Desemberkalenderen: Don’t Ask, Don’t Tell

Kollega Stein Ove Lien pleier spøkefullt å si at avviklingen av forbudet mot åpent homofilt militærpersonell (kjent som Don’t Ask, Don’t Tell, eller DADT) handler om at alle amerikanene skal få rett til å dø i folkerettsstridige kriger. Uavhengig av aggresjonsnivået i amerikansk utenrikspolitikk, er det selvsagt også mye viktigere enn det. Ikke bare fordi mer enn 13.000 – mange av dem med kunnskaper militæret desperat trenger i krigene i Aghanistan og Irak – har blitt avskjediget siden DADT-linja ble lagt i 1993, men også fordi det slår fast at det er dine evner som soldat, ikke din seksuelle legning, som skal bestemme om Forsvaret kan bruke deg.

Som mange har påpekt i debatten omkring avvikling, strider selve kjernen i DADT med det militære etos. Prosedyren tvinger soldater til å ljuge, i samme grad som tittelen på loven i seg selv ljuger. Hvor mye senator John McCain (R-AZ) og andre DADT-tilhengere enn måtte insistere på det motsatte, så har den ikke fungert etter hensikten: Forsvaret har simpelthen ikke holdt sin del av avtalen. Selv soldater som nettopp ikke har fortalt om legningen sin, har likevel blitt avskjediget, enten ved å bli avslørt av andre, eller simpelthen ved en mistanke (hører du hvor orwelliansk det låter?) om homoseksualitet. I enkelte tilfeller har man tilmed gjennomsøkt soldatenes private korrespondanse for å styrke avskjedigelsessakene mot dem. De siste årene, i takt med at et knippe stater også har innført ekteskapsrettigheter for homofile (riktignok alle sammen ved juridiske inngrep), har motstanden mot DADT økt kraftig, og i en meningsmåling offentliggjort denne uka sa hele 77% at de ønsket å se loven omgjort.

Det gjør også at mye av den opphissede republikanske retorikken mot avviklingen framstår som urimelig. Senator Lindsey Graham (R-S.C.) hevdet for eksempel at flertallsleder Harry Reid (D-NV) opptrådte arrogant når han prioriterte polariserende saker som DADT istedet for for eksempel atomnedrustningsavtalen START, som det oppnås bredere enighet om. Dette på tross av at DADT-avvikling har langt større støtte i velgermassen enn det skattekompromisset – med store skattelettelser men få budsjettinnstramninger – som Graham selv var med på å stemme for tidligere i uka.

Når 65 senatorer (55 D ,8 R, 2 uavhengige) lørdag stemte for å avvikle DADT, var det slutten på en strid som har simret i amerikansk politikk helt siden president Bill Clinton – motvillig – underskrev loven i 1993. Clinton hadde gjort det til et valgkampløfte i 1992 å sørge for at homofile soldater skulle få tjenestegjøre åpent, men møtte umiddelbart motstand fra sterke forsvarspolitikere i sitt eget parti. I ettertid har det svake kompromisset på DADT, sammen med det mislykte forsøket på helsereform, blitt stående som symptomer på hvordan Clinton-administrasjonen spilte bort politisk kapital i sitt første år, og som med helsereformen skulle det gå altfor mange år før demokratene igjen fant mot til å ta opp saken på nytt. Motstanden fra Forsvaret selv var stor, og siden det var en sak som, selv om den var prinsipielt viktig, ikke angikk spesielt mange mennesker direkte, fikk den ligge i relativ fred i mange år, mens den kompakte politiske majoritet tok sin egen taushet som et tegn på at loven fungerte etter hensikten.

At loven nå avvikles, er en ære som skal deles mellom mange mennesker og miljøer. Viktigst av alle er kanskje alle de som har bidratt til å gi saken et ansikt, gjennom å arrangere demonstrasjoner, mobilisere meningsfeller, eller bare ved å fortelle sine historier (Mike Almy, Victor Fehrenbach, Katherine Miller). Organisasjoner som Human Rights Campaign, Servicemembers Legal Defense Network, Log Cabin Republicans og Servicemembers United har opprettholdt presset over mange år, selv i tider da det var i utakt med tiden å snakke om uretten som DADT utsatte folk for. I den Kongressen som snart får avløsning, er det også en håndfull politikere som fortjener å nevnes, for at de våget og maktet å ta kravet fra organisasjonene, og stemningsskiftet i befolkningen, såpass på alvor at de ikke ga opp selv om Obama-administrasjonen i utgangspunktet ikke virket interessert i å gjøre særlig annet enn å be tynt om støtte til avvikling. Kongressmann og Irak-veteran Patrick Murphy – en konservativ demokrat fra Pennsylvania som for øvrig tapte gjenvalg – tok på seg oppgaven med å samle et flertall i Representantenes Hus, hjulpet av en annen tidligere militær, Joe Sestak (D-PA), og mange andre.

