Et tilbakeblikk på olympiadens mest estetiske idrett, og ”the costumes from a very gay zoo”.
Den nyss avsluttede vinterolympiaden i Vancouver, Canada, har holdt det norske folk i forutsigbar transe de siste fjorten dagene. Selv de av oss som stort sett kun ser på spetakkelet som fenomen heller enn som idrettsfest har ikke kunnet slippe unna. Norge har vært et parallellsamfunn der alle synes det er helt greit å gå på pub og drikke øl mens man nyter en…curlingkamp. Benklærne til de norske kosterne har stilt sykelønn, snøfall og sågar tragiske naturkatastrofer i skyggen. Jeg har måttet søke til Amerika for små glimt av normalitet.
Det viste seg rett nok å være vanskeligere enn antatt. Amerikanere tar riktignok generelt ikke vintersport spesielt alvorlig – Slates David Plotz tok før OL i Salt Lake City til orde for at USA skulle boikotte sitt eget mesterskap blant annet fordi alpint, bob og andre vinteridretter var ”gravity, not sports”. Ifølge Plotz er ishockey den eneste idretten i et vintermesterskap som krever det minste av tankekraft, fordi det tilfeldigvis også er den eneste idretten der fysisk nærkontakt mellom motstanderne er sentralt. Den harde polemikken er morsom, og muligens delvis sann, i en amerikansk kontekst – men det endrer ikke på at amerikanerne ikke helt bryr seg om hockeyen heller. Greit nok, det var brede glis da USA slo sin høflige lillebror i Canadas nasjonalidrett i gruppespillet, og millioner av amerikanere skulle nok gjerne sett at Sidney Crosby ikke hadde satt inn den avgjørende pucken i overtiden i søndagens finalekamp. Men likevel, altså: Ikke egentlig interessert.
Kunstløp, derimot, det får hjertene, TV-ratingmålerne og journalistenes pc-tastaturer til å klikke samstemt og lykkelig i USA. Det har neppe bare med USAs tradisjonelt sterke posisjon i Sonja Henies gamle paradegren å gjøre, ei heller med at piruetter på is får kvinner til å følge med. Kunstløp passer det amerikanske lynnet som fot i kunstferdig skøyte fordi alt ved sporten skaper godt TV. Bare tenk på grenens gjestmilde forhold til barnestjerner, den mest amerikanske av suksesshistorier; tenk på det estetiske momentet i at utøveren er helt og aldeles alene på isen; den grandiose (og ikke sjelden hårreisende suppete) musikken; de overambisiøse trenerpersonlighetene og foreldrene; den tids- og følelsesmessig krevende ventingen på karakterene etterpå; tenk på all griningen. Og, selvfølgelig: Glem ikke Tonya Harding og Nancy Kerrigan. Den medieombruste skandalesaken der Tonya Hardings eksmann konspirerte for å skade motskøytersken Nancy Kerrigan forut for Lillehammer-OL i 1994 sørget for at kortprogrammet i Norge den gangen stadig er det mest sette idrettsarrangement i amerikansk TV-historie, hvis man tar slåball og amerikansk fotball ut av ligningen. Slik har det vært siden, selv om konfliktnivået aldri har kommet helt opp til nevekampen igjen. Popkulturen har selvsagt også ytt sin skjerv, fra klumsete reality-konkurranser som Ice Skating with the Stars og Disneys sukkersøte On Ice-musikaler over en perlerekke heller mislykkede isdansfilmer og den artistiske hockeyvingen Ken Wu i Emilio Estevez’ forglemmelige Mighty Ducks-serie og frem til Will Ferrell-komedien Blades of Glory, der Napoleon Dynamite-favoritten Jon Heder gir til kjenne sin kjærlige imitasjon av samtidens største is-ego, Johnny Weir.
Det er slett ikke sikkert at du vet hvem Johnny Weir er, selv om du kan hende har fulgt littegrann med. Johnny Weir er nemlig et stykke fra verdenstoppen – i Vancouver endte han på en beskjeden 6. plass, en liten svanesjø bak landsmannen Evan Lysacheck. ”Svane” beskriver ellers Weir bedre enn ”beskjeden”, for absolutt alt ved mannen lyser av nøye utstuderte primalskrik om oppmerksomhet. Han har tirret på seg dyrevernere for sin hang til å kle seg i døde dyr. Han har frustrert dommere og fans på grunn av tendensen til å snuble under press. Og han har satt grå hår på gamle hoder med sin kokette avvisning av å kommentere ryktene om sin seksuelle preferanse. ”Det jeg gjør på isen, sier sitt”, sier Johny Weir.
