Desemberkalenderen: Filmsensurens fall

For ikke lenge siden ble det klart at den svenske regjeringen nedlegger Statens Biografbyrå (SBB), og overfører ansvaret for fastsetting av aldersgrenser på kinofilm til det nye Statens Medieråd. Det innebærer først og fremst at forhåndssensuren av kinofilm i Sveriges avskaffes. SBBs oppgave på voksenfilmfeltet (filmer med egnethet over 15 år, høyeste absolutte aldersgrense) har vært å regulere visning av film som kan forventes å ha en «förråande» effekt på publikum, men som tidligere tilsynsleder Gunnel Arbäck forklarte til Sveriges Radios filmprogram i Kino forrige uke, er det lenge siden tilsynet sluttet å skjele noe særlig til denne siden av sitt samfunnsoppdrag. For Arbäck er forestillingen om at kinofilm fundamentalt kan endre menneskers karakter en etterlevning fra fortidig medieforskning, og utslag av en moralisme som hun mener er uforenlig med et demokrati som respekterer ytringsfriheten. Det er jeg enig i.

Det kan selvfølgelig diskuteres hvor viktig endringen egentlig er, all den tid SBB ikke har benyttet seg av muligheten til å forby eller klippe om film de siste femten årene. Prinsipielt er den likevel et stort framskritt: Staten kan ikke lenger bestemme hva som kan vises på kino. Aldersgrenser for små barn er forståelige og akseptable, også fordi de ikke går like langt eller er like rigide som et forbud, men da forholder det seg annerledes med filmer beregnet på voksne, modne mennesker. Om en film er provoserende, støtende, eller av liten kunstnerisk eller samfunnsmessig verdi, er det nå endelig opptil borgerne selv å avgjøre om de vil se den. Like mye som det viser en økt tillit til borgerne, viser det en evne til å ta innover seg at både synet på hva som er samfunnsskadelig og hva det er ønskelig at staten blander seg inn i, har forandret seg med årene.

Det har også gjort av forhåndsgodkjenning av film ikke bare har blitt vanskelig å forsvare prinsipielt, men også i praksis. Hvis man ikke lenger tror at film, og særlig film på kino, er et spesielt sterkt og skadelig medium, er det vanskelig å forstå hvorfor et statlig organ skal ha rett til å klippe eller forby film som man med enkelhet kan se usensurert på mobiltelefonen eller datamaskinen. Det er ikke et knefall for samfunnsutviklingen, men et tegn på en pragmatisk tillit til at voksne mennesker selv best kjenner sine egne grenser og preferanser.

Her til lands fikk liberaliseringen av filmsensuren ny vind i seilene i 2003, da det daværende Statens Filmtilsyn opphevet forbudet mot flere hundre filmer som var blitt forbudt opp gjennom historien. Vedtaket ble oppfattet som et viktig første steg på veien mot avskaffelse av forhåndsgodkjenningen, men det er verdt å understreke at selv om Norge var før Sverige med selve avskaffelsen av forhåndssensuren, er vår sensur stadig strengere, ettersom svenskenes høyeste absolutte aldersgrense er 15 år, mot 18 år i Norge.

Når svenskene nå følger etter og avskaffer forhåndgodkjenningen, vil Skrivekollektivet imidlertid gratulere ytringsfrihetsaktivist Gunnel Arbäck med å vunnet kampen for å få nedlagt sin gamle arbeidsplass.