«Hvor faen er alle de andre?»

Hvis du synes det er absurd at Dagbladet onsdag brukte store bilder og masse digital trykksverte på å slå opp at sønnen til den tidligere Liverpool-backen Glenn Hysén har stått frem som homofil, er du neppe alene (hvis du dessuten reagerte på nettavisens bruk av nyordet «fotballsønn», er du i hvert fall ikke alene). Det finnes nemlig ingen grunn til at nordmenn – eller, for å være ærlig, svensker – skulle ha bruk for å vite noe som helst om Anton Hysén, en 20 år gammel gutt som spiller på det fjerde høyeste nivået i svensk fotball. Kan du navnet på noen norske spillere i fjerdedivisjon? Ikke det, nei.

At det likevel er helt legitimt å bruke tid på at denne anonyme fotballgutten har stått frem, skyldes selvfølgelig at fotball, verdens største og mest medieombruste masseidrett, er en av de siste bastionene i opplyste samfunn der kampen mot homofobi og fordommer enda er langt fra å krones med seier. Da den britiske homoaktivistorganisasjonen Stonewall slapp rapporten Leagues Behind om homofobi i den engelske fotballen i 2009, viste deres undersøkelse at 7 av 10 fans hadde hørt homofobiske ytringer fra tribunen i løpet av de siste fem årene, mens halvparten mente klubbene og fotballforbundet ikke gjør nok for å bukt med ukulturen. (En annen undersøkelse fra 2010 gir et noe mer positivt bilde) Selv om det ikke finnes komparative studier fra Norge, er det lite som tyder på at vi har gjort noe særlig mer her hjemme, på tross av den velfortjente oppmerksomheten fotballens unnvikenhet fikk i kjølvannet av at håndballspilleren Are Grongstad, som den første aktive, mannlige idrettsutøveren i en lagidrett, sto frem som homofil i 2008. Den gangen skrev jeg, sarkastisk, men ektefølt, blant annet følgende:

Stadig er den eneste offisielle holdningen fra fotball-Norge (og Europa) at man håper det går seg til, og ellers er det vel greiest å være så dødensstille som menneskelig mulig. På mange måter minner det om Clinton-administrasjonens katastrofale ’Don’t ask, don’t tell’-strategi – det hittil mest misforstått progressive grepet for å la homofile tjenestegjøre i det amerikanske militæret: Det er ok at du er homse, så lenge du ikke sier det til noen. I norsk fotball må du også godt være homofil, så lenge du aksepterer at du aldri, aldri kan gå ut med det, fordi det a) kan endre fokuset i prestasjonsgruppen (du kan høre Åge [Hareide] si det, sant?) og b) fører til muligheten for (enda) grovere hets fra tribunen, som c) gjør at NFF og toppfotballen må ta et oppgjør med ukulturen, som er d) dyrt og slitsomt og som e) tar kampanjemidler bort fra breddeidretten, eller noe som ligner. Resultat: Homofili er selvsentrert egotripp som blander politikk inn i det vakreste spillet i verden, og politiserer det mest inkluderende vi har.

Formuleringene er spisset, selvfølgelig, men de peker på at de indre demonene i fotballverdenen ikke er jaget vekk, selv i et land og en tid hvor åpenhet i arbeidshverdagen er en verdi arbeidsplasser og -miljøer gjerne slåss om å smykke seg med. Faktum er, uansett, at kun én eneste fotballspiller på høyeste profesjonelle nivå noensinne har stått frem som homofil, og Justin Fashanus tragiske historie og hjerteskjærende selvmord som følge av hat-kampanjene er kjent for mange. The Independents kommentator Johann Hari øynet håp om at noe var i endring etter en kortlevd, men effektiv kampanje i forbindelse med tilskueres homofobiske mobbing av landslagsbacken Ashley Cole i 2006:

The Football Association’s response, after prompting from Peter Tatchell, was a model of how to react. The fans at the next match were inundated with anti-homophobia flyers. Anybody caught trying to bring in homophobic material was banned. CCTV cameras were trained on Arsenal fans so anybody leading homophobic chants could be banned from future matches too. The abuse withered away.

It will be incredibly hard for another footballer to come out, so we have to make it as easy for him as possible. Let’s have anti-homophobia videos before the matches where the leading players say how stupid it is, just as they did with racism. Let’s have matches dedicated to giving homophobia the red card, with money raised for charities working with gay teenagers. Once the pitch is cleared of bigotry, more men will step forward.

