DNA-landsmøtet: Helgas universalnøkkel

Av | 8. april 2011

Helga Pedersen har hatt en broket tid som nestleder i Arbeiderpartiet. Både folk som har sett den, og folk som aldri har hatt gleden, snakket fortsatt hoderystende om Pedersens berømte «eventyrtale» i 2008 – og mye vann har rent forbi siden den gangen Arne Strand utnevnte nestlederen fra Tana til Den Nye Gro i Dagsavisen (nå mener han, som alle andre, at det blir Jonas). Helga Pedersens kamp har ikke blitt enklere av at hun ikke lenger er i regjeringen, og de siste mange måneder