Den danske opposisjonens to hovedutfordringer

Meningsmålingene svinger, men i all hovedsak har den danske opposisjonen hatt flertall over lang tid. Men det betyr ikke at de kan føle seg sikre på valgseier når folketingsvalget utskrives, senest i november. Det er ikke første gang Socialdemokraterne opplever gode målinger et stykke før et valg – i 2004 var partiet igjen størst, men statsministerkandidat Mogens Lykketoft måtte se seg klart slått av Anders Fogh Rasmussens Venstre i valget tidlig året etter. Likeledes har oppslutningen om Socialistisk Folkeparti til tider minnet litt om den som ble SV til del mens det ennå var lenge igjen til stortingsvalget i 2005. SF profitterte lenge på misnøyen med Socialdemokraterne, og begynte samtidig å legge sin politikk inn mot sentrum, for å gjøre samarbeidsklimaet bedre på venstrefløyen. Det har nok gjort dem mer styringsdyktige etter parametrene til ledersidene i de store avisene, men framgangen har etter hvert stoppet opp.

Til sist er sentrum-venstre-alliansen avhengig av to småpartier med sterkt varierende oppslutning. Det Radikale Venstre, et liberalt sentrumsparti som ligger til venstre i verdipolitikk og til høyre i skatte- og velferdspolitikk, har slitt med konkurransen særlig fra høyre etter en kort glansperiode under kulturkampens velmaktsdager. Trusselen fra utbryterne i Liberal Alliance – som også føles av regjeringspartiene Venstre og Det Konservative Folkeparti – har tvunget De Radikale til å blankpusse profilen på innvandrings- og skattefeltet, hvilket har økt avstanden til Socialdemokraterne og SF, uten å gi ekstra uttelling i meningsmålingene. Og til slutt er det Enhedslisten, et reformert kommunistparti som ved alle valg kjemper mot sperregrensa, selv om den er på beskjedne to prosent. Forholdene burde ligge til rette for at Enhedslisten kan stjele velgere som er misfornøyde med SFs høyredreining, og partiet har til tider hatt større avstand til sperregrensa enn vanlig. Men sannsynligvis vil alle disse partiene, med alle sine motstridende synspunkter og strategiske hensyn, være avgjørende for å sikre et nytt flertall.

Fordi statsministeren i prinsippet kan trykke på valgknappen hvilken dag som helst, har valgkampen allerede vært i høygir i lang tid. Vi så det senest i forrige uke, da De Konservatives nykronede partileder, Lars Barfoed, åpnet for en folkeavstemning om Danmarks EU-forbehold før folketingsvalget. Det var ikke til å ta feil av; forslaget var ikke fremmet fordi Danmarks forhold til EU ville lide under at forbeholdene blir stående ennå en tid. Det var motivert av innenrikspolitiske hensyn. De Radikale og Socialdemokraterne er begge for å innføre euroen, mens SF sitter på gjerdet. For å bygge bro over denne uenigheten, har S og SF derfor blitt enige om at kun justis- og forsvarsforbeholdet skal til folkeavstemning under en ny regjering, mens euroforbeholdet legges på vent. De Konservatives intensjon var å vise fram den interne uenigheten i opposisjonen om en viktig sak, og Venstres EU-parlamentariker Morten Løkkegaard var faktisk ærlig nok til å innrømme det. Jeg nekter å tro at regjeringen vil risikere en folkeavstemning så tett opptil folketingsvalget, men saken er symptomatisk for styrkeforholdet mellom regjeringsblokken og opposisjonen. Regjeringens egne initiativer fenger ikke velgerne, og de kan neppe vinne valget på dem. Da må det istedet handle om å få velgerne til å frykte alternativet. Usikkerheten må sås.

I så henseende har regjeringen faktisk hatt et par brukbare måneder etter nyttår. Det er bare det at de foreløpig har skuslet bort enhver mulighet til å nagle opposisjonen til dens indre motsetninger. Først var det regjeringens forslag om avvikling av tidligpensjonen (efterlønnen). Dette har vært en borgerlig merkesak i mange år, men så lenge Venstre måtte posisjonere seg som statsbærende parti, kviet de seg for å røre velferdsstaten. Etter å ha sittet ved makten i ti år, vært igjennom et statsministerskifte og ha opplevd betydelig regjeringsslitasje, bestemte så Lars Løkke Rasmussen seg for at nyttårstalen var tiden for å gjenreise denne borgerlige merkesaken. Etter dette kom interne problemer hos De Konservative – utenriksminister Lene Espersen ble regelrett kastet som partileder, og parlamentarisk leder Henriette Kjær hadde rot i privatøkonomien – men Løkke hadde ikke bare borgerlige velgere i tankene når han løftet etterlønnsreformen på nytt. Han visste selvsagt også at dette var en sak med stor sprengkraft på sentrum-venstre. Etterlønnsreform er totalt uaktuelt for Socialdemokraterne, som har brent seg på spørsmålet før. Velgergarantien fra folketingsvalgkampen i 1998 om ikke å røre etterlønnen får idag mye av skylda for partiets dårlige valg i 2001, ettersom statsminister Poul Nyrup Rasmussen (S) i budsjettforhandlinger med De Konservative gikk med på nettopp å forringe etterlønnen. Socialdemokraterne er meget bevisste på at noe slikt ikke må skje igjen, og parlamentarisk leder Henrik Sass Larsen har sågar sagt at etterlønnsreform skjer over hans lik.

Men dette er sure toner for De Radikale. Partiets selvforståelse er stadig sterkt farget av å ha vært parlamentarisk garantist for den konservative Schlüter-regjeringens økonomiske hestekur i 1980-årene, og innrettingen av etterlønnsreformen – at det skal lønne seg å arbeide – er også skreddersydd for De Radikale. Nedgangstidene i dansk økonomi krever at man sparer 15 milliarder kroner på mellomlang sikt, og De Radikale er enig med regjeringen i at hovedbesparelsen bør komme via etterlønnsreform. Med så stort sprik i opposisjonen, var det faktisk ventet at Løkke med nyttårstalen gjorde seg klar til å ta et folketingsvalg på etterlønnsreformen, men så kom altså interne problemer i veien. Imidlertid har De Radikale, som peker på Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt som statsminister, men ikke gir inntrykk av å ville gå inn i regjering med med S og SF, nå om nødvendig åpnet for å inngå etterlønnsforlik med Venstre, Dansk Folkeparti og De Konservative, uten at S og SF er med. Det er så viktig for De Radikale å markere sin versjon av økonomisk ansvarlighet – utvilsomt presset fram av Liberal Alliances frieri til velgerne deres – at den interne disiplinen i opposisjonen slår sprekker. Det er er uvanlig at Socialdemokraterne står utenfor velferdsforlik av denne typen, og hvis Løkke lykkes i å løsrive De Radikale fra S og SF i denne saken, vil han få mye enklere spill når han hevder at opposisjonen ikke klarer å stable på beina en styringsdyktig politikk.

De Radikale spiller også en nøkkelrolle i den andre av opposisjonens to store problemsaker, arbeidstidsreform. Socialdemokraterne og SFs svar på spørsmålet om hvor de skal hente de omtalte 15 milliardene fra, ble framlagt i strategien Fair løsning, og består av tre elementer; framrykking av vekststimulerende investeringer, økninger i utvalgte skatter og avgifter; og et forslag om at alle arbeidstagere skal arbeide en time mer i uka i gjennomsnitt. De Radikale har hele tiden vært skeptiske til denne planen, først og fremst fordi den undergraver behovet for etterlønnsreform, men den største utfordringen er måten den er organisert på. Det kan meget vel hende at det går an å spare 15 milliarder på denne måten, men planen kan uansett ikke konkretiseres før etter valget. Makten over arbeidstidsspørsmål ligger hos partene i arbeidslivet, og dansk LO har i utgangspunktet uttrykt forståelse for planen. For noen uker siden gikk imidlertid LO-leder Harald Børsting ut og sådde tvil om LOs lojalitet til Fair løsning.

Så lenge arbeidsledigheten er så høy, vil det bli vanskelig å overbevise LOs medlemmer at de skal gå med på arbeidstidsreform, advarte LO-bossen. Han fikk ganske raskt følge av Helle Thorning-Schmidt, som lovet at det også fantes andre måter å øke statens inntekter på, uten å konkretisere hva hun mente. Midt i dette står De Radikale, med sin lunkne støtte til Fair løsning alt i utgangspunktet. Partiet har faktisk, på tross av sin økonomiske politikk, hatt et ganske godt forhold til fagbevegelsen, men det kan nok uroe noen radikale partifolk at forholdet mellom LO og partiene på venstrefløyen nå ser ut til å være tettere enn på lenge. Det skaper en ekstra maktfaktor i en eventuell ny regjering, og denne gangen har ikke De Radikale engang signalisert at de vil ha hånda på rattet innenfor regjeringskorridorene. Samtidig har Harald Børstings utspill gitt ammunisjon til borgerlige kritikere, som allerede i et år har forsøkt å hevde at S-SF-planen ikke henger sammen, men uten særlig hell. Særlig i konkurranse med partier til høyre for seg, er De Radikale nødt til å balansere mellom ønsket om en ny regjering – som i ikke ubetydelig grad handler om å få luftet ut Venstre og De Konservatives styringsarroganse – og det kompliserende faktum at De Radikale i de mest framstående sakene på den innenrikspolitiske dagsordenen faktisk står nærmere regjeringspartiene enn Socialdemokraterne og SF.

De Radikale har bundet seg for tett til venstrefløyen over for lang tid til å gjennomføre et linjeskifte før et valg, men ikke ulikt situasjonen for De Konservative, kan svake meningsmålinger tvinge partiet til å sette sin egen vekst og overlevelse over hensynet til et styringsdyktig flertall etter valget. I beste fall kan De Radikale fange opp skeptiske sentrumsvelgere samtidig som Socialdemokraterne og SF broderlig deler velgerne som vil ha en ny regjering for enhver pris, slik at totalsummen blir et nytt flertall. Men hvis De Radikale, i desperasjon over en vanskelig skvis, bestemmer seg for sak-til-sak-samarbeid med regjeringen i tunge symbolsaker, kan resultatet bli velgerforvirring. Det tjener de borgerlige på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*