Det ser kanskje en tanke lysere ut for Det Konservative Folkeparti ved inngangen til helgen enn det gjorde så sent som torsdag kveld. Partilederskiftet fra utenriksminister Lene Espersen til justisminister Lars Barfoed hadde ikke den samme selvsikre følelsen av kroning som da Espersen selv ble trampeklappet til topps i partiet til takten fra en oppbrukt Tina Turner-låt. Men det var da heller ikke nødvendig. Derimot var det tvingende nødvendig at De Konservative unngikk ytterligere en av sine etter hvert mange opprivende fløykriger, som nær rev partiet i filler på nittitallet, og har iallfall endel av skylden for at Venstre i alle år siden har fått lett spill som den ledende kraften i dansk borgerlighet. Jeg er ikke egentlig interessert i å lete etter fløyer hos De Konservative nå; den spenning som eventuelt sirkulerte, dreiet seg om den unike muligheten som det å bli leder for et regjeringsparti tross alt er. Først om den hadde vist seg kunne den virvlet opp gamle motsetninger. Historien har jo også vist oss at kamp for å overta et parti på nedadgående kurs ofte kan være vel så opprivende som å posisjonere seg for å være frontfigur under en varslet opptur. Når lederkrisen ble avverget, mener for eksempel Berlingske Tidendes politiske kommentator Thomas Larsen at De Konservative har fått en muliget til å gjenvinne fotfestet raskere enn mange tror.
Det viktigste for De Konservative nå, er altså at det ikke bare er enighet om mannen, men også om linjen. Den skal ikke endres. Barfoed og hans krets er like overbeviste som før om at Danmark egentlig higer etter konservativ politikk; de har bare ikke blitt forklart hva den er for øyeblikket. Strategien er jo på et visst nivå beundringsverdig, og dessuten går den godt ihop med selve kjernen i det å være konservativ. Partiets grunnleggende verdier og løsninger er ikke til diskusjon. Slik sett minner de mye om sitt norske søsterparti Høyre: Selv om jeg sjelden er enig i Høyres løsninger, så kjenner jeg dem igjen. De Konservative er, som Høyre i Norge, Danmarks minst populistiske parti. På godt og vondt.
Men viljen til å stå ved det som har vært linjen helt frem til nå, gjør også at Barfoed har fratatt seg selv muligheten til å komme ut av en politisk knipe. Som Lene Espersen før ham, skal Barfoed må overbevise statsminister Lars Løkke Rasmussen om egenverdien ved skattelettelser. Espersen fikk forklaringsproblemer overfor både velgerne og sitt konservative grunnfjell da Løkke resolutt punkterte De Konservatives ønske om nye skattelettelser i neste folketingsperiode. Han stoppet ikke ved å understreke at det var uaktuelt å bruke noen av milliardene som skal spares på å avskaffe tidligpensjonen (etterlønnen) på skattelettelser. Nei, Løkke vred kniven rundt på De Konservative. Ettersom den borgerlige regjeringens hovedambisjon for de neste årene er å få bedre balanse mellom inntekter og utgifter i dansk økonomi, og så lenge situasjonen stadig er trengt, må skattelettelser vente – uansett. Det er selvsagt ikke nytt at to partier som sitter i regjering sammen går til valg på primærstandpunkter som de så forhandler om etter valget, men Løkkes avvisning av De Konservatives universalløsning skattelettelser går lenger: Den går et stykke på vei mot å erklære at å redusere skattene i en tid hvor fokuset ligger på økonomisk disiplin er urealistisk og uansvarlig. Det høres ut som at Løkke simpelthen avviser De Konservatives grunnleggende begrunnelse for skattelettelser, nemlig at det ikke bare er rett fordi folk skal beholde mer av egen inntekt, men også fordi de abonnerer på det syn at skattelettelser i seg selv får økonomien til å vokse.
Barfoeds umiddelbare og disiplinerte fokus på kjernesakene etterlønnsreform og skattelettelser, er også interessante for hva de forteller om arbeidsdelingen innad i regjeringskonstellasjonene. Når De Konservative ikke akkurat bobler over av nye og spennende forslag med en leder ved roret, innebærer det faktisk en åpning for de borgerlige. Kranglingen om skattelettelser er velkjent, og er fra De Konservatives side mest myntet på hente hjem velgere høyrefløysalternativet Liberal Alliance har til låns, men de befinner seg det minste i et landskap – det økonomiske – hvor det kan bli enklere for Løkke å drive diskusjonen tilbake til det han egentlig vil snakke om; etterlønnsreformen, som indikerer et visst borgerlig momentum inntil den konservative implosjonen. Likevel tror jeg fortsatt partilederskiftet utsetter valget, som uansett må komme innen november. Lars Barfoed må få tid til å introdusere seg for velgerne. Vel har han lang ministererfaring, men partilederjobben forutsetter en helt annen synlighet og evne til å sette seg på dagsordenen enn det et fagdepartment krever.
I forlengelsen av dette med den borgerlige arbeidsdelingen, er Lars Barfoed også et interessant navn i forhold til samarbeidsklimaet mellom den liberal-konservative regjeringen og Dansk Folkeparti. I de årene hvor vårt hjemlige Fremskrittsparti var uønsket som regjeringspartner i den etablerte norske borgerlighet, forundret det meg stadig at ikke Siv Jensen tok en nærmere titt på hvordan DF har manøvrert i rollen som støtteparti for regjeringen. I en tid med blokkpolitikk har ingen vesentlige politikkendringer blitt vedtatt uten DFs stemmer, og fra sin posisjon som privilegert partner har partiet antagelig utøvd mer makt enn de noensinne kunne drømme om i regjeringskorridorene. Trolig er det kun DFs forfengelighet og behov for å bli erklært stuerene en gang for alle, som gjør at de fra tid til annen stadig murrer om lyst på regjeringsdeltagelse. Lars Barfoed selv vet rikelig om DFs parlamentariske vetomakt. Da DFs tillit til den daværende familie- og forbrukerministeren tørket inn i 2006, etter en sak om sviktende tilsyn med kjøttvarene i danske slakterier, var det ingen annen utvei enn at han trakk seg fra posten. Derfor er det også et kraftfullt signal når DF går god for Barfoed som konservativ partileder, på tross av at han blant annet har erklært at De Konservative ikke bør sitte i regjering med DF.
Mye er nytt, men det blir samtidig altså også mer og mer som det tidligere har vært i det borgerlige Danmark. Min innette skepsis mot effekt-makeri leder meg til å riste litt overbærende på hodet når tidligere regjeringskollega Connie Hedegaard sier at Barfoed har potensiale til å bli en ny Poul Schlüter, og jeg er heller ikke umiddelbart overbevist om at professor Johannes Andersen får rett i sin teori om at Barfoed kan oppleve samme oppsving som det Villy Søvndal fikk da han ble leder for Socialistisk Folkeparti i 2005. Men Andersen har fatt i ên viktig observasjon: For Søvndal, som for Barfoed, ble suksessen målt utfra særdeles avmålte forventninger. Sett på den måten kan De Konservatives katastrofetall faktisk være en fordel for Lars Barfoed.
Tilbakeping: Ingen Barfoed-effekt