Oscar-kandidatene 2011: Kongens tale

Det burde ikke overraske noen at The Social Network vil være min favoritt når Oscar-prisen for fjorårets beste film skal deles ut senere denne måneden, og jeg vil skrike ut i smerte når Kongens tale forventet stikker av med prisen. Likeledes vil jeg ule av skuffelse hvis Tom Hooper stjeler regiprisen fra den mer visjonære David Fincher, og, om enn med mindre sinne og enda mindre overraskelse, når Colin Firth tar prisen for beste mannlige hovedrolle i konkurranse med Jesse Eisenberg. Jeg har allerede skrevet om mitt syn på Oscar-nominasjonene, så vi skal la det ligge. Når jeg likevel har skrevet såpass, er det for at du skal forstå hvilket perspektiv jeg så Kongens tale i. Kall det ‘The-Social-Network-er-min-tredje-største-favorittfilm-gjennom-tidene’-perspektivet, om du vil.

For havet av nominasjoner, og det at den må vurderes direkte opp mot The Social Network, har definitivt hatt betydning for forventningene mine til Kongens tale. Det tok meg simpelthen litt tid å skjære filmens ambisjoner til på en måte som jeg kunne være bekvem med. Når jeg først lærte meg å leve med en rojal intrige som ikke interesserte meg på noen måte (heller ikke hjulpet av Guy Pearces endimensjonalt skurkeaktige kong Edward VIII), og en geopolitisk kontekst som aldri helt gikk emosjonelt inn på meg (og når vi er inne på overspente skuespillerprestasjoner, var Timothy Spalls Winston Churchill en særlig skjærende unote i en ellers nedtonet, velspilt film), kunne jeg slå meg til ro med at filmen i sine beste stunder var en velturnert komedie i kompisfilm-tapning. Det er karakterportrettene som er interessante i Kongens tale – det som gjør filmen liten – heller enn storpolitikken og de nitide detaljene i gjengivelsen av kongelivets pomp og prakt.

Kongens tale våknet kun virkelig til liv for meg i scenene mellom kong George VII (Firth) og hans talepedagog, Lionel Logue (en velopplagt Geoffrey Rush). Jeg har heldigvis aldri slitt med stamming, men i Firths stemme og mimikk kjente jeg den ydmykelse og besluttsomhet som det å leve med et slikt handikap må medføre. Det skal sies at etter at han spilte George Falconer i A Single Man (en prestasjon for hvilken han burde vunnet den oscaren han kommer til å få i år), har Firths stemme blitt noe som i seg selv blir en del av opplevelsen. Minnet om måten han gestaltet George Falconer klinger i ørene også her, og bringer, kanskje urettferdig, tankene inn på at han i The King’s Speech spiller en langt mindre interessant eller kompleks karakter. Men ikke misforstå; Firth er strålende også her. Jeg vet lite om hvor teknisk troverdig stammingen hans er, men den virker i alle fall naturlig nok til at han ikke fristes til å trekke oppmerksomhet til det faktum at han er en skuespiller som er god til å stamme. Istedet kan han mane frem nye nyanser.

En velcastet Geoffrey Rush blåser liv i scene med Firth på en måte som ikke alltid ligger latent i David Seidlers småvittige, men fremfor alt frustrerende konvensjonelle manus. Også her kommer Firths beskjedne spillestil filmen til godt med, ettersom den ikke legger seg i veien for duoens personkjemi og komiske timing. Jeg kunne personlig tenkt meg at filmen hadde gått noe dypere ned i selve det mekaniske aspektet ved stamming, men jeg ble samtidig dypt fascinert av utforskingen av hvordan sangøvelser kunne hjelpe med å finne en vei rundt stammingen. Igjen er Firths timing upåklagelig.

Og det er det alt sammen koker ned til. Jeg gikk til Kongens tale overbevist om at Tom Hooper måtte finne en måte å overskride den snevre premissen om en mektig mann og stammeproblemet hans på, men da jeg kom ut av den ble jeg slått av at jeg skulle ønske at han ikke hadde forsøkt likevel. Filmen er best når det som står på spill er personlig, ikke geo-politisk eller konstitusjonelt. Hver gang George sliter med å stokke ordene, desperat kjempende for å finne noe som kan sette ham i gang – lik en gnist fra Georges notorisk upålitelige lighter – er jeg med, som en svettedråpe i pannen hans. Når han forsøker å sette seg i respekt som konge, bryr jeg meg simpelthen ikke.

Sagt på en annen måte, Kongens tale mislyktes etter mitt syn med det The Social Network klarte. På idêplanet må Finchers film ha slitt med den samme utfordringen:  Hvordan gjøre et så udramatisk drama emosjonelt bevegende? Det var jo tross alt bare to gutter som startet et firma. Men der Finchers lyktes i å overskride premisset for å lage en film som sa noe vedrørende vår hyperambisiøse og performative samtid, samtidig som han aldri mistet den følelsesmessige kjernen av syne, drev Tom Hooper meg lenger vekk jo større plass makroperspektivet fikk i fortellingen. For å bruke det gamle slagordet, så lyktes han ikke med å forene det personlige og det politiske. Oppsummert innehar Kongens tale noen av Oscar-sesongens beste skuespillerprestasjoner, i en av dens svakere filmer.