…tenke over hva sensur betyr i praksis? Her på Skrivekollektivet har jeg tidligere tatt kraftig til motmæle mot ideen om filmsensur, og denne ukas beskjed om at det britiske filmtilsynet har bestemt seg for å forby DVD-utgivelse av sjokk-horrorfilmen Human Centipede II, har ikke fått meg til å endre oppfatning. Filmen virker som et riktig usmakelig stykke spekulativ voldsporno, men hvis vi for et øyeblikk ser bort fra at det trolig er fånyttes å forby en film i en tidsalder som vår (den blir tilgjengelig for interesserte uansett), mener jeg stadig at beslutningen om å utsette seg for filmen må fattes av myndige borgere, ikke av sensurmyndighetene. (Som selvstendig tenkende borger har jeg tenkt å holde meg langt, langt unna filmen.) Som filmkritiker Michael Phillips i Chicago Tribune understreker, er det vesensforskjell på å sette en restriktiv aldersgrense på en film, og å regelrett forby den. Det første er helt legitimt, og styrer dessuten unna den gjørmebrytingen om ytringsfriheten som vedtaket er dømt til å skape. The Guardians David Cox mener tilsynets vedtak er uprinsipielt.
…vært filmviter? Da har du for tiden nemlig en unnskyldning til å la deg engasjere av to løpende debatter i miljøet. I Film Comment tar filmhistorikeren David Bordwell (hvis bok The Way Hollywood Tells It, som undertegnede nettopp er ferdig med, for øvrig anbefales varmt) til orde for en fredsavtale på tvers av den gjensidige skepsisen mellom filmkritikere og folk som har forskning på film som levebrød. Akademikerne kan lære at verdidommen kan innebære en helt egen måte å tenke kritisk om film på, mens kritikerne kan ha godt av å overkomme sin skepsis mot filmteori og nærlesning, konkluderer akademikeren. Her hjemme raser debatten hos Rushprint om hva faget filmvitenskap egentlig har å tilby filmfagets praktikere. I et velformulert og krast innlegg erklærer Søren Birkvad seg som motstander av «teori for teoriens egen skyld», samtidig som han vil rive ned skillet mellom «teoretikere» og «praktikere».
…felle en skyldbetinget tåre for tidsskriftet Film & Kino? Bransjeorganisasjonen ved samme navn vedtok denne uka å nedlegge det tradisjonsrike tidsskriftet fra neste årsskifte, og den fattigdommen på seriøse norske filmtidsskrifter som vi skrev om sist desember, blir dermed enda tydeligere. Når sant skal sies har jeg kun vært en sporadisk leser av tidsskriftet under tidligere Filmmagasinet-redaktør Geir Kamsvågs redaktørtid, og jeg er langtfra alltid imponert over nivået, men det er uansett trist at det tynnes ytterligere ut i rekkene. Rushprint er gode på bransjedebatt, men har fortsatt en innadvendt stil, mens kvartalstidsskriftet Z utkommer for sjelden og er for sprikende til å utgjøre en vesentlig forskjell i filmhverdagen. Så kanskje koker dødsdommen over Film & Kino igjen ned til en anbefaling av nettmagasinet Montages, hvor en gjeng allsidige og entusiastiske skribenter har fylt et behov siden 2009. Magasinet trengs mer enn noensinne.
Tilbakeping: Elektrische Zahnbuerste