Filmåret 2010: A thing of heart-stopping beauty

Jørgen påpeker i sitt svar til mitt innledende innlegg om filmåret 2010 at året, ved siden av noen helt magiske filmøyeblikk også har gitt oss noen opplevelser som er nesten like sterke, fra den diskrediterte, kunstnerisk underlødige markedsføringsfløyen av filmindustrien. Det gjelder blant annet filmplakater, en tragisk undervurdert kunstform, men også tarileren. Vi har antakelig allerede skrevet nok om The Social Network allerede – jeg slutter meg uforbeholdent til all skryten – men David Finchers film bragte også til verden en ikonisk trailer som kanskje er enda bedre enn filmen. Det samme gjaldt Christopher Nolans mektige Inception, men et sted gikk noe forferdelig galt i promoarbeidet med Tom Fords regidebut A Single Man, som inntok tredjeplassen på min liste. I denne offisielle traileren er det forsåvidt mye å like; Fords estetiske univers blir ytt rettferdighet og Colin Firths Oscar-verdige rolleprestasjon kommer fint frem, men traileren til A Single Man mislykkes katastrofalt i å forklare hva som ligger bak elegansen og de flotte dressene.Tar man den offisielle traileren at face value er det nemlig nesten umulig å ikke bli lurt til å tro at Fords film er en konvensjonell, hjerteskjærende fortelling om den hardt prøvede kjærligheten mellom Colin Firths og Julianne Moores karakterer. Det er den selvfølgelig ikke; A Single Man er en helstøpt, emosjonell reise i sorgtungt landskap, om en dag i professor George Falconers (Firth) liv, noen måneder etter at kjæresten Jim (Matthew Goode) dør i en bilulykke. Filmen, basert på Christopher Isherwoods roman, er altså en fortelling om homoseksuell kjærlighet lagt til 1962, i en tid da slike forhold ikke var lovlige. Det er dét som kan forklare de grandiose gestene, den massive strykeseksjonen og Firths flørting med forholdet til sin egen dødelighet, som det ellers flott kommuniseres i klippene vi presenteres for. Det er nærliggende å tro at selskapet som distribuerer filmen fikk kalde føtter, og ønsket å tone ned homoperspektivet fra traileren av frykt for å støte fra seg det potensielle publikummet, og også Tom Ford selv har understreket at han står  inne for valget, fordi han mener A Single Man ikke er en film om homofili.

Man er nødt til å gi Tom Ford lov til å mene hva han vil om sin egen film, men la meg samtidig understreke at jeg mener han ikke makter å lure en sjel. A Single Man er ikke bare en film om homofili – uten det aspektet ville A Single Man ikke vært en film i det hele tatt. I sin redsel for å få sin film rubrisert sammen med filmer uten bred kommersiell appell, nedgjør Tom Ford sitt eget rørende praktverk, og blottstiller filmen for den samme kritikk som Lisa Chodolenkos lille, nydelige The Kids Are All Right har blitt møtt med i noen hjørner av kritikeruniverset – om at filmen ikke ville vært interessant nok hvis den ikke hadde hatt noe å si om karakterenes seksuelle legning. All Right fungerer -ypperlig- som familiedrama og oppvekstkomedie på egne bein, men det ville ikke vært tilfellet med A Single Man. Uten tidskoloritten og det  uomgjengelige faktum at homofili var forbudt ved lov i USA i 1962, ville den sterke reaksjonen og sinnet George Falconer føler over å ikke få lov til å offentlig tilkjennegi sin sorg mistet sitt fundament – og revet beina under filmen i samme slengen. Guardians David Cox stilte betimelig spørsmål opp mot filmens britiske premiere: Why  can’t A Single Man be glad to be gay? Han har rett; i sitt eget, vidunderlige univers er A Single Man beint fram en triumf.

Det skyldes (obs: klønete inngang) blant annet Nicholas Hoult, som mange filmkikkere vil kjenne igjen som Hugh Grants knøttlille scenestjeler i Hornby-filmatiseringen Gutter er gutter fra 2002. I A Single Man har Hoult vokst opp, og tatt med seg større-enn-verden-attityden og selvsikkerheten han brukte til å gjøre det intellektuelle bøllefrøet Tony Stonem til et naturlig knutepunkt i TV-serien Skins for noen år siden, og kondensert det til en elegant side-kick og flørtende drømmeskikkelse for Firths karakter. Han blir dermed bare en til i rekken av unge briter som har hatt et stort år: Daniel Radcliffe (Dødstalismanene), Aaron Johnson (Kick-Ass, Nowhere Boy), Carey Mulligan (An Education, Never Let Me Go) og særlig Andrew Garfield (Never Let Me Go, The Social Network) er andre, og slår små hull i postulatet om at USA har hatt full kontroll på 2010. Dessuten er de alle bidragsytere til noen av de mest interessante oppvekstskildringene kinoåret har bydd på. Jeg skal ikke skrive Harry Potter og dødstalismanene med store bokstaver her, men forklar gjerne hvorfor den er årets nest beste eksistensielle oppvekstdrama etter Toy Story 3, Jørgen.

Stein Ove.

1 comment for “Filmåret 2010: A thing of heart-stopping beauty

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*