Oscar-kandidatene 2011: The Fighter

Det skjer hvert år: Ikke bare er Oscar-akademiet notorisk dyktig på å ignorere mesterverk. Det er også utmerket godt istand til å falle for filmer som gjerne faller døde til jorden med en gang de møtes med andre kriterier enn det diffuse Oscar-vennlighet. Det første kommer høyst antagelig til syne når The Social Network ranes for en beste film-statuett av Kongens tale senere denne måneden, mens David O. Russells The Fighter er et grimt eksempel på det andre. Filmer hans lider av en fatal empatisk ubalanse, overforklarer der den hadde tjent på subtilitet, og den satser på billige snarveier der hvor den kunne tjent på å ta seg tid til å forklare seg.

Det blir tydelig allerede i åpningsscenen, hvor eks-bokseren Dicky Eklund (spilt av Christian Bale) strener verdensvant gjennom nabolaget sitt mens han forteller alle som vil høre at et filmteam fra HBO er med for å filme opptakten til comebacket hans. Sannheten er imidlertid snarere at filmteamet vil gjøre Dicky til hovedperson i en dokumentar om fallet fra sportsstjerne til crack-avhengig. Det går imidlertid ikke opp for Dicky før han ser den ferdige filmen, i fengsel, etter en konfrontasjon med politiet, og omgitt av medfanger han har lokket med til å bevitne begynnelsen på oppturen. Der oppdager han at han selv og familien hans – en smørbrødliste av gjennomsnittlige white trash-karakterer, fra hans lojale og sympatiske, boksende lillebror Micky (spilt av Mark Wahlberg), den dominerende og krevende manager-moren Alice (Melissa Leo), en tøffel av en far, og til slutt ikke mindre enn sju sytete søstre – er redusert til lite annet enn en advarsel om hvor galt det kan gå hvis du begynner med dop. Og jeg skulle gjerne delt Dickys frustrasjon, hvis det ikke hadde vært for at The Fighter setter opp et argument for at Dickys familie er blitt urettferdig behandlet, før den med viten og vilje utsetter dem for samme reduksjonistiske tilnærming.

En av de viktigste grunnene er at filmen er for intellektuelt lat til å strekke seg ut over brede påstander om karakterenes motivasjon for å handle på bestemte måter, eller til å gjøre annet enn å fri til våre allerede velformede forventninger om hvordan mennesker skal oppføre seg i slike situasjoner. Det minner dessverre mye om hva jeg mislikte så sterkt med Stephen Daldrys The Reader (2008). Istedet for å gjøre det som var vanskelig – å overbevise oss om hvorfor vi skulle bry oss om enda en historie om enkeltmenneskers tilkortkommenhet under andre verdenskrig – bestemte Daldry seg for å gjøre det bekvemme og trygge. Han lente seg tilbake, fraskrev seg ansvaret for egentlig historiefortelling, og satte sin lit til at alene det å appellere til vår kollektive enighet om at Holocaust var uhyrlig, ville gi oss en automatisk emosjonell investering i filmen. Han tok feil. Jeg var ikke ute etter at han skulle underkjenne våre erfaringer med historien, men at han skulle føle at han måtte gjøre seg fortjent til vår oppmerksomhet, ved noe annet enn bare å fortelle oss at filmen handlet om Holocaust. Dessverre føles The Fighter feig og lettkjøpt på samme måte som The Reader.

Familien Ward-Eklund, med sine dominerende personligheter og knuste drømmer, blir fratatt sin kompleksitet i The Fighter. Jeg kunne vært interessert i hva det er i forhistorien til en så dysfunksjonell familie som får Micky, den ambisiøse bokseren, til å beholde familien som karriererådgivere på tross av at broren er en labil fengselsfugl og moren er mer engasjert enn hun er kompetent. Men den forhistorien er filmen kun i liten grad interessert i å fortelle. Det postuleres ganske enkelt at familien Ward er lojal fordi den er en familie. Det er kan hende sant, men det er ikke en interessant betraktning. Dessuten føles den utilstrekkelig, når opptegningen av familiedynamikken er preget av en så skjærende empatisk ubalanse.

Heltene i historien er hele tiden Micky og hans kjæreste, bartenderen Charlene (spilt av den nydelige Amy Adams, som for min del godt kan få birolle-Oscar for sin oase av uhysteriskhet), som må kjempe mot den nærsynte selvmedlidenheten til søstrene, og de guilt trips Alice kontinuerlig utdeler . Vi forstår raskt filmens poeng, at selv om det rasjonelle nok ville være å bryte familiebåndene og gjøre det som er best for en selv, så er det likevel noe i selve familiebåndet som holder Micky tilbake. Dessverre gjennomsyres karaktertegningene av nedlatenhet overfor familiemedlemmenes egne ambisjoner og drømmer som gjør den tidvis direkte usympatisk. Det er vanskeligere å ta stilling for Micky og Charlene, hvis jeg ikke aksepterer premissene for hvorfor jeg skal avvise familien hans.

