengende, innehar den direkte elegansen som bare Winnerbäck kan framvise på svensk («Vet du vad frihet är så säg det nu/vet du vad priset är för den?/Vet du vad kärlek är så säg det nu/vet du vad som händer sen?»)

Om min egen liste er det å si at den nok er både hvitere og eldre enn din. Helt siden det sa klikk mellom undertegnede og The Jayhawks på sensommeren 2006, har den såkalte alternative countrymusikken. Det er, som Wikipedias interessante artikkel om saken anerkjenner, en vanskelig å sjanger å definere, men det betyr også at jeg her står noenlunde fritt til å hevde at countrymusikken dominerer lista mi. Jayhawks-hjørnesteinen Mark Olson er ute med sitt andre rene soloalbum, og My Carol er i all sin karakteristiske enkelhet et sørgmodig bekjentskap. Selv om Jayhawks absolutt holdt godt mål også etter hans fratreden er det neppe heller tilfeldig at hans siste Jayhawks-album Tomorrow The Green Grass (1995) også er bandets beste.

Den springende alt-country-scenen – som i år også ble servert fine, men ikke ekstraordinære saker fra Steve Earle og Ryan Adams – har en forkjærlighet for supergrupper, og Son Volt-vokalist Jay Farrar regnes sammen med Wilco-grunnlegger Jeff Tweedy som en slags gudfar for hele sjangeren, helt siden deres tid sammen i nybrottsbandet Uncle Tupelo. Farrar har ennå ikke beveget seg nevneverdig vekk fra det som gjorde Uncle Tupelo til et must for slike som meg, men jeg er ikke den som klager. Den akustiske versjonen av The Picture har vært et fast innslag i min You Tube-spilleliste en stund, og det er lite som tyder på at den vil forlate lista på en stund. Countrykontingenten på best-of-lista kompletteres ellers – dersom du er velvillig innstilt – av Lucinda Wvilliams, hvis avdempede Fancy Funeral bare vokser på meg, og Patty Griffins uimotståelige Burgundy Shoes. Mitt forhold til sangen er nok ikke lite sentimentalt som Ann Roberts’ borte hos SMKs alma mater, og begrunnelsen heller ikke, men hun skal uansett ha hjertelig takk for å ha gjort meg oppmerksom på den. Vi går glipp av mer og mer musikk for hver dag som går, som Music Club-kollegaen Bob Christgau usentimentalt konstarte tidligere i uka. Derfor skal det innrømmes at Slate denne uka har fungert som en slags snarvei til smarthet for undertegnede. Sånn at også de utenforstående kan være inne.

Som om ikke de hete omfavnelser av countryen skulle være nok, så styrkes min hvithetsskala ytterliggere av nærværet av den mest sjarmerende skranglerocken i byen, Arctic Monkeys. Kanskje er det slik punk høres ut i Storbritannia for tiden, post tregrepsrockens døgnfluer? Mer Beatles enn Sex Pistols, mer The Coral enn The Strokes. Men uomtvistelig fengende.

For å redde inntrykket av meg selv som noen lunde på toppen av sin tid, vil jeg til slutt forbeholdsløst sekundere din hyllest av Justin Timberlake. Smart pop som er skarp og glatt på samme tid, uten noen gang å etterlate lytteren schizofren eller med en følelsen av at målet er at alle skal få sitt, avkrever utvilsomt ros også til produsenten. Men når det gjelder Amy Whinehouse ble jeg hele tiden stående litt utenfor, og avstanden ble ikke mindre i takt med at liksom-skandalene vokste i omfang og antall. Et par forslag til videre diskusjon er derfor: a) kan du, Stein Ove, forsøke å sette ord på hva jeg har glipp av når jeg ikke underskriver på 2007 som Amys år? b) er det bare jeg som mener at årets Britney Spears-utgave er lite annet enn Madonna medio American Life (Det Dårlige Albumet i damas 2000-katalog)?; og c) hva med årets guilty pleasures – noen ord om Mika, eller Sugababes, eller Spice Girls-gjenforeningen?

Jørgen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*