Uka har budt på nyhetsartikler om at tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney, en tidlig favoritt til den republikanske presidentnominasjonen i 2012, kommer til å starte pengeinnsamlingen til et reprisekandidatur senere denne måneden. Det er det overhodet ingen som er overrasket over. Romney har i praksis ført en kontinuerlig presidentvalgkamp siden 2006, og allerede da han trådte til side for John McCain etter supertirsdagen i 2008, var det høylytte rykter om at han var klar på nytt i 2012. Selv om tidligere Arkansas-guvernør Mike Huckabee holdt ut lenger enn ham, var det liten tvil om at Romney var best posisjonert til å dra nytte av republikanernes historisk betingede tendens til å nominere den som ble oppfattet som nestemann på lista. I 2008 var det Romney, en establishment-favoritt hos de som mente McCain var for sentrumsorientert.
Men Romney kom seg ikke uskadet gjennom testrunden. Han måtte gjenoppfinne seg selv som sosialkonservativ motstander av homorettigheter, innvandringsreform og abort for å appellere til de mest konservative velgerne i Iowa, den første nominasjonsstaten, og tiden hans som guvernør i en liberal stat ble endevendt for tegn på at han ikke var en like stødig konservativ som han hevdet seg å være. YouTube-klipp av senatskandidat Romney som i 1994 lovet velgerne at han kunne være en like god forsvarer av homorettigheter og selvbestemt abort som den røde kluten Ted Kennedy (D), ble ivrig sendt på rundgang mellom Romney-skeptikere, og det ble stilt spørsmål ved om kameleonen Romney egentlig hadde noen standpunkter som var urokkelige.
Da Romney innstilte kampanjen sin i 2008, skrev jeg følgende:
Romney tried his best to be all things to all people, but it now seems like the old Reagan coalition is no longer key to taking the G.O.P. nomination. That miscalculation was what doomed Romney 2008, but if he’s brave enough to learn from it, he could still be well positioned for ’12. By then he might even have held the same positions for a subsequent number of years. Maybe that’s what it takes?
Det var først og fremst ment som en sarkastisk kommentar til Romneys politiske omskiftelighet, men hvis vi isolerer det til det verdipolitiske feltet, kan det fremdeles være noe i det. Store deler av Romneys 2012-strategi er betinget av at han ikke trenger å bruke energien på å framstå som en troverdig verdipolitiker; dels fordi han ikke kommer til å satse like hardt som sist i Iowa, dels fordi han ikke ønsker at de verdipolitiske sakene skal være definerende for kandidaturet. En statsmannsaktig frontunner har ikke råd til å delta i sosialkonservativ gjørmebryting med Rick Santorum og Michele Bachmann. Han kommer ikke helt utenom det, ettersom Indiana-guvernør Mitch Daniels, en annen potensiell kandidat, har tatt til orde for en våpenhvile omkring verdipolitikken, for isteden å fokusere på økonomisk konservatisme og budsjettproblematikken, men Romney håper at 2008 skal ha fjernet en del av skepsisen til hans renhårighet på dette feltet. I parentes kan det også bemerkes at en mindre verdiladet valgkamp sannsynligvis også vil gjøre Romneys kontroversielle tro – han er mormoner – til mindre av et tema.
Fikk Romney velge, ville han nok helst sett en nominasjonskamp konsentert rundt økonomiske spørsmål. Her har han vært mer konsekvent, og merittlista fra Massachusetts er mer gjenkjennelig for republikanere ellers i landet. Men når jeg skrev at det kan hende det blir en fordel for Romney ‘12 at han endelig har hatt samme standpunkt i endel saker over lengre tid, kunne det dessverre for Romney isoleres til verdispørsmålene. Ên ting har nemlig forandret seg mer enn noe annet fra 2008 til 2012: Synet på helsepolitikken. I forrige nominasjonskamp kunne Romney trekke fram den helsereformen han underskrev som guvernør som en potensiell mal for hele landet. Pålegget om at alle måtte skaffe seg helseforsikring for å forhindre gratispassasjerer, hadde ennå ikke karakter av et politisk dødskyss i republikanske kretser. Det hadde vært en sentral del av republikanernes motforslag til Bill Clintons helsereformforslag i 1993, og Romneys reform kunne spinnes som et moderat, utelukkende markedsbasert alternativ til demokratenes drøm om et skattefinansiert helsevesen. Etter at Obama gjorde prinsippene i Romney-reformen til bunnplankene i det republikanerne nedlatende kaller ObamaCare, har Romneys eneste virkelig store politiske reform imidlertid utviklet seg til en stor belastning for ham.
Mange har sammenlignet Romneys dilemma med det som møtte Hillary Clinton før nominasjonskampen i 2008. Clintons to hovedmotstandere, tidligere visepresident og North Carolina-senator John Edwards, og Illinois-senator Barack Obama, hadde begge tatt klar avstand fra krigen i Irak, som var like upopulær på den demokratiske grasrota som Obamas helsereform er blant republikanske velgere idag. Obama hadde vært motstander av krigen hele veien, mens Edwards hadde bedt dypt om unnskyldning for at han i sin tid stemte for resolusjonen George W. Bush brukte som mandat til å gå til krig. Clinton lot seg imidlertid overtale til å stå ved ja-stemmen sin, samtidig som hun understreket at hun ville stemt annerledes dersom hun hadde visst det samme dengang som hun som visste idag. Årsaken er selvsagt sammensatt, men det synes klart at Clintons uvilje mot å be om unnskyldning – med den risiko det medførte for at hun ville framstå som svak og populistisk – åpnet en flanke til venstre for henne som Obama utnyttet. I Romneys tilfelle vil parallellen eventuelt være at Romney tror han har mer å tjene på å stå opp for helsereformen sin, og håpe at hans måte å kvalifisere sitt standpunkt på – det går an å være for RomneyCare, men mot ObamaCare – går hjem hos velgerne. Utfordringen er hvis velgerne får det for seg at det finnes mer ekte vare på markedet. Hvis velgerne konkluderer med at de heller ønsker seg en hvilken som helst annen kandidat, så lenge vedkommende ikke har rotet seg borti en ambisiøs helsereform av Romney-typen, har Romney store problemer.
Og foreløpig ser det ut til at Romney stoler på Clinton-strategien. Han forklarer alle som vil høre at pålegget om at alle skal skaffe seg helseforsikring var helt nødvendig for å få bukt med gratispassasjer-problemet, samtidig som han understreker at han vil gi delstatene mulighet til å omgå ObamaCare, fordi han er motstander av at en reform skal træs nedover hele landet fra Washington D.C. Det er greit nok. Jeg er enig med ham i at alle bør skaffe seg helseforsikring. Romneys hovedproblem er imidlertid todelt: 1) Det er ikke nok for høyrefløyen hos republikanerne å slå fast at det ‘langsiktige’ målet er å avvikle ObamaCare. 2) Det er ikke all verdens enkelt å se hvor Romney og Obama skiller lag, selv etter at Romney har gjort det klart at han vil gi delstatene anledning til å reservere seg mot Obamas helsereform. Også Obama vil gi delstatene frihet til selv å finne ut hvordan de best kan oppnå målene i helsereformen, så lenge de kan sannsynliggjøre at lokale løsninger kan dekke like mange mennesker som den sentrale reformen. Ja da, jeg vet det: Forskjellen mellom Romney og Obama er at Romney vil starte fra scratch, droppe kravet i ObamaCare om at alle må være dekket, og gi delstatene anledning til å bygge opp lokale, markedsbaserte løsninger uten krav til hvordan en minimumsforsikring må se ut, et cetera. Men så du hvor lang tid det tok meg å forklare den forskjellen? Deri ligger Romneys utfordring. Vil skeptikerne gi ham tid nok til å kvalifisere standpunktet hans, når det står renere og rankere kandidater like ved siden av? Jeg tviler.
Det er grunn til å tro at Obama selv i noen grad faktisk frykter Mitt Romney som republikanernes kandidat i 2012. I alle fall har presidenten benyttet enhver passende anledning til å minne velgerne på likhetene mellom Romneys helsereform og hans egen. Det kan fort vise seg å være en like effektiv strategi som Obamas omfavnelse av daværende Florida-guvernør Charlie Crist i 2009. Crist ble aldri republikansk senatskandidat i 2010, og idag er han ikke engang republikaner. Men det er for tidlig å si om Romney kan overleve skyggen fra ObamaCare. Sentrale liberale kommentatorer som Jonathan Chait og Lawrence O’Donnell svarer et rungende nei, men Washington Posts Chris Cillizza viser til at Romney, på tross av oppmerksomheten helsereformen har fått, er populær både blant selverklært konservative velgere og tea party-sympatisører. På den ene siden er det selvsagt positivt at Romney har gode tall selv om han er så godt kjent. Men velgerne følger ikke spesielt godt med enda. Romneys hovedutfordrere er ennå ukjente. Den virkelige testen kommer først når velgerne vet hva og hvem de har å velge mellom.
Tilbakeping: Snarveier til helsereform