Virkelig fart på sakene ble det imidlertid ikke før Murphys utrettelige arbeid i Huset inspirerte senator Kirsten Gillibrand (D-NY) til å holde en høring om DADT-avvikling i Senatet. I vår ble Murphy og den uavhengige eks-demokraten Joe Lieberman fra Connecticut, utpekt til en slags DADT-ansvarlige i sine respektive kammer, med president Obamas støtte. Av taktiske grunner var målet å få nedsatt en komitê for å utrede hvordan avviklingen kunne foregå i praksis, samtidig som man vedtok på politisk nivå at prosedyren ville bli avskaffet dersom forsvarsledelsen og forsvarsministeren ga sin tilslutning. Huset stemte igjennom forslaget i mai, og i Senatet var planen å hefte DADT-avviklingen til behandlingen av selve forsvarsbudsjettet, fordi det da ville behøves seksti stemmer for å ta den ut av budsjettforslaget.

Strategien var smart, men vanskelig. Smart fordi utredningen og forbeholdet om forsvarsledelsens tilslutning på mange måter avskar kritikk om at forslaget var et sosialt eksperiment og utilbørlig politisk press på Forsvaret, men vanskelig fordi, vel, det måtte vedtas av Senatet. Som vi har skrevet om tidligere, kreves det idag nærmest automatisk seksti stemmer for å ta opp noe som helst til avstemning, fordi et mindretall på 40 kan blokkere enhver avstemning. I tillegg kommer selvsagt alle de individuelle senatorenes nykker, og det republikanske partiets ofte oppsiktsvekkende sterke partidisiplin. Da den konservative demokraten Ben Nelson fra Nebraska ga sin velsignelse til avviklingen, ble dette med rette ansett som et tegn på at demokratene ville stå noenlunde samlet, og ettersom et knippe republikanere også hadde uttalt seg positivt om saken, steg optimismen. I det saken ble gjenopptatt etter mellomvalget, hadde imidlertid samarbeidsklimaet i Senatet endret seg til det verre – igjen. Fulle av selvtillit etter et godt valg, og fast bestemt på å skrive konsesjoner fra president Obama, erklærte samtlige 41 republikanske senatorer at det var uaktuelt å vedta noe som helst før Bush-administrasjonens skattelettelser var videreført. Dette kravet, kombinert med noen tekniske innvendinger fra demokrater som ellers var positive til DADT-avvikling (Blanche Lincoln, Mark Pryor), gjorde at DADT flere ganger stanget i filibusterveggen. Senatorer som Susan Collins og Olympia Snowe, begge moderate republikanere fra Maine positive til avvikling, gjemte seg bak prosedyreinnvendinger for å holde sammen med partiledelsen.

Den endelige løsningen viste seg å ligge i å frikople DADT fra forsvarsbudsjettet. Forsvarsbudsjettet er stort, dyrt og teknisk, og i teorien kan enhver senator som ikke er glødende opptatt av å avskaffe DADT finne en grunn til å stemme imot budsjettet. En mindre lovtekst, som omhandlet DADT isolert, tiltrakk seg imidlertid raskt støtte fra Susan Collins, og flere andre republikanere lovet at de ville støtte forslaget hvis det kom til avstemning. Men når det skjedde, hadde det sin pris. Hovedgrunnen til at det ble tid til å behandle DADT, midt oppe i debattene om skattelettelser og atomnedrustningsavtalen START, var nemlig at republikanerne lyktes i å avvise et budsjettforslag som holdt hjulene i gang de neste månedene. Mer enn et års forberedelse rant ut i sanden.

