Arbeiderpartiets landsmøte har vært samlet i litt over to timer. Og når Arbeiderpartiet samles, så samles man. Så unison var gleden over å høre statsminister Jens Stoltenberg i Oslo Kongressenter at regjeringssjefen måtte avbryte en overilt applaus første gang han nevnte «helsevesen» med en avvæpnende formaning om at klappsalvene hadde å vente til etter at han hadde fremsagt sitt brudskap – «for det er ikke sikkert dere blir like glade for alt».
Det ble de kanskje heller ikke, de ivrigste kamphanene som har levert forslag med kritikk av regjeringens helsepolitikk. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen er i hardt vær konstant – en meningsmåling i TV2 tidligere i uken mente seg å vise at 40 prosent av hennes egne velgere vil gi henne avløsning. Men Jens stod lojalt med sin helseminister; «sammen med Anne-Grethe», heter det når Jens Stoltenberg gjør sånt. Og det har visst gjort en del, om det så gjelder laseroperasjoner, lokalsykehus eller behandling for hjerteflimmer. Statsministeren tilrøvet seg også førsteretten på å i praksis fremme hele helseministerens nye gigantlovkompleks om samhandlingsreformen fra landsmøtets talerstol. Som alltid når Jens snakker om synergier og samarbeid, høres sluttresultatet fortreffelig ut. Men i enda større grad lød forsvaret for Arbeiderpartiets helt egne prestisjereform offensivt – og derfor fikk da også helsepolitikken omlag to tredjedeler av partilederens taletid.
Resten handlet om historiske trender; som at den rødgrønne regjeringen har «forandret Norge», at «ingen har sittet lengre enn oss» og at regjeringen har fått en kvart million flere i arbeid – «to av tre i private bedrifter!» (Bingo!)
For dem som søkte til Jens Stoltenberg for signaler på andre områder som vil prege landsmøtet – som pels, post eller kommunesammenslåinger – var det lite å hente. Det betyr sannsynligvis at partiledelsen er trygg på at de kan leve med resultatene i kontroversielle saker, eller at de har utsettelsesmanøvrer i ermet om det skulle knipe.
«Styring betyr at du vil noe», understreket statsministeren mot slutten av åpningstalen. Hva denne «du» vil, er slik sett foreløpig lagt i hendene på delegatene. La oss håpe at de vil, du vet, noe. Det er nok å gjøre.
Tilbakeping: DNA-landsmøtet: Helga og universalnøkkelen