Det har han rett i, men det stopper ham ikke fra å gi en hel del bevisste statements ellers også. Som antageligvis den første kunstløper er han hovedattraksjon i sin egen TV-serie, den bevisst flamboyante dokumentaren Be Good Johnny Weir. Som en annen Kournikova er han større enn prestasjonene skulle tilsi. Som selvfremstiller har han i dag trolig kun sin make i den notoriske Lady Gaga, popsuperstjernen som fikk se sin landeplage Poker Face forvandlet til et eksplosivt, delikat sirkus i et oppvisningsshow halvåret før OL – et YouTube-fenomen som sørget for å sette kunstløperen på radaren for alle som ville se. Frøken Gaga er en venn av familien – under lekene påstod guttungen at the Fame Monster herself ”våket over ham”. En dødelig coctail av hyperkjendisstatus og seksuell tåkelegging, ganger to? På skøyter? Det er slikt som gjør amerikanerne så glad i sine kunstløpere.
Ikke alle er like begeistret for hvordan Weirs dypt feminine dansestil har satt seg tungt på trendene innenfor idretten. Før moroa begynte, kom nemlig gamlemesteren Elvis Stojko, min barndoms med respekt å melde eneste kunstløperidol, skliende inn fra venstre. Under den krøllete, kanadiske hårmanken hadde Stojko tenkt seg frem til hvorfor dansekunstens fremtid nå står i fare for å smuldre vekk i møte med Johnny Weirs bøyde håndledd. I et intervju med Salons Thomas Rogers (der dyrehagesitatet i ingressen også er hentet fra) falbyr den doble sølvmedaljevinneren fra vinterlekene i 1994 og 1998 sine synspunkter på samtidens kunstløpsscene, med utgangspunkt i bekymringen over at femininiseringen av sporten gjør det vrient å få gutter til å snøre på seg skøytene. Hovedanklagepunktet er at dommerstanden definerer kriteriene så snevert at det ikke er mulig å slå igjennom med en mer kraftfull og aggressiv fremferd på isen, slik det ifølge ham selv var på Stojkos tid. Det blir for mye fakter og feminin posering, som tar bort muligheten for høy fart, og dermed også muligheten for å gjøre ting som kan appellere til guttegutter, fortsetter han, og maler bildet av en slags skadelig, selvforsterkende piruett, om man vil: Så lenge hockeyguttene ser på kunstløp som den enkleste veien til en skolehverdag der man sikrer seg retten til å bli oppfattet som homo, vil sporten være i krise. ”Male skating is really about masculinity, strength and power”, forsikrer Stjoko til ABC News, og banker dermed poenget hjem enda en gang. Veien ut er ensbetydende med å kutte ut det ”feminine”, altså homofjaset, og å fri til den jevne amerikaner.
Det blir antageligvis ikke lett. Dommerkriteriene, som ble endret etter skandalen under lekene i 2002, står fast, offensiven mot de spraglete kostymene kommer aldri til å komme langt unna synsfeltet så lenge Weir har krav på TV-tid og selv den høye spjælingen Lysacheck (som Stojko tildigere hadde håp om at skulle være en slags maskulin motevekt) kunne vinne gullmedaljen uten å tilfredsstille den gamle mesterens kriterier. Er det så lov å håpe på endringer? Og er det ønskelig?
Muligheten finnes, dersom de tekniske kravene løperne dømmes etter endres i retning av større vektlegging av fart og vanskelighetsgrad. Om det er rettferdig å male homofaren på veggen i den eneste sporten der den slags atferd ikke umiddelbart blir møtt med hån og sport, har verken Stojko eller andre som deler hans syn noe fullgodt svar på. Rogers påpeker overfor min barndomshelt at hans retorikk kan leses som eksplisitt kritikk av sportens tiltagende imageproblem, der utøvernes feminine fremferd må kues eller fjernes. Hvis man leser Stojko såpass mothårs, er hans prosjekt rett og slett unødvendig. Det finnes fortsatt for mange arenaer innenfor idretten der legning er et potensielt angrepsvåpen heller enn et privat anliggende. Sjefen for det amerikanske ishockeylandslaget under mesterskapet, managerlegenden Brian Burke, har brukt tiden frem mot OL til å ta tydelig stilling for inkludering og aksept av homofile innen hockeysporten. Burkes sønn Brendan, som døde i en bilulykke få uker før Vancouver, stoppet sin aktive spillerkarriere av frykt for hvilke reaksjoner han kunne få hvis han ble avslørt som homofil, men har senere gjeninntatt arenaen både som trener og tydelig aktivist. Hans far har tatt opp arven innenfor det segmentet der Elvis Stojko ønsker fiske til seg nye rekrutter ved å spille opp igjen gamle melodier.
Om Johnny Weir har Elvis Stojko riktignok også fine ting å si: “I can appreciate his whole motto, that he just doesn’t care”. Det er sannsynligvis det som gjør at Weir er sportens førstemann, selv om han ikke sto distansen under olympiaden. En liten twist av absolutt alt trekker trolig mer folk til idretten enn en uttalt plan for å gi dem mindre plass å svinge seg på. Det er ikke alltid det er best å løpe etter gamle kart. Det er kanskje like greit å ikke bry seg. Så lenge publikum ikke gjør det.
Tilbakeping: Hva Anton Hysén betyr