Pål Hafstad Thorsen, Skrivekollektivets høyt aktede grunnlegger, tar begrepet metablogging til et ytterpunkt i en artikkel tidligere idag, om hvorvidt det er forenlig med kollektivets etos og grunnleggende verdier å søke penger fra stiftelsen Fritt Ord for å utvide nettsidens muligheter. Han tar heldigvis rikelige forbehold om at en eventuell slik søknad ikke nødvendigvis ville resultere i støtte, men han peker, på en tidvis selvironisk måte («Det nokså oppblåste og pompøse redaksjonsrådet…»), på to vesentlige ting.
For det første at Skrivekollektivet er et magasin med en holdning, slik Fritt Ord i og for seg søker. For Pål betyr denne holdningen, som er sosialdemokratisk og liberal, at vi ikke ville kunne vært bekjent av å motta penger fra en stiftelse som har tilrettelagt hatefull tale på den måten Fritt Ord gjorde da de ga sin pris til Nina Karin Monsen i 2008. For det andre understreker han fint hvordan Skrivekollektivet er et overskuddsprosjekt på en eneste måte: Det er drevet på lidenskap for politikk og kultur, for formidling, polemikk og uenighet. Og det er drevet på idealisme. Derfor leser jeg i Påls innlegg, foruten en dypfølt stolthet over hva Skrivekollektivet har blitt, en følelse av at dagens modell er hva som gjør magasinet til hva det er. Vi står ikke til ansvar overfor noen andre enn vår egen samvittighet. Ingen forteller oss hva vi bør eller ikke bør skrive om. Vi bringer kun våre personlige lidenskaper og interessefelter til tastaturet. Det er derfor jeg skriver om amerikansk politikk; eller Stein Ove skriver om mediespørsmål, popkultur og homopolitikk, og Martin linker opp den musikklidenskapen vi alle fråtser i ved årets slutt, i Skrivekollektivets musikk-klubb (SMK). Det er dette som – forhåpentligvis – gjør Skrivekollektivet til et engasjert, personlig, uforutsigbart, og ikke minst uavhengig magasin. Jeg ville også være skeptisk til ethvert initiativ som kunne gitt oss andre forpliktelser enn disse, også dersom det bare var snakk om å søke en uavhengig stiftelse om penger til å eksperimentere med dekningen i nye retninger.
Men jeg er ikke helt overbevist om at Skrivekollektivet og Fritt Ord i seg selv er uforenlige størrelser. Selv om man aksepterer som premiss at Skrivekollektivet gjennom å ta imot eventuell støtte fra Fritt Ord vil stå i samme skribentstall som Nina Karin Monsen, kan det konstrueres et preventivt motargument: Hva hvis Skrivekollektivet, gjennom å søke, kunne stikke avgårde med noen midler som ellers kunne gått til å støtte et prosjekt som var like reaksjonært som det den trygge statsstipendiaten Monsen har gang i? Det finnes rikelig med reaksjonære blogger der ute, og Fritt Ord har altså tidligere vist en forkjærlighet for å definere disse som spesielt støtteverdige. Burde de ikke få konkurranse? Det skulle, på bakgrunn av denne og andre metatekster på denne siden, neppe herske noen tvil om Kollektivets tro på egen fortreffelighet, og med denne bør det kanskje også følge at vi mener vi kan gjøre noe godt med et faktisk budsjett og anledning til å satse utover hva frivilligheten rekker til? Dette er uansett kun retoriske spørsmål, men Pål skal ikke få stå alene med å kaste hansker.
Sånn sett kunne det største hinderet for en søknad kanskje sies å være at de ifølge Fritt Ords retningslinjer er begrenset nedad til ubeskjedne kr. 50.000.
Til slutt vil jeg imidlertid gi Fritt Ord ros for selve initiativet. Uavhengig finansiering av en friere samfunnsdebatt er et gode i seg selv, men det er ekstra gledelig at blikket faller på bloggosfæren. I motsetning til Pål nærer jeg ingen fordommer mot bloggformatet i seg selv, (jeg har publisert jevnlig her siden november 2005) og har heller ikke noe behov for å påstå at blogger stort sett er til for at folk skal få lufte sitt privatliv, og skrive annet «uinteressant søppel». De finnes, for all del, men hvis du leter, vil du finne et stort mangfold. Den trenger styrking og oppmerksomhet, og det er fint at Fritt Ord vil bidra. Men viktigere i et bredere perspektiv er det at det kan øke bloggenes prestisje vis-a-vis aviser og andre etablerte medier. Forståelsen for at det ikke er noe ved bloggformatet i seg selv som tilsier at det ikke kan leveres like god journalistikk, eller like skarpe kommentarartikler eller kritikk der, kan bare øke. Det vil være en fordel både for etablerte og uavhengige medier.