RE: Pop 07 – del 1

Av | 3. januar 2008

Stein Ove og Jørgen.

Jeg har saumfart mitt lille popleksikon for 2007, og er klar for å komme med min innstilling til årets topper og flopper i det foregående året. Ikke i rangert rekkefølge:

Arctic Monkeys – Favourite Worst Nightmare. Garsjegutta spreller til med nok et nytt knallalbum. Det er som om hver eneste stålbjelke i Sheffield er tatt i bruk for gjøre Storbritannia stolt over dette fantastiske bandet. Av og til er ikke melodien det viktigste. Dette er bare tøft. Lytt til Brianstorm!

Superfamily – Warzsawa. Norges beste liveband. Fantastiske konserter, som får luggen til å svinge seg. Siste albumet Warzsawa er bra og modig. Det vanskelige andrealbumet etter den fantastiske utgivelsen Back in Paris. Superfamily leverer varene, og gir assosiasjoner til en syk avlegger fra Jarvis Cocker og Pulp eller Damon Albarns storhetstid med Blur. The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night har satt sine spor i norske radioer i 2007.

Rihanna – Good girl gone Bad. Latterlig tittel på albumet. Men den snåle lille dama produserer hits på løpende bånd. Om det er Norge som vil fritte med statene eller hva, dama fikk boltre seg under Nobels Fredspris i celebert selskap. Det er ikke fordi hun er engasjert i klimakampen, men fordi hun er årets internasjonale pop-prinsesse. Paraplylåten hennes plager meg. Men hun hører hjemme på årets liste.

Susanne Sundfør. Debutanten Sundfør som tidligere har blitt bredt omtalt i kollektivet, har levert overraskende bra varer. Hun får voksne menn til å grine, og prepubertale snåttunger til å våkne. Hiten Walls er fenomenal.

Amy Winehouse – Rehab. Hvem skulle tro at bergenspolitiet skulle klare å ta knekken på Winehouse sitt spede forsøk på å erobre statene? Dette er dama som får good girls til å føle at de har litt bad i seg. Gjennomført utmerket album, selv om jeg er møkklei hele dama. Forresten, er det brødskorper dama har i håret for holde volumet på topp..?

Bruce Springsteen – Magic. Leverte et utmerket album også i 2006. De tøffeste tekstene, de råeste skinnvestene. Det er bare å bøye seg i støvet for Springsteen. Mens vi venter på hva han har å by på i 2008, så kan alle kose seg med Long Walk Home.

The good, the bad & the Queen. Damon Albarn, mannen bak Blur og Gorillaz har dratt igang The Good, The Bad & The Queen. Det er en underlig musiker-miks bestående av The Clash-bassist Paul Simonon, Verve-gitarist Simon Tong og Fela Kuti/Africa 70-trommis Tony Allen. De kommer med på listen av ren entusiasme og takknemlighet. Gamle helter slår til igjen. Lytt til det relativt crappy klippet av TGTBATQ.

KT Tunstall – Drastic Fantastic. Den skotske folk-rockeren Tunstall er en spennende artist. Folket har våknet ved gjennomlytting av hennes andre album, og spesielt låten Hold On. Hun får plass på listen som en kuriositet som vi kanskje vil høre mer til.

Madon – So dark the Con of Mad. Gladgutta tar tronen blant norsk hip-hop, og makter samtidig kunststykket å gjøre det kult og folkelig. Tshawe har blitt nevøene mine sin store helt, og får selv bestemødre til å riste på rumpa i begeistring. Beggin er bare latterlig bra.

Denne listen kunne fortsatt i det uendelige, merker jeg nå, når jeg først har begynt oppsummeringen. Dette blir derfor en POP07 – del 1. Jeg ser frem til kommentarer og til å skrive del 2. Den kommer uansett hvordan man vrir og vender på det ikke til å innholde et eneste spor av Britney. Crazychicks hører ikke hjemme på mine lister. Sånn er det bare.

Kategori: Musikk Stikkord: ,
Pål Hafstad Thorsen

Om Pål Hafstad Thorsen

Pål Hafstad Thorsen er skribent for Skrivekollektivet. Han har vært folkevalgt for Arbeiderpartiet i Bystyret i Bergen siden 2003 og var byråd for barnehage, skole og idrett i fra 2015 til 2018.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*