Harry Reids offentliggjorde planen om en DADT-avstemning torsdag kveld, og på forhånd var den store spenningen knyttet til det som kalles cloture vote. Hvis noen har varslet en filibuster, kreves det seksti stemmer for å i det hele tatt gå til endelig avstemning. Om man først er forbi cloture, kan et forslag vedtas med simpelt flertall. Lørdag morgen lå fintellingen på ganske nøyaktig seksti stemmer, kanskje sekstien, dersom den kreftsyke senator Ron Wyden (D-OR) kunne møte opp. Det kunne han, og frykten for at republikanerne igjen skulle finne på grunner til å likevel gå tilbake på sitt ord og stemme imot, viste seg å være ubegrunnet. Alle demokratene stemte for, sammen med de to uavhengige, og på cloture fikk de med seg seks republikanere. I det endelig vedtaket noen timer senere vokste marginen til sekstifem stemmer, ettersom senatorene Richard Burr og John Ensign stemte ja, selv om de hadde stemt imot å gå til avstemning.

For demokratene, og særlig partiets venstrefløy, er dette en stor seier, og noe som kanskje kan sukre den bitre pillen som skattekompromisset var. Hvis det har noen innvirkning på president Obamas popularitet, er det mest sannsynlig at det skjer ved at de mest progressive blir mer positivt innstilt etter DADT-suksessen. Det er også sannsynlig at dette kan være en av flere småsaker som kan appellere til uavhengig velgere som er lei av polariseringen i verdispørsmål.

Men selv om lørdagen var en suksess, er det viktig å understreke et par ting. For det første: Dagens vedtak betyr ikke at amerikanske soldater trygt kan komme ut av skapet i morgen. Først må forsvarsledelsen skriftlig stille seg bak avviklingen, og deretter er avviklingen i seg selv gitt en ramme på seksti dager. Flere senatorer har riktignok tatt til orde for at avskjedigelser som er iverksatt i tråd med DADT stilles i bero, men ingenting slikt er bekreftet ennå.

Det andre er at Obama, en selverklært fierce advocate of equality, stadig har et stykke vei å gå med hensyn til homorettigheter. Han har sagt at han er motstander av The Defense of Marriage Act (DOMA), som slår fast at føderale myndigheter ikke anerkjenner likekjønnsekteskap inngått i delstatene, men har foreløpig gitt få signaler om at han vil arbeide aktivt for å endre loven (snarere det motsatte, faktisk). Og ikke minst: Obama er offisielt fortsatt motstander av homoekteskap, noe som gjør hans standpunkt mer konservativt enn det til republikanernes tidligere landsformann Ken Mehlman. DADT er med andre bare første steg. Men ikveld er det grunn til å feire.

5 comments for “Desemberkalenderen: Don’t Ask, Don’t Tell

  1. Stein Ove Lien
    Stein Ove Lien
    20. desember, 2010 at 3:09 pm

    Hei, Haakon.

    Takk for et utrolig langt og vidunderlig ustrukturert innlegg. Særlig setter jeg pris på de subtile sarkasmene.

    Du kommer med en vidunderlig lang rekke stråmannsargumenter. Jeg skal prøve å ta dem på alvor.

    Min kommentar om «retten til å dø i folkerettsstridige kriger» er en _spøk_ – men også en spøk med et snev av sannhet. Det er et faktum at krigen mot Irak manglet hjemmel i folkeretten, og at krigen derfor er _folkerettsstridig_. Det er blant annet grunnen til at Norge trakk ut sine bidrag til krigen da den rødgrønne regjeringen gikk på. Jeg kan ikke tro at jeg må si det, men: Jada, det er bra at Saddam er borte. At prisen for det er tusenvis av dødsfall på amerikansk side og et ikke målfestbart antall døde sivile på irakisk side i en krig som ble ført mot en nasjon som _ikke_ hadde angrepet USA i forkant, er jeg derimot ikke glad for.

    Vedrørende din utskjelling av oss fredselskende plysjdyr på venstrefløyen i forhold til Iraks oljereserver, misforstår du: Det USA gjorde, med åpne øyne, var å privatisere oljeindustrien i Irak, og å dele ut kontrakter til multinasjonale selskaper som tjener penger på en industri som kunne vært brukt til å bygge opp statsfinansene i Irak.

    Det henger også sammen med din litt søkte kobling mht Norges oljerikdom. Du har rett i at amerikansk teknologi var med på å starte det norske oljeeventyret, MEN: Norge valgte å beholde eierskapet til oljen på statlige hender, i steden for å selge ut til utenlandske selskaper, slik feks FrP ønsket (http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/03/29/496422.html). Det er grunnen til at vi i dag har oljeformuen.

