Snarveier til helsereform

Av | 27. april 2011

I mars var det ett år siden president Barack Obama signerte sin store helsereform. Meningsmålingene har ikke beveget seg nevneverdig hvis du spør amerikanerne om de er for eller mot reformen, men for demokratene er det i det minste to oppløftende tendenser. For det første er støtten for å avvikle reformen ofte mindre enn den andelen av velgermassen som sier de er imot den. Det kan tyde på at partiet har lyktes i å overbevise velgerne om at republikanerne – ganske riktig – ikke har noe eget alternativ, eller iallfall ikke et som dekker tilnærmelsesvis like mange av dem som idag er uten helseforsikring. For det andre ser bildet ikke like dystert ut dersom man ser på hvorfor folk oppgir at de er motstandere av reformen. I enkelte meningsmålinger viser det seg nemlig at motstanderblokken skjuler en betydelig andel velgere som sier seg misfornøyde med reformen fordi den ikke går langt nok. De kritiserer den fra venstre. Det kan være godt nytt.

I et partitaktisk perspektiv er hovedutfordringen likevel at det stadig eksisterer et engasjementsgap mellom de to partienes velgere i dette spørsmålet. Republikanske velgeres antipati mot det de nedsettende Obamacare stikker mye dypere og er dermed antatt å ha større mobiliseringspotensiale enn demokratenes positive innstilling. Republikanerne mener at de vant midtveisvalget i 2010 blant annet på sin motstand mot helsereformrn, og planen er at det samme skal hjelpe dem i 2012. Alle potensielle presidentkandidater faller over hverandre i sine aggressive forsøk på å fordømme det sentraliserte overgrepet, og hvis tidligere presidentkandidat Mitt Romney ikke vinner nominasjonen i 2012, tror mange (inkludert undertegnede) det vil være fordi han innførte en lov under sin guvernørtid i Massachusetts som er til forveksling lik Obamas reform. Og i mellomtiden kommer republikanerne, som nå sitter med flertallet i Representantenes Hus, til å gjøre sitt ytterste for å underfinansiere de delene av reformen som ennå ikke er trådt i kraft.

President Obama er fullt klar over både meningsmålingene og republikanernes evne til å drive motmobilisering på hans største politiske bragd. Derfor er det så vel oppløftende som nødvendig at han også tar grep for å forsøke å ta innersvingen på kritikerne. Tilsynelatende ligger det en filosofisk uenighet til grunn for den opphissede retorikken mellom demokrater og republikanere. I tillegg til uenighet om hvorvidt amerikanere skal kunne ilegges bøter for ikke å skaffe seg helseforsikring, flagger republikanerne klar og tydelig motstand mot Obamas forsøk på å tre en landsomfattende, sentralisert reform ned over delstatene, for å løse et problem delstatene kan og bør håndtere lokalt. Det er en besnærende diskusjon, fordi den så enkelt trekker opp forskjellen mellom partiene, hvor venstresiden som vanlig tror på overstyring og sosialt entreprenørskap, mens høyresiden stoler på lokaldemokratiet og folks sunne dømmekraft. Mitt Romney har for eksempel gjort dette til sitt hovedankepunkt mot reform, og foreslått at alle statene blir gitt dispensasjon fra den sentrale reform-malen for å eksperimentere seg fram til de løsningene som fungerer lokalt.

Problemet med en slik kritikk er bare at Obama er enig. Romney og flere med ham vil umiddelbart protestere, og hevde at jeg feiltolker kritikken deres. Det er en fundamental forskjell, hevder de, fordi Obama vil sette opp krav til hva en minimumsforsikring må dekke, og hvor mange mennesker som kan bli dekket under reformforslaget, mens republikanerne vil droppe slike rigide virkemidler. (Resultatet er enten en plan som gir helseforsikring til tre millioner – istedet for trettito millioner – nye brukere, som i motforslaget fra debatten i 2009/10, eller å erstatte Obamacare med ingenting, som i Paul Ryans (R-WI) mye omtalte budsjettforslag.) Men Obama har altså signalisert at han støtte å gi delstatene dispensasjon (fra 2014) til å finne sine egne løsninger, så lenge de omfatter like mange mennesker som hans helsereform, og klarer å holde kostnadene nede. Det er en hodepine for republikanerne, fordi det ikke bare utfordrer dem til faktisk konkret å vise hva som er deres eget alternativ, men også slår ihjel myten om helsereformen som en føderal power grab.

Uansett; delstatene står klare med sine egne løsninger. Vermont, representert i Senatet ved blant andre den selverklærte sosialisten Bernie Sanders, tok denne uka et langt steg i retning en plan for å gå over til skattefinansiert helsevesen. Guvernør Peter Shumlin gikk til valg på reformen, og har klart å overbevise et klart flertall i begge kamre i delstatsforsamlingen om at en skattefinansiert modell ikke bare vil øke dekningsgraden, men også bidra til å redusere kostnadene sammenlignet med private ordninger. Modellen Vermont nå vil søke om å få innføre, er i hovedsak den samme som venstresiden hos demokratene hele tiden ønsket seg som et utgangspunkt for en nasjonal helsereform, før de ble tvunget til å legge den til side til fordel for å trykke på for en offentlig forsikringsordning som kunne konkurrere med private alternativer. (Heller ikke det ble realisert.)

Det virkelig interessante med Vermonts eksempel, er at man, dersom man til slutt får et fritak, kan få testet ut hvordan modellen fungerer i praksis. Når den først er etablert, må kritikken konkretiseres, og blir den en suksess, må den tas på alvor. Det er slik debatten flytter seg. Ganske raskt etter at Massachusetts satte i verk sin modell, ble det umulig å ikke ta stilling til den når man diskuterte helsereform. Det samme skjer i kjølvannet av Pauls Ryans budsjettplan. Med sitt aggressive snakk om Medicare-privatisering, “dynamiske” skattelettelser og store kutt i offentlige utgifter, har han flyttet debatten til høyre, simpelthen ved å vise til et konkret (om enn feigt og ufullstendig) alternativ.

Også kampen for et annet helsevesen må begynne et sted. Denne uka begynte den i Vermont.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*