Haris optimisme er lett å applaudere, men mindre enkel å få øye på. For kan hende har den erklærte homofobien blitt ørlite granne mindre synlig, men veien frem til en tilværelse der homofile kan snakke åpent om sin legning på et høyere nivå enn svensk fjerdedivisjon, synes fortsatt lang. Hvorfor har fotballen stått helt stille mens verden har forandret seg? Selv i rugby, som vi som ikke kjenner sporten særlig godt er vant til å tenke på som en ekstremt maskulin og fysisk anstrengende sport, har en av idrettens største ikoner stått frem. Da Gareth Thomas, den tidligere walisiske landslagskapteinen i rugby, fikk spørsmål av Attitude om han trodde det var vanskeligere i fotball enn i rugby, understreket han følgende:

Rugby’s fairly new to professional sport. It only went professional in 1995. Its roots are still working class, which is why people play and watch it. It would hope its not more difficult for footballers to come out, but I suppose yes, there’s bigger pressure. With big money comes bigger pressure and even bigger passions.

(Todd, Matthew: «The History Boy» i Attitude, februar 2010)

Det er intuitivt lett å følge Thomas’ konklusjoner, for fotball er i dag like mye populærkulturell industri som idrett. Men argumentet om at økonomiske interesser skaper større omkostninger holder ikke – ihvertfall ikke på et personlig-økonomisk plan, mener sosiologen Eric Anderson. I sin bok In the Game. Gay Athletes and the Cult of Masculinity (2005) argumenterer Anderson for at risikoen for boikott av et selskap dersom selskapet trekker støtte eller sponsorater til en åpent homofil utøver er stor, og at bare 17 prosent av de spurte ville blitt mindre positivt innstilt til merkevaren dersom den ble aktivt promotert av en homofil utøver. Det er noen svakheter ved dette argumentet, selvsagt, og viktigst er trolig at forskjellen på Storbritannia eller Norge i 2010 og USA i første halvdel av 2000-tallet, midt i den moralkonservative tidevannsbølgen, kan hende er så stor at hans anmerkninger ikke helt treffer en europeisk virkelighet. Likevel viser innvendingene til en del av den kommersielle verdens viktigste paradigmer; at alt som kan beskytte merkevaren er en forandring som er verdt å arbeide for.

En slik innbitt og unyansert tro på markedets logikk misser et sentralt poeng, selvfølgelig, et poeng Anderson andre steder i boken trekker store veksler på; det grunnleggende macho-idealet som preger flesteparten av lagsportene. Den nakne homofobien og kultlignende dyrkingen av primalmannen som ofte ligger i forlengelsen av dette, har aldri blitt klarere hamret ut enn av Michael Becker, agenten til den tidligere tyske landslagskapteinen Michael Ballack. Tyskland, hvis høyt elskede fotballandslag fintspilte seg til en tredjeplass i verdensmesterskapet sist sommer, bestod av en «en gjeng med homoer», i følge Becker. The Guardian refererer fra artikkelen i Der Spiegel:

Osang went on to say that Becker put the new adroit, lighter and elegant style of play that has become a trademark of trainer Joachim Löw’s players down to their homosexuality, in contrast to the typically more aggressive and offensive German style of past years, but suggested they played too delicately to assure themselves a place in the final.

Michael Becker kan være et dårlig eple i en stor kurv, men hans utfall er så skrikende fordomsfullt at det minner om en annen tid. Gareth Thomas har, bedre enn noen andre, motbevist den gamle myten om at homofile er for veike og pinglete til å spille aggressiv og kontant idrett. Reaksjonene på utspillet hans var da også resolutte, slik så tydelig homofobi alltid blir behandlet før alle går tilbake til å gjøre ingenting. Men de viser at det ikke mangler på smarte, ansvarlige offisielle holdninger, slik NBA-legenden Charles Barkley har gitt uttrykk for innenfor basketsporten (selv om frasen «I love the homosexuality people» ikke er noe semantisk mesterstykke); slik tradisjonsbæreren Toronto Maple Leafs’ generaldirektør Brian Burke har gjort innen hockey; slik så forskjellige personligheter som Premier League-veteranen Darren Purse og den gamle landslagsspiller Graeme Le Saux har gjort for fotballsporten.

Mulighetene er til stede for å ta fotballen med inn i det 21. århundre – en undersøkelse som utkom året etter Stonewall-studien viser at 80 prosent av fansen mener seg å ha et «avslappet» forhold til homofile i sporten deres. Anton Hysén har gitt sitt bidrag til kampen for åpenhet i en gren av idretten hvor den slags enda ikke er fullt akseptert. Oppfordringen til fans, spillere og organisasjoner verden over om å være på ballen i en slik situasjon, står fortsatt. Mange har sagt at det trengs for en virkelig superstjerne – en Rooney eller en Torres – å stå frem for at holdningene skal nå over vippepunktet. Det er det trolig mye rett i – men det er utenkelig før man kan se at kulturen i selve idretten endrer seg. Anton Hysén har vist at det er mulig.

Mer om homofobi idretten: Stein Ove Lien om Elvis Stojkos angrep på mannsidealene i kunstløp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*