Desemberkalenderen: Metakritikk

Så lenge jeg kan huske å ha hatt et bevisst forhold til kvaliteten på litteratur, musikk og film, har jeg også hatt et nært og personlig forhold til kritikken av de samme kulturuttrykkene. Helt tilbake til mine formative dager som nærleser av kultur- og debattavisen Dagbladet, har kritikeren som smaksdømmende individ, som autoritet, betydd mye for min forståelse av kultur. Jeg er for ung til å huske gullpenn-generasjonen, men jeg var på fornavn med de Dagblad-kritikerne som prydet sidene, fra Øystein Rottem til Liv Jørgensen og Håkon Moslet. Det var liksom noe demokratisk med konseptet kulturkritikk; enhver som hadde formulerings- og observasjonsevne, meningsstyrke og en terning, kunne etter mitt syn være en potensiell kritiker. Hva jeg ser etter i en kritiker har selvsagt endret seg noe siden dengang på slutten av 1990-tallet, men viktigst var det at jeg allerede tidlig ble overbevist om kritikkens egenverdi, og kritikerens særpreg. Det var en slags auteur-teori for kritikere, om du vil. Hvis jeg bare leste tilstrekkelig mange anmeldelser, ville jeg til slutt bli istand til gjenkjenne hans eller hennes preferanser og kjennetegn nærmest fra minnet.

Så lenge min horisont var den kort aviskritikken, hadde jeg selvsagt ikke fantasi til å forestille meg at det å anmelde kritikere kunne være en fruktbar øvelse, men det er jo, når man tenker over det, en naturlig beskjeftigelse dersom man først har slått fast at kritikken kan være både verdifull og viktig. Så vidt meg bekjent har dessverre få norske kritikere fått samlet sitt virke mellom stive permer, og da sier det seg selv at kritikken av kritikken også har hatt nokså trange kår, i alle fall utenfor de spesialiserte mediene.

Men det ser det heldigvis ut som litteraturtidsskriftet Vagant er interessert i å gjøre noe med. I de fire 2010-numrene har de publisert en serie gode lesninger av innflytelsesrike norske kritikere, fra så vel litteratur- som scenekunstfeltet. Først ut var Ane Farsethås – selv en god litteraturkritiker for Dagens Næringsliv – med et portrett av Dagbladets ringrev Øystein Rotten, før svenske Tomas Forser leste teateranmelder Terese Bjørnboe. I 3/2010 tok Sigurd Tenningen seg an en dagbladhistoriens titaner, Sigurd Hoel, mens nummeret som er på gaten i disse dager vier oppmerksomhet til Henning Hagerup, ført i pennen av Gisle Selnes. Av disse portrettobjektene er det kun Rottem jeg selv har lest i noen særlig grad, og selv det er såpass lenge siden at Farsethås’ perspektiv følte som en nyintroduksjon. Slik sett er det mest tilfredsstillende med Vagant-serien todelt; først og viktigst å bli inspirert til å lese den enkelte kritiker, i den grad det er mulig; men også at den inviterer til refleksjon omkring hva jeg selv mener er vesentlig for en god kritiker. Større bevissthet om kritikkens vilkår, fallgruver og betydninger er aldri å forakte, men serien inspirerer dessuten mer allment til å lese mer kritikk.

Dette griper selvsagt igjen litt inn i debatten Montages nylig satte igang, om vilkårene for filmkritikk i Norge, og hva redaktør Karsten Meinich, etter mitt syn med rette, karakteriserte som en krise. Meinichs nærlesing av mottagelsen av Bent Hamers Hjem til jul er et eksempel på hva kritikk av kritikken kan være, når den er grundig, presis og åpen om hva som må kunne kreves for å leve opp til betegnelsen seriøs filmkritikk. Jeg håper inderlig at Meinich, hvis han finner tid til det, kan ta med seg sine kriterier inn i en serie med kritikerportretter for Montages. Det ville helt sikkert bli et krevende arbeid, særlig ettersom det foreligger så lite kritikk som er forhåndskuratert i bokform, men i lys av interessen Meinichs debattartikkel har vekket, tror jeg det kunne blitt spennende.

Som en avsluttende kommentar vil jeg anbefale to forfattere som nettopp forsøker å samle en kritikergjerning mellom permer. Den første er Craig Seligman, som i boka Sontag & Kael (anmeldt her) leser kulturkritikeren Susan Sontag opp mot The New Yorkers mangeårige filmkritiker Pauline Kael. Kael blir også presentert i Edward Murrays kritiske krysslesning av filmkritikkens tradisjoner, Nine American Film Critics. A Study of Theory and Practice (1975).