Filmåret 2010: Hormonelle angstballer, leketøy og homoerotisk spenning

Stein Ove har selvsagt rett i at forsøket på å nedtone A Single Man homofile kjærlighetshistorie var pussig, og sannsynligvis gjorde filmen en bjørnetjeneste både overfor publikum og kritikere. Ta en titt på scenen hvor George (Colin Firth) mottar beskjeden om at hans elskede Jim er død, og langsomt forstår at han ikke er ønsket i begravelsen. Hele kjærlighetshistorien er risset inn i Firths verdige, forpinte ansikt. Ingen skal fortelle meg at homokonteksten ikke gir en ekstra rikdom til denne scenen. Og uavhengig av Jeff Bridges’ prestasjon i Crazy Heart; jeg er fortsatt litt furten over at Firth ikke tok hjem statuetten for beste mannlige hovedrolle under Oscar-utdelingen forrige mars. På noenlunde samme måte som jeg allerede nå – uavhengig av kvaliteten på Firths hypede prestasjon i The King’s Speech – furter så smått over at briten sannsynligvis nekter Jesse Eisenberg en velfortjent pris for Zuckerberg-portrettet i The Social Network.

Traileren var dessverre ikke det eneste frustrerende med mottagelsen A Single Man. Preferanser er selvsagt subjektive, og kanskje snakker vi først og fremst om at kritikerstanden ikke likte filmen like altoppslukende godt som jeg gjorde, men likevel: Forbausende mange kritikere viste seg villige til å avfeie A Single Man som en visuelt betagende, men emosjonelt nokså grunn affære. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og forsøkte også i en artikkel å vise hvordan jeg mente Tom Fords bakgrunn som designer tilsynelatende sto i veien for noen kritikeres opplevelse av dens visuelle og emosjonelle univers. Det føltes en smule eiendommelig å være vitne til at kritikere klaget over at en debuterende regissørs beherskelse av virkemiddelapparatet simpelthen var for virtuos. I forlengelsen av diskusjonen om A Single Mans homofile kontekst, dukker det opp et interessant poeng. Nettopp et av virkemidlene krikere har hengt seg opp i – bruken av fargefiltre for å skildre Georges skiftende emosjonelle tilstand – bidrar etter mitt syn både til å gi filmen dybde og til å understreke dens verdi som en film om homofili. I scenene med studenten Kenny (den slående Nicholas Hoult, for anledningen utstyrt med en akseptabel amerikansk aksent), så vel som i en scene hvor George møter en vakker mannlig prostituert på en parkeringsplass, får bildene et varmt skjær, og det er vanskelig å ikke tolke dem som et uttrykk for en (homo)erotisk spenning. Det er mange slike vakre og minneverdige scener i Fords film.

Bak The Social Network og A Single Man på min topp ti-liste for fjoråret, finner vi de to filmene Stein Ove valgte å omtale som årets beste eksistensielle oppvekstdramaer; Toy Story 3 og Harry Potter og dødstalismanene, del 1. I Pixars beste film til dato (og det sier sitt) må ikke bare Woody og leketøysvennene, men også Andy – ikke lenger en leken guttunge – og hans mor, ta innover seg spørsmål om minner, lojalitet, familie også tidens forgjengelighet, i og med at Andy nå skal flytte hjemmefra og begynne på college. Avgjørelsen om hva han skal gjøre med alle sine gamle leker kommer det både neglebitende spenning og stor komikk ut av, men mest av alt er Toy Story 3 en melankolsk og sår film. Vi merker ganske tidlig at det noe mer og større, noe endelig, som står på spill i sagaens tredje kapittel. Leketøyene kjemper med en følelse av svik når de ved en uheldig tilfeldighet blir donert bort til den tilsynelatende idylliske barnehagen Sunnyside, og ikke før i filmens siste kvarter får deres eksistensielle klemme mellom lojaliteten til Andy og deres oppgave som leketøy – å spre glede for barn – sin forløsning. Scenen hvor Andy tar farvel med sin familie overgår tilmed en lignende scenene i The Kids Are All Right hva press på tårekanalene angår, og for alle dere som ennå ikke har sett Toy Story 3, skal jeg nøye meg med å si at om det var i denne scene jeg tørket mine første tårer, så var det ikke engang filmens emosjonelle toppunkt. Pixar vet hva de skal gjøre for å få barna til å le og foreldrene deres til å gråte, og aldri før har de gjort det med større følsomhet enn i denne filmen.

Det eksistensielle dramaet i Harry Potter-universet er av en annen karakter, men ikke mindre engasjerende. Potter og Toy Story har faktisk det til felles at begge filmseriene føles som generasjons-happenings. Toy Story 3 runder av en filmserie som startet da min generasjon så den første filmen på kino i tiårsalderen, og avsluttes når vi er midt i tjueåra. Ikke bare har vi vokst med Andy; hva vi setter pris på i filmene har endret seg i takt med vår livssituasjon og -erfaring. På samme måte føles det ikke markedsføringsklamt når traileren til Dødstalismanene presenteres som «the motion-picture event of a generation«. Om jeg ikke helt var jevngammel med Daniel Radcliffe, Rupert Grint eller Emma Watson i Harry Potter og De Vises Stein (2001), så har jeg fått lov til å se dem vokse opp og møte stadig mer emosjonelt komplekse og eksistensielle filmutfordringer, i takt med min egen modningsprosess. Derfor er filmseriens skråsikkerhet om sin egen relevans som generasjonsmarkør så forfriskende, og det er enda mer befriende å se at filmen faktisk følger opp. Allerede i løpet av de første fem minuttene gis særlig Harry (Radcliffe) og Hermione (Watson) noen korte øyeblikk hvor de på sitt vis blir takket av; Harry ved å slukke lyset på kottet under trappa hos vertsfamilien; Hermione ved å utføre en trylleformel som sletter henne fra foreldrenes minne. Det er som om scenen sier at selv om det er et helt nytt alvor, så var det her det begynte. Så fort du ser dem begge, vil du også forstå hvorfor jeg mener åpningsminuttene i Dødstalismanene har mye til felles med sluttminuttene i Toy Story 3.

En like rørende scene finner sted lenger ut i filmen, når Harry og Hermione forsøker å undertrykke angsten og frustrasjonen over å bære framtiden på sine skuldre (bokstavelig talt), og for å ha støtt vekk åndsbroren Ron (Grint), ved å danse klossete til en Nick Cave-sang. Montages’ Lars Ole Kristiansen har allerede presist oppsummert hvorfor denne scenen rammer inn mye av alt som er bra med Dødstalismanene. Det var kanskje Alfonso Cuaron som introduserte de mørke elementene i universet med Harry Potter og fangen fra Azkaban (2004), men regissør David Yates har med sine tre filmer (Føniksordenen, Halvblodsprinsen og Dødstalismanene) videreutviklet karakterdramaet og rendyrket den kalde uhyggen, i kombinasjon med treffsikker, hormonell komikk.

Men når temaet først er ikke bar er epokegjørende generasjonsfilmserier, men endatil hormonelle angstballer og homoerotisk spenning; kan ikke du, Stein Ove, gjøre et lite nedslag i filmsommeren for oss? For deler av Skrivekollektivets redaksjon betydde sommeren nemlig ikke kun Inception, men også et nytt kapittel i Twilight-sagaen. Når du har gjort deg ferdig med Taylor Lautner, snurrebasser og andre leketøy, kan jeg eventuelt dele noen tanker om sommeren think-piece, Giorgios Lanthimos’ Dogtooth.

1 comment for “Filmåret 2010: Hormonelle angstballer, leketøy og homoerotisk spenning

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*