Desemberkalenderen: Keith Olbermann

Skrivekollektivet vil hver dag denne måneden løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder og organisasjoner som har gjort 2010 til et godt år. I dag: Keith Olbermann.

Noen nordmenn som følger ganske godt med på amerikansk politikk har antakeligvis hørt om Rush Limbaugh, den hyperbole radioverten, eller Glenn Beck, den over gjennomsnittet sprø talkshowverten Jon Stewart og Lewis Black så ofte tar seg bryet med å punktere. Langt færre har trolig hørt om Keith Olbermann, men i brede mediekretser i USA er han kjent som en slags venstrefløysparafrase av de to høyrehaukene. Hadde sannheten vært så enkel, kan du føle deg trygg på at Skrivekollektivets desemberkalender ikke hadde brukt tid på mannen. Her er grunnen til at du bør sjekke ut litt mer.

Keith Olbermann kom på luften på kabel-TV-kanalen MSNBC høsten 2003, i tide til Bush-administrasjonens krigsinntog i Irak samme år. Alt fra starten var Olbermann en av skammelig få mediemenere i USA som påpekte de åpenbare løgner og den fundamentale mangel på demokratiforståelse W. la for dagen (som du vet, er Danmarks daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen ikke helt enig i den påstanden). Det skaffet MSNBC et publikum og Olbermann et navn, og la grunnlaget for at MSNBC senere har kunnet utvide og utvikle en klarere venstreprofil hjulpet frem av andre flinke, liberale flammekastere som Rachel Maddow og senest Lawrence O’Donnell. Sammen gjør dette trekløveret den jobben resten av den amerikanske nyhetsbransjen tilsynelatende nekter å gjøre – å rapportere nyheter som er sanne, og å si i fra når noen sier noe som ikke er det. I en mediehverdag der hele pressen sikler etter det umulige målet om «journalistisk objektivitet» (ref. Journolist) er Olbermann og hans elever kjærkomment kontrære; de insisterer på at objektivitet ikke er det samme som å bare ukritisk referere sitater så lenge de bygger på usannheter.

Det har skaffet Keith Olbermann mektige fiender, særlig på høyresiden, som misliker hans hang-ups på Sarah Palin, latterliggjøring av Fox News og evige hamring på Tea Party-bevegelsen. Men ikke bare der: også mange uten bånd til republikanerne har talkshow-verten langt oppi halsen, på grunn av hans pompøse og selvrettferdige stil, som både Saturday Night Live og Jon Stewart har gjort narr av. Mange misliker det muligens avsluttede, tidligere faste innslaget Worst Person in the World, der Olbermann titt og ofte er både plump og i blant ondskapsfull i sin omgang med mennesker han mener fortjener å få offentlig deng (Det ligger en tykk ironi i at Olbermann i sin tid opprettet segmentet for å forsvare sin daværende MSNBC-kollega Tucker Carlson, som senere har dedikert et helt nettsted til å rakke ned på ham, forøvrig). Gleden var derfor til å ta og føle på i pressekretser da det kom frem at Olbermann for noen måneder siden ble tatt i fotfeil, og suspendert fra MSNBC for å gitt valgkampstøtte til demokratiske kandidater ved mellomvalget. Daily Beasts Howie Kurtz, anføreren blant dem som fortsatt klamrer seg til tesen om objektivitet, sa til minst tyve medier at Olbermann nå burde utpeke seg selv til verdensversting. Suspensjonen var over etter to dager, men Kurtz har fortsatt sin kampanje. Olbermann har enda ikke unnskyldt for sin feil, fordi han ikke tror noen overraskes over at han støtter Demokratene. Det har han et poeng i.

Det har gått trått for Keith Olbermann og hans Countdown i år, og i tillegg til suspensjon og kaos har han måttet se på at O’Donnell og særlig Maddow tidvis trekker flere seere enn ham selv. Men nettopp det er grunn god nok til å gi ham en sjanse – både for å forstå hva alt bråket dreier seg om, og for å få en ufiltrert dose bitter, harmdirrende subjektivitet til morgenkaffen. Dessuten vil det trolig gå lant mindre enn et kvarter før du forstår hvorfor CNN er så kjedelig. Det er en bonus, det også.