Strålende venstrefotarbeid

Hils på metametametamusikalen.

En god del er alt skrevet på denne plass om ubehaget ved den grunnleggende mangel på realisme i musikalsjangeren (skribentkollega Jørgen Lien har hatt vesentlig bedre håndlag med problemet enn jeg selv har hatt), og den gnagende tvilen som tilkommer en sjanger hvor sannsynligheten er større for at de involverte vil sprette opp på et bord og brøle ut det de har på hjertet enn å sette seg ned ved samme bord og diskutere tingene igjennom over en kaffe som siviliserte folk. Det er trøblete. Kenny Ortegas tredje utgave av High School Musical (heretter HSM 3) slipper selvsagt unna noe av dette, fordi vi allerede er klar over at ungene på skjermen uansett vil bryte ut i mer eller mindre motivert sang og dans innenfor de neste sju minuttene helt til rulleteksten går. Det gjør det ikke enklere å svelge, men det blir enklere å akseptere. Men, likevel, tro ikke at det stopper der. I tredje forsøk er HSM gitt en historiestyrt plattform som skal forklare all syngingen. Og en til. Og en til.

Dette er noe nær en metametametamusikal, nemlig. Alle tør snart kjenne historien om basketsyngetoppstudenttenåringen Troy Bolton (Zac Efron) og fysikkmatteenglestemmepresidentkandidattoppstudinen Gabriella (Vanessa A. Hudgens), som denne gangen har slitt seg frem til sisteåret på high school. De er fortsatt kjempeforelsket, selvsagt, og når de ikke er opptatt med å vinne delstatsmesterskapet i kurvball (igjen) eller å mase om college og klassereiser (igjen), har de det riktig trivelig. Dessuten har den teatrale skolefrøkenen bestemt at det skal settes opp en musikal (igjen), som alle de gamle scenevandrerne selvfølgelig er motstandere av helt til de blir for. Første metaperspektiv: HSM 3 er en musikal om ungdommer som skal sette opp en musikal. Frøkenpersonen forklarer hva stykket skal gå ut på, og vips, andre metaperspektiv: HSM 3 er en musikal om ungdommer som setter opp en musikal basert på livene til ungdommene som er med i en musikal. Og i avslutningen, da: HSM 3 er en musikal om ungdommer som setter opp en musikal basert på livene til ungdommene som er med i en musikal og vi får se dem spille den.

Sliten, nå.

Mer er det egentlig ikke. Våre venner – betegnelsen må tas svært bokstavelig, prøv å fortelle en 10 år gammel jente at Gabriella er en litt sutrete jentunge som burde være fornøyd med utsiktene til stipend og lysende fremtid på Stanford, du! – venter, spikrer sceneinventar, synger litt, gjør tåpelige gags, synger litt til, ser forelskede eller fornærmede ut og synger enda mer, mens de venter på neste klimaks. End of story, helt til nummer fire (som kanskje, kanskje vil innebære at Troy og Gabriella ryker ut av soga). Et par nye fjes introduseres, helt åpenbart for å ha noe nytt å lene seg på (og noe nytt å selge ungdomsblader på i post-Efron-æraen) til neste utgave, men typetegningene er flate og masete. Det er bare de gamle karakterene som bærer showet – på, som vi nå har skjønt, alle nivåer, og de gjør dugelig arbeid.

For stort sett funker dette som bare det. Til dels forbannet, rørende godt. De to første filmene i serien bar tidvis preg av å slite med å holde tempoet oppe, og med låtmateriale som ikke holdt mål. Det er forlatt denne gangen. Jeg er sikker på at sangen fyller nøyaktig like mye plass som før, men flere av sangnumrene er slike energibomber at de helt tar vekk fokus fra den ofte pinaktige følelsen man kan få når mennesker som kan synge, men ikke spille (Bevis? Se alle mannlige biroller) må bite tennene sammen og prøve å avlevere det tilmålte antall replikker som må til før det atter blir jubel og halløj i matsalen. Når HSM 3 slippes i kinodistribusjon får hele greia et mer eksklusivt snitt over seg, og det føles bedre og ser bedre ut. Mer penger kostet det sikkert, også. Koreografien er helt suveren i flere scener, og sammenstilt med noen av låtene (Scream, The Boys Are Back, A Night To Remember) er det verdt billetten alene. Det er nesten så man glemmer at noen av disse ungene egentlig er ubrukelige.

Selvfølgelig overgår HSM 3 seg selv mot slutten, og blir ufyselig og kvalmende selvhyllende (se for eksempel den grufulle versjonen av førstefilmhymnen We’re All In This Together, som Time Magazine kalte ’nesten liturgisk’), men før tredje metaperspektiv er High School Musical helt strålende venstrefotarbeid, og en forbløffende frisk sak tatt i betraktning at absolutt ingenting er nytt under solen.

I en artikkel i Slate Magazine tilbake i 2006 skrev Marisa Meltzer at hver generasjon har sin egen musikal. – Har du egentlig sett Grease etter ungdomsskolen? Ikke det? So be it, kamerat, det er på tide å stikke hull på ballongen og innse at HSM kommer til å leve lengre enn den pinglefilmen om billøp i gamledager, uansett om du vil det eller ikke. Mumler du noe stygt til ditt forsvar nå, kommer det snart en hvinende, ti år gammel jente og moser popkorn inn i øyehulen din.

Du er herved advart.

__________________________

AKTUELL FILM:

High School Musical 3: Senior Year hadde norsk kinopremiere 24. oktober