    Om Afghanistan er det delte meninger på denne bloggen. Jeg nøyer meg med å si at jeg mener Norge bør si nei til å fornye sin kontingent, men heller ikke jeg tror resultatet av en ensidig, hurtig tilbaketrekking av alle amerikanske styrker vil føre til noe annet enn borgerkrig. Ikke ulikt dagens situasjon, vil noen hevde.

    Ditt siste, meningsløse angrep vedrørende homofiles situasjon i Russland, Kina osv viser også din ensidige vrangvilje. Jeg er like frustrert over diskriminering i USA som jeg er over diskriminering i Kina, Qatar – eller Uganda, der homofili snart blir straffbart med døden. Vi skriver mye om homospørsmål på Skrivekollektivet, og jeg finnes som @solien på Twitter hvis du vil ha en jevnere strøm av nyheter og fordømmelser.

    Ha en fredelig høytid, og husk å puste i blant.

  2. 20. desember, 2010 at 10:36 am

    Hadde en av mine kollegaer spøkt med at alle amerikanere skal få rett til å dø i forkerettsstridige kriger hadde jeg tenkt meg godt om hvem mine kollegaer og venner er!

    Deres ensidige kritikk og mangel på takknemmelighet og respekt for amerikanerne er helt håpløst!
    De som to ganger har hjulpet oss fra tyskerne. De som alene sørget for at Sør Korea ikke i dag har det så godt som de har det i Nord Korea.
    De som sørget for at Kuwait ikke er en del av Saddams rike.
    De som tok ansvar i kampen mot kommunisme.
    Ærlig talt : Prøv å se for deg en verden der USA ikke har tatt ansvar!

    Jeg vil også minne om at hele verden – inkludert Norge – er med på kampen mot terror.
    Og hva innebærer det ?
    Jo – selvfølgelig at vi ikke skal sloss mot terroristene og deres opphavssteder. Vi skal selvfølgelig la terroristene få sitt eget land og la dem trene opp og la dem få sprenge uskyldige i lufta ikke sant ?
    Ja – sågar betyr kampen mot terror at vi ikke en gang skal ta vare på informasjon om hvem som har snakket med hvem. Det kunne jo ført til at man klarte å løse opp i terroren, ikke sant ?
    Kunne kanskje ført til at folk som er en fare for vår sikkerhet blir tatt og det skal vi ikke ha noe av!

    Neida. Irak blir nå overlevert til seg selv. De begynner på demokratiets vei og de har eget politi, rettsstat, og de passer sitt eget land.
    Venstresiden løgner om at USA bare er ute etter olje er borte. USA trekker seg ut, de gir landet tilbake til irakerne og de har ikke tatt oljen.
    Da de irakiske myndigheter begynnte å utlyse produksjonsområder var det faktisk et Kinesisk og Tysk (mener jeg) oljeselskap som fikk lisens. Ikke amerikanerne.
    Det kan være at noen amerikanske selskaper har fått det i ettertid uten at jeg er helt oppdatert på det, men USA har ikke tatt noe olje.
    De kjøper olje og betaler fair and square for det.

    Amerikanerne fant oljen vår også. Et ekkelt faktum venstreside er nøye med å ikke snakke om. Og – de tok ikke oljen vår heller, gitt!
    De var med på å lære oss opp, de lånte oss penger slik at vi kunne investere og de fikk oss til å bli rike.
    Noe vi ikke må finne på å være takknemmelige for!

    I Afghanistan er det liten tvil om at den beste løsningen er å trekke seg ut og gi hele landet til lokale krigsherrer.
    Da må det jo bli demokrati og frihet, ikke sant ?

    Og – når man er inne på USA er det en fin anledning til å ikke snakke om hvordan homofili debatten er i andre land. Hvordan er dette i Russland ? Eller Kina ? Eller i de arabiske stater ?

    Og – når man snakker om det ansvar USA tar, selv om FN ikke alltid er med…. Hvor er Kina sitt engasjement? Når har de vært med på å stille opp mot overgrep, tyranner, eller terrorister ? Hva med Russland ? Hvorfor er ikke de med ?
    Eller de rike arabiske statene ? De har så mye penger at de kan lett hjelpe både Palestinere og hjelpeorganisasjoner. Og de hadde hatt noe som het nestekjærlighet.

    Sett i dette lys er det helt rett og ensidig kritisere USA.
    Nei – ærlig talt. Ta en titt på vennene dine å tenk deg godt om det er slike du vil ha!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*