Helga Pedersen har hatt en broket tid som nestleder i Arbeiderpartiet. Både folk som har sett den, og folk som aldri har hatt gleden, snakket fortsatt hoderystende om Pedersens berømte «eventyrtale» i 2008 – og mye vann har rent forbi siden den gangen Arne Strand utnevnte nestlederen fra Tana til Den Nye Gro i Dagsavisen (nå mener han, som alle andre, at det blir Jonas). Helga Pedersens kamp har ikke blitt enklere av at hun ikke lenger er i regjeringen, og de siste mange måneder har måttet gi jobben som parlamentarisk videre til Martin Kolberg. Hun hadde et og annet å bevise da «velferdsstatens utfordringer» skulle til behandling denne ettermiddagen i Oslo Kongressenter.
Hun klarte seg bra, der hun med selvfølgelighet manøvrerte mellom slag og spark mot høyresiden i likestillingsspørsmål, over nevnte sides privatiseringsiver og til det helsevesen som helt åpenbart nå, etter Jens Stoltenbergs kontante hovedtale, skal skal skal være hovedsaken i høstens valg. Pedersens grep med å bruke likestillingsikonet Anna Rogstad, som Anniken Hiutfeldt i går også trakk frem, som brekkstang for et inspirert angrep på høyrefløyens betingelsesløse forkjærlighet for private løsninger – og dertil hørende skepsis til progressive grep som rett til heltidsansettelser i helsevesenet. At partiledelsen også, ihvertfall delvis, er litt redde for en lovfesting av retten til heltid, har vært en kjent mediesak i ukene opp mot landsmøtet. For å roe gemyttene trakk Helga Pedersen, til kostelig effekt, frem regjeringens usannsynlige universalnøkkel: Rigmor Aasrud.
De av oss som ser landsmøtet hjemme fra sykesengen ble tatt litt på, vel, sengen, av at en nestleder i et kjempestort regjeringsparti kan gjøre såpass radikale grep som å smelle opp et gigantisk bilde av en sant å si nesten helt ukjent minister som kronargument for at det nok skal gå, alt sammen. Helga Pedersen gjorde det. Så sikker var Pedersen i sin sak, at hun sågar droppet den vanlige kutyme for å oppkalle utvalget etter lederens etternavn; på landsmøtet het arbeidsgruppen bare Rigmor-utvalget.
Derfra og ut mistet jeg litt tråden, for jeg håpet bare at et nytt, magisk throw-back til hine dagers kommunistpartikongresser – der møtelyden applauderer hver gang portrettet av en partisjef dukket opp – skulle inntreffe. Men vi fikk ikke mer Rigmor. I stedet fikk Pedersen boltreplass til stort (hundre års velferdsutvikling), til smått (sms-varsling ved snøybrøyting i Vest-Agder), til dårlig skoledebattretorikk («Det [ensidig effektivisering, journ. anm.] blir som å spare penger på kulturbudsjettet ved å kreve at Oslo filharmoniske orkester skal spille Beethovens symfonier dobbelt så fort») og til en haug annet. Det var kanskje ikke noe eventyr, men det er sikkert like greit.