Jeg tror simpelthen ikke på karakterene, noe som er fullt mulig men ganske alvorlig, i en film basert på virkelige hendelser. Verst er selvsagt Mickys sju sutrete søstre. Ikke en av dem er utstyrt med et snev av personlighet som kan skille dem fra resten, og deres eneste funksjon er tilsynelatende å sitte i en sofa og se stygge og miserable ut, og til tider opptre som en passov heiagjeng som alltid gir Mickys mor rett. Det er selvfølgelig for at vi i neste omgang skal forstå hvor urimelig også morens kvelende lojalitetskrav er. På sitt aller mest parodiske er filmen i en scene hvor det kryssklippes mellom en tirade fra søstrene om hvor dypt de misliker og mistror Charlene, og hvordan Micky sensuelt kler av Charlene og legger henne ned på en seng, som for å virkelig skrike til oss at det ikke er før de er utenfor familiens rekkevidde at Micky og Charlene kan få eller gi kjærlighet. Det er symptomatisk at stort sett alle filmens bifigurer er så blottet for individualitet eller formildende eller kompliserende trekk, at de mest av alt ligner stråmenn. Det er fullt mulig å skildre hvite amerikanere med lav sosial status uten å grave så dypt i klisjêbunken som det er gjort her. Mickys søstre blir, til dels i likhet med moren, redusert til pappfigurer som skal bekrefte våre fordommer og utløse sympatipoeng for Micky og Charlene.

Dessverre er verken moren eller Dicky skrevet med særlig mye større omsorg. Rollene er manusets klart mest utagerende og overtydelige, og Melissa Leo og Christian Bale gir dem bokstavelig talt alt de kan. De står bare ikke til å redde. Seg i mellom har de kun ên scene hvor de får utvise den slags menneskelig varme som den familielojaliteten manuset tar for gitt faktisk forutsetter – når de synger en sang til hverandre etter en følelsesmessig utladning. Alice framstår ellers utelukkende ensporet og forblindet (hun kjenner ikke til Dickys rusmisbruk), og som i tilfellet med søstrene, reduseres de øvrige forsøkene på oppmykning av karakteren hennes til lite flatterende bilder av et innsunket ansikt og en ufiks frisyre. Som for å kompensere, spenner Melissa Leo sitt skuespill til bristepunktet, men endimensjonaliteten lar seg ikke overskride.

I utgangspunktet kan det sikkert se ut som om Bale lykkes bedre. Hans Dicky er så intens at han tvinger seg til oppmerksomhet, og et stykke på vei framstår han som en genuint interessant og uforutsigbar type. Men selv om Bales tolkning er oppsiktsvekkende, er den egentlig kun interessant på et teknisk nivå. Det er imponerende hvordan Bale makte å gå så totalt opp i en karakter, men han klarer aldri å fylle Dicky med den nødvendige sårheten og dybden som gjør at vi får den nødvendige sympatien med ham, og ønsker at han skal rydde opp i forholdet til sin bror. Men det er altså ikke først og fremst Bales feil. Når vi kommer så langt, har manuset allerede malt seg så langt inn i et hjørne med portretteringen av Dicky og familien hans, at jeg har sluttet å bry meg om gjenforeningen.

Bales karakter sliter dessuten med hvordan den blir framstilt non-verbalt. Her slynges symboltung klisjê oppå symboltung klisjê. Ên montasje viser en sønderknust Dicky som segner om i en mørklagt fengselskorridor. I en annen forsøker Bale å få så mye skuespill som overhodet mulig ut av en åpenbar scene hvor en nedkjørt Dicky svetter og bukter seg på cella, mens vi ser flere forskjellige scenarier utspille seg for øynene hans. Det når i midlertid et bunnpunkt når Dicky og Micky har en konfrontasjon i boksestudioet, etter at Micky har forklart at han ikke lenger kan ha Dickie som sparringpartner hvis han vil nå toppen. Vi har allerede forlengst blitt forklart at Ward-Eklund-klanen helst reagerer med handling heller enn ord, og Dicky avreagerer med å smelle til en skapdør. Det er greit nok. Virkelig ille blir det ikke før Dickys lille sønn går bort til et annet skap og gjør akkurat det samme. Den sosiale determinismen er innlysende: Dicky har ikke kontroll på livet, og mon tro om ikke sønnen er på vei samme veien. Det er ganske kvalmende, egentlig. Filmen har hele veien pålagt oss å ta side for Micky og hans karriere mot familien hans, og selv i dette avgjørende øyeblikket kan den ikke dy seg for å trykke den svake parten enda lengre ned.

Ett siste eksempel på hvordan The Fighter alltid velger det overtydelige og bombastiske framfor det nyanserte og ambivalente, kommer et stykke ut i filmen, når Micky endelig har fått fart på boksekarrieren. Han har brutt med moren som manager, og Dicky er ikke en del av teamet. Hvordan tror du The Fighter forteller oss dette? Gjennom en boksemontasje hvor vi ser Micky vinne noen kamper, til tonene av Back In The Saddle Again. Det er så lettkjøpt og selvfølgelig at det undergraver filmens senere gravitasjon tilbake til utgangspunkt.

Jeg har jevnt over blitt imponert over kvaliteten på filmene som konkurrerer om årets Oscar-priser. Jo visst har jeg mitt eget favorittsjikt, men ytterst få filmer har gjort seg helt bort. Sånn sett er det nesten noe befriende med The Fighter. Det kan som kjent være deilig å ha noen å hate, og dårlige filmopplevelser kan i noen tilfelle virke like sammensveisende som gode. At jeg dessuten er helt ute av stand til å fatte hvorfor The Fighter har fått en så god kritikermottagelse, gjør jo også at jeg kan snakke fornøyd med meg selv om hva det er jeg har forstått. På den måten er Oscar alltid tilfredsstillende.