Justin og jakten på Madison Square Garden

Da jeg skrev om High School Musical 3: Senior Year på Skrivekollektivet etter kinopremieren i oktober for to år siden, advarte jeg folk som avskrev filmen som en døgnflue mot at det kunne komme en «hvinende, ti år gammel jente og [mose] popkorn inn i øyehulen din». Enda godt Justin Bieber: Never Say Never bør ses med 3D-briller.

La oss gjøre dette litt enkelt, dere, og si det følgende aller først: Hvis du går inn til den nye dokumentarlignende konsertfilmen Justin Bieber: Never Say Never uten helt å vite hva dette dreier seg om kommer du antageligvis aldri til å gå inn til den nye, dokumentarlignende konsertfilmen Justin Bieber: Never Say Never i det hele tatt. Det er sant å si ikke verre enn det: Dette er et ren-heklet fan-produkt for dem som er innenfor. Og de som er innenfor er stort sett jenter som må stå utenfor porten på den lokale videregående skolen og fundere på hvordan det blir å gå der. Om ganske mange år – og gjerne ikke i det hele tatt, dersom den velfriserte hovedrolleinnehaveren på skjermen tar til vettet og gifter seg med AKKURAT DENNE storøyde, drømmende belieber og lar vedkommende bytte skolebenk med turnébuss. Det er mange slike håpefulle, gifteklare ni-åringer i Never Say Never; på et tidspunkt bryter det ut fnisende krangel mellom en venninnegjeng når flere av jentene erklærer sin intensjon om å smis i hymnens lenker med unge herr Bieber. Det er et potensielt problem, for polygami er ulovlig i langt de fleste samfunn, men en snårrådig, ung dame har svaret: Hun skal bli Justin Biebers første kone, så kan de andre krangle videre om ham når, antar vi, skilsmissen til slutt er et faktum.

Fortsatt litt usikker på hvem karen er? Jørgen Lien har lest selvbiografien for deg!

Jeg mener ikke å være vanskelig, for det er ikke mitt ærend å gjøre narr av popyndlingens unge hærskare av tilhengere. Men det er fullt mulig å gjøre nettopp det, og ett av de mest sympatiske trekkene ved denne altfor lange, nærsynte og ganske pompøse Askepott-fortellingen er at filmskaperne aldri henfaller til å skåre billige poenger på det betydelige komiske potensialet i idoldyrkingen til så unge mennesker. Snarere tvert i mot: Never Say Never tar sitt publikum, sine medvirkende og sin spedbygde hovedperson på hittil usett alvor. Fanen er spent høyt fra start, når vi følger Justin (16 – nå, som du sikkert vet, 17) i hans siste ti dager før han skal innta konsertverdenens mest prestisjefylte arena, legendariske Madison Square Garden i New York. Blandet inn i den nervepirrende nedtellingen til showet i NYC presenteres vi for Biebers historie, komplett med lett søkbare (og sjarmerende/imponerende/kornete) YouTube-klipp publikum har sett et par tusen ganger før, små cameoer fra velkjente fjes som Snoop Dogg og Miley Cyrus, og klassiske Kunstneren Som Svært Ung Mann-problemer av typen hodepine og rydding av gutterom i liten, kanadisk by.

Den helt fantastiske podkasten Filmspotting (som du skal lytte på, hver uke, fra og med nå) behandlet for få uker siden fenomenet relic movies, filmer hvor protagonisten jakter på et spesifikt objekt (tenk gjerne Frodos leting etter Ringen heller enn Percy Jacksons jakt på Lynkilen) som vil endre hovedpersonens historie – og gjerne redde verden slik vi kjenner den. Det sier en del om hvor hardt buen er spent i Never Say Never at jeg er villig til å argumentere for at denne filmen er en relic movie. For det passer ikke egentlig: Justin Bieber lever trygt og godt – og rikt. Han har alt – ett album (i tre versjoner), tidenes mest viste YouTube-video, en egen selvbiografi i bokform allerede før sekstenårsdagen, trygg, kristen, kanadisk familie. Men han – eller, la oss være ærlige, managementet – mangler et synlig bevis på at denne gutten er Helt Der Oppe på stjernehimmelen, der hvor Springsteen, Stones og Bono bor: Han mangler Madison Square Garden, symbolet som, helt objektivt, vil dytte ham opp i tungvektsklassen.

Se teaterlegenden Gordon Pinsents melodramatiske høytlesning fra Bieber-biografien!

Det er altså kun i utgangspunktet det er særlig mye på spill her, ettersom de fleste kan tippe seg frem til at en gutt med 85 konserter på USA-turnéen bak seg, nok klarer å klore seg gjennom nummer 86 også, selv om stedet er svært, halsen sår og humøret svingende. (Spoiler: Det ordner seg. Turnéen fortsetter. Nå er han i Tyskland). Og det er når man innser det, at Never Say Never faller litt sammen som filmopplevelse for de av oss som kommer til vårens store event-film med et lønnlig håp om å lære noe mer (det er, som vi forklarte i introduksjonen, velogmerke nesten ingen av oss, men likevel). For jeg satt hele tiden, innpakket i stygge 3D-briller som tæret på øynene, og ventet på det jeg er vant til når jeg ser dokumentarfilmer om store popkulturfenomener; jeg ventet på kontekst, på noe eller noen som kunne forklare meg hva all viraken betyr.

Jeg skjønner hvorfor guttungen er populær, for han er søt og karismatisk, relativt talentfull og lager musikk jeg hører mer på enn du tror, men jeg skulle hatt noen der til å fortelle meg hvordan og/eller hvorfor Bieber er så uendelig mye større enn Miley Cyrus eller Jonas Brothers (verdens beste powerpop-band, hvis du lurte), selv om han er flasket opp på egenhånd, via internett heller enn Disney Channel. Jeg savnet en ekstern stemme, en som ikke er på Team Bieber, som kan spekulere på hva som kommer til å skje den dagen Bieber ikke lenger er søt og pubertal, om han har det som skal til for å nå videre ut. Jeg vil at noen, som i Adam Greniers tankevekkende metadokumentar Teenage Paparazzo, kan gi sitt bud på hva det gjør med en så liten skrott å få så mye makt og berømmelse.

Men denne filmen er ikke for meg, den er fansens eiendom. Derfor får vi heller ikke inn noe klokt, snakkende hode som kan kontekstualisere den aller mest interessante bieffekten ved det å være ung megakjendis i de sosiale medienes tidsalder: haterne, de anonyme nett-trollene som finnes overalt, og kun eksisterer for å hugge løs på alt som ikke er helt rundt og ufarlig. Justin Bieber er helt rund og ufarlig, med mindre du ber ham snakke med Rolling Stone, men er man så perfekt og hyggelig som Bieber, er man nødvendigvis også homofil eller egentlig jente. Det gjelder alle gutter som kan synge (hei, der, Greyson Chance!), og hadde Never Say Never vært et prosjekt uavhengig av Bieber Inc (Bieber og manager Scooter Braun har produsert stasen), kunne man kanskje håpet på at noen ville gravd litt i den pefekte overflaten. Saken er brennaktuell, selvsagt: Så sent som forrige uke gikk nettsensasjonen Rebecca Black, den tretten år gamle piken bak den fengende, men lyrisk noe haltende melodien Friday (tilfeldig tekstutdrag: «Yesterday was Thursday / Today it is Friday / We we we so excited / We gonna have a ball today / Tomorrow is Saturday / And Sunday comes afterwards») ut og fortalte verden om hvor mye hat verden kan spandere på en uforsiktig tenåring. Never Say Nevers lojale målgruppefokus (fansen) og grunnleggende positive og sympatiske rammehistorie står dessverre i veien for det som kunne blitt en virkelig interessant fortelling om å vokse opp i nettalderen.

Men vi surmuler, nå. Justin Biebers Never Say Never fungerer på alle nivåer den skal fungere på, også som konsertfilm, dersom man liker musikken. For innerst inne handler musikk alltid om å skape en følelse hos den som lytter. La gå om det så er planer om å avbryte ungdomsskolen for å inngå et prematurt serieekteskap, eller det er å at ens eget parforhold møter mer motbør enn Bonnie og Clyde, de brutale bankrøverne best kjent fra filmversjonen som revolusjonerte verden 27 år før Justin Bieber ble født, slik han synger i Stuck in the Moment.

Klarer man å skape en følelse, kan man vinne hva som helst. Når fansen smiler, kan Justin smile hele veien til banken.

_________________________

AKTUELL FILM:

Justin Bieber: Never Say Never hadde norsk kinopremiere 23. mars.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*