Sommerserien: «Natt i Caracas, morgen i Santiago», del II

Vinteren 2008 startet Skrivekollektivets skribenter Stein Ove Lien og Tore Eikeland spøkefullt arbeidet med en fiktiv reiseroman fra Latin-Amerika. Det bunnet i begge skribenters dype kjærlighet og fascinasjon for forskjellige sider ved området, være seg politiske eller kulturelle. Gjennom flere måneder jobbet begge kollektivt med å hamre sammen en fortelling om sosialismens fyrtårn i det 21. århundre, i etterdønningene av Chavez, Lula og Michelle Bachelet. I sommer vil Skrivekollektivet bringe flere utdrag fra dette arbeidet.

Teksten er fylt med kunstneriske friheter (så som tidligere arbeidserfaring som journalister ved NRK og Dagsavisen, hvilket dessverre enda ikke medfører riktighet), og hele teksten er skrevet i kompaniskap over epost og det nye kommunikasjonsverktøyet MSN. Eikelands passasjer er

markert i kursiv, mens Liens bidrag står

uten kursivering. Dette er gjort for at leseren enklere skal kunne følge de svært subjektive fortellerstemmene. God fornøyelse!

Stemningen var langt fra toppen da vi satte oss på toget vestover. Neste destinasjon var Santiago. Santiago de Chile ligger rett vest fra Buenos Aires. Lien kunne fortelle at kaffen han ble servert på toget var den beste han hittil hadde fått på kontinentet. Selv tviholdt jeg på vannflaska størsteparten av togreisen. Etter noen hundre kilometer langs de argentinske sletter skulle vi nå videre med buss. Bussen skulle gå direkte til Santiago. Vi setter oss et stykke bak i bussen, som er full av passasjerer.

På humpete grusveier, på vei opp i Andes, kjører bussen i noe jeg for Lien foreslår som en heller ukristelig fart. Lien ler og drar en spøk om kristne normer i dagliglivet. På norsk, selvsagt. Det er religiøse mennesker rundt oss på alle kanter. Jeg forsøker spedt å følge opp med en rorbua-yndling á la ”jeg sier som han sa, presten…”, uten like munter respons fra min reisekamerat. Vi slår over på politikk.

– Hva tenker du når jeg sier Michelle Bachelet? spør jeg. Lien nipper til kaffekoppen og ser åndsfraværende ut i klippelandskapet. – Det første som slår meg er selvsagt at hun er sosialist. – Skjult sosialdemokrat? foreslår jeg. – Det er nok ikke langt fra sannheten, Eikeland, repliserer Lien og snur seg mot meg igjen, før han fortsetter: – Hun er nok betydelig mer pragmatisk enn eksempelvis Morales og Chavez. Det er det ingen tvil om.

Et lite barn stirrer på Lien over stolryggen foran ham. Smilende mot barnet fortsetter Lien å legge ut om hvor stor makt Bachelet faktisk har og at hun har ført videre noe av det rent markedsliberalistiske eldre regimer har forfektet. – Hva vil vi med henne? spør jeg lurt. Lien, nå i en merkverdig klappe-i-hendene lek med den vesle jenta, forklarer at vi skal appellere til den ideologiske Michelle Bachelet, stille henne til veggs på fattigdomsproblematikk og andre viktige venstresideemner.

– Det liker vi, Lien.

– Det gjør vi, Eikeland.

Dette er siste ledd i samtalen før vi hører de gjennomtrengende bremselydene fra bussen. Gjennom den tiltakende skrikingen er alt jeg hører fra min sidemann ved vindusplassen: – Fy faen!

Det gikk bra. Den lille ungen som få sekunder tidligere hadde slått hvileløst mot håndflatene mine mot min vilje, la nå riktignok krøket sammen og storgrinende under en enorm koffert, men ellers var alle i den skranglende lille bussen i god behold. Bussen hadde møtt på et dyr, skjønte jeg, men jeg beveger meg ustøtt i spanskspråklig dyreflora, og klarte ikke å fange opp hvilket dyr det var. Jeg minnet meg selv på at Eikeland måtte skrive en kort petitartikkel til Dagsavisen om spanske husdyrs uvane med å stille seg midt i veien, for å tjene noen lette kroner.

Resten av reisen til Santiago gikk fore seg uten de store problemer. Eikeland snakket ustanselig om de få tingene han kunne fortelle meg om landet vi var på vei til, og det begrenset seg nesten utelukkende til fotball. Det ville være å yte min høyreiste reisekamerat urett dersom jeg her legger til et ‘som vanlig’, men det var nesten sant, ihvertfall føltes det sånn. Jeg kunne takle høflighetsfraser om Marcelo Salas’ gjennombrudd eller om Mark Gonzalez’ mislykkede opphold i Liverpool, men måtte melde pass når samtalen kom inn på Newcastle-floppen Clarence Acuna. Jeg sukket oppgitt.

Eikeland lot hånden gli varsomt over den lille Magpies-tatoveringen på håndleddet som tatovøren Mario hadde overtalt Eikeland til å ta på et steakhouse i Buenos Aires dagen før.

Fotball blir aldri irrelevant, men det føltes slik nå. I det den herjede bussen endelig rullet inn i hovedstaden og det lille, lemlestede barnet ramlet ut, kom jeg på en hendelse som likevel kunne fungere som inngangsport til det vi nå håpet å få oppleve.

Vi skulle møte Michelle Bachelet, presidenten som selv hadde blitt torturert under Pinochet-regimet, kanskje det voldeligste terrorveldet av alle på det forpinte kontinentet i 70-årene. Nå hadde hun endelig klatret til topps. Som Lula og Kirchner var hun stjernen i boken vår. Premisset jeg la for Eikeland hadde den obligatoriske fotball-linken i seg som vi hadde lagt oss til:

– Før VM-sluttspillet her i landet i 1962 opplevde Chile et av de kraftigste jordskjelvene i moderne historie, som la store deler av infrastrukturen i grus for årevis fremover. På 1970-tallet kom det andre jordskjelvet; da juntaen terroriserte befolkningen og privatiserte alt av folkets eiendom.

– Er det rart folk ikke ville bruke uttrykket ‘jordskredsseier’ om Bachelets valgseier?, spurte jeg, utsøkt retorisk.

– Jeg håper dette etterskjelvet flytter på rikdom i retning av omfordelig og likestilling, smilte Eikeland, mens han innstendig pirket rester av spytt, sand og hønsefjær ut av luggen etter å ha opplevd offentlig kommunikasjon i Chile for første, og, skulle det vise seg, siste gang.

Jeg ble motvillig med Lien inn på en liten kro, avskjermet i en sidegate fra støyen på markedet. Selv ville jeg foretrukket å skråle videre med velpromillerte chilenske fotballkamerater på fortauskafeen med fjernsynsapparat, men det kan vel bli for mye fotball også.

Nippende til en lokal tevariant, med en underlig smak av alpefiol, petroleumsavgasser og stiv kuling (statskanalens Torkjell Berulfsen ville sagt det), ble jeg forelest av Lien om de store omveltningene chilenerne hadde vært utsatt for det siste halve århundret. – Pinochet var ikke bare en korrupt populist og general, han var bent frem en real jævel. Man finner fortsatt lik som stammer fra hans personlige ordrer, forteller Lien. – Dagens president hadde selv flere i slekten og vennekretsen som ble regnet for å være harde opposisjonelle, flere av dem i høye posisjoner.

– Kan du si meg noe som helst Pinochet sto bak som resulterte i noe godt for Chile? spør jeg min venn. Lien åpner munnen for å svare, men blir avskåret av kelneren som spytter i gulvet og river av seg noen linjer om Pinochet. Det eneste jeg plukker opp i den vasstrukne mumlingen er ”…måtte hans foreldre hives i fengsel for hærverk og måtte han selv brenne til evig tid”. Halve colaen til Lien skvulper over når – vi leser av brystskiltet – Gabriel smeller glasset i bordet. – Allende! sier jeg avvæpnende mot kelneren med neven knyttet i honnør.

Kelneren, som nok er i førtiårene, tar oss begge i hånden og setter seg ned ved bordet vårt i den nokså folketomme restauranten. Han kan fortelle at både faren, to onkler og besteforeldrene hans ble drept under Pinochet, men at ingen er stilt til doms for mordene. – Vi har ikke engang funnet gravene deres, sier Gabriel med lynende øyne. – Hadde vi enda hatt en grav og gå til! Pinochet tok på mange måter livet av moren min også. Tre måneder etter at nyheten om at far var drept døde hun i sorgen.

Gabriel ser ned. Jeg veksler blikk med Lien. Dette er triste saker. Vi beklager det sterkeste det som har skjedd med familien hans, og forklarer hvem vi er. Gabriel lytter interessert og nikker anerkjennende. Vi spør hva han tenker om den nye presidenten, om Bachelet. Svaret hans er tvetydig.

Jeg synes synd på Gabriel der han sitter. Det lyser lang vei av vår servitør at han er stolt, nesten rørt, over at det han kaller ‘en av våre egne’ har havnet i presidentstolen.

– Hun kjenner historien vår, sukker Gabriel, og stryker finger tuppene lett over smykket han har i halsen. Det er i gull, og formet som bokstaven ‘J’. Etter Johannes Paul II, forklarer han etterpå, og etter moren, Josefa.

– Hun vet hvordan det var å leve under Pinochet, hvilket helvete det var. Hun var i fangenskap, hun ble torturert. Hun kjenner smerten til millioner av chilenere, forklarer vår mann. Og hun er sosialist. – Min far hilste på Allende en gang i sin ungdom, før kuppet. Min familie har levd den sosialistiske drømmen i generasjoner. Alt det ble jo knust av juntaen.

Det er de smulene Madame Michelle forsøker å samle sammen, og bygge et fundament utav, sier Gabriel drømmende, og jeg ser Eikeland notere ivrig til venstre for meg.

– Du får meg ikke til å si noe negativt om presidenten, advarer han, men det virker åpenbart på meg at han egentlig bare venter på at noen skal be ham om å utdype. Eikeland nikker og ber ham om å fortsette, åpenbart våken fra fotballdvalen han lullet seg inn i tidligere på dagen.

Gabriel er ikke glad for at vi overser advarselen, men fortsetter likevel: – Jeg skjønner ikke hvorfor regjeringen ikke kan gjøre mer for å få stilt fortidens mordere til ansvar. Hele Pinochet-slekten har jo hatt et ulovlig amnesti siden demokratiet ble gjenoprettet! Jeg hadde ikke ventet annet av høyresiden, de er jo fortsatt lakeier som nekter å se sannheten i øynene.

Men Bachelet må være noe annet. Hun sier at det bare vil åpne sårene i landet vårt igjen, men la det så bare skje. Det er bedre med litt galle flytende i gatene, enn en befolkning som er paralysert av fortiden helt til fremtiden er forbi, sier Gabriel, med et uttrykk som viser oss at han snakker sant, og at han snakker for mange. Folk har snudd seg fra de andre bordene for å følge med.

Eikeland heller med skjelvende hender mer te i den knøttlille koppen, og oppspilt glemmer han å fylle min kopp.

Gabriel drar oss med på en reise gjennom fortvilelse, undertrykkelse og framtidshåp etter militærkuppet til Pinochet. Selv skulle han studere medisin, men alle studiepengene ble stjålet av soldater fra nasjonalhæren. Han gestikulerer og peker. Det sitter nå minst femten mennesker rundt oss fra de andre bordene, som følger med på samtalen med hevede blikk. Min kollega drar frem en statistikk som viser dødstallene på opposisjonelle under selve kuppet og i de påfølgende helvetesårene. Gabriel studerer diagrammene nøye. Restaurantpublikummet følger blikket hans når han rekker statistikkheftet tilbake igjen til Lien, trekker på skuldrene og sier: – Mørketallene dobler de fine grafene der mange ganger. Det er det ingen tvil om. Pinochet var en folkemorder som i løpet av hele sin regjeringsperiode ikke skjenket folket en eneste god tanke.

En mann i de midtre femti som har skult på kelneren vår en stund reiser seg noen bord bortenfor. Jeg er visst den eneste ved vårt bord som lar seg merke med det. Mannen blir stående i ro med hodet på skakke, rettet mot vårt bord. Gabriel sitter med ryggen mot ham. Det ser ut som om mannen står og pruster og peser med stadig raskere puls. Jeg assosierer ham øyeblikkelig med Ferdinand. Og det er verken Les Ferdinand eller Ferdinand Finne som dukker opp på netthinnen, det er oksen Ferdinand. Det er en bredskuldret kar med krum nakke som stirrer mot oss. Tredagersskjegget dekorerer ansiktet på en fryktinngytende måte, og Lien følger blikket mitt.

– Jævla kommunister, sier han sammenbitt og spytter ved stolen til Gabriel. – Allende var svak og Pinochet var sterk. Det er ikke min feil at din familie prøvde å ødelegge mannen Gud sendte til oss.

Det lukter bråk lang vei. Det lukter peppermynte og sitron. Liens drops. Det lukter svidd.

Gabriel løfter hodet og snur seg langsomt mot mannen han vet står fem meter bak ham. Folk ved de andre bordene ser ut til å reagere med vantro på det Ferdinand akkurat har sagt. Flere rister på hodet og ser stygt på Standing Bull. Men ingen sier noe. Det er helt stille. Bare den dunkle, klaviøse bakgrunnsjazzen flyter gjennom lokalet som en våryr, regntung bekk.

Idiot, tenkte jeg. Så tenkte jeg litt på at jeg håpet at forleggeren ikke ville gå helt av skaftet når han fikk se utkastet til denne delen av historien. Det er ikke god karma å kalle meningsmotstandere, samme hvor åpnebart skinnjakkefascistiske og tung-chilensk-rødvinsmarinerte de enn måtte være. Ikke god karma. Men det hadde ikke vår enorme restaurantgjest heller, åpenbart.

Gabriel var ingen stor mann. Det er slett ikke umulig at Pinochetfyren kunne knekt ham i fire like store deler der og da, omtrent som idolet hans ville gjort med opposisjonelle stemmer. Men Gabriel hadde det vi var på jakt etter; han hadde et brennende hjerte. Det var grunnen til at jeg intenst ønsket at Eikeland skulle glatte over situasjonen med rutinerte spanske gloser om vin eller Marcelo Salas mål mot England eller hva han nå måtte komme på. Jeg ville ikke at Gabriel skulle bli knust under den låvedøren av en mann. Jeg ville ha med Gabriel for å møte presidenten.

Eikeland var plutselig blekere og tynnere enn noe jeg har sett noengang. Det var åpenbart at han var mer opptatt av å memorere gode øyeblikk i sitt korte liv enn å hente Salas lekre Wembley-mål frem fra hjernebarken. Det fylte meg med et mismot som pianistens versjon av ‘I Loves You Porgy’ (mer Miles Davis enn Gershwin, forøvrig) slett ikke hjalp på.

Da kom jenten jeg senere skulle få vite het Ramona.

– Ikke nå, pappa, sa damen som reiste seg bak det frådende menneskevesenet foran oss, og geleidet sin sinte gamle far bort. Stakkars pike, tenkte jeg.

Gabriel hikstet etter luft, men svaret som kom fra leppene hans, slo mitt stakkars reisefølge enda lenger ned i sandalene enn han hadde vært tidligere:

– Det der er Ramona, forklarte Gabriel. Hun er her hver dag. Den stakkars jentungen har sikkert reddet Rodolfo fra å bli slått i bakken tusenvis av ganger. Det er alt hun gjør. Familien var Pinochets folk. Nå gjør hun hva hun kan for å distansere seg, hun er jo bare født inn i det. Men Rodolfo lar seg ikke rikke. Han er fortsatt sint.

Eikeland hadde fått en brøkdel av talegavene tilbake:

– Hvorfor er han sint på deg, da? Du er jo ingen fiende av dem, er du vel?, spurte Eikeland.

– Jo, det er jeg, sa Gabriel stille. – Jeg er forlovet med Ramona.

Eikelands talegaver dro på permanent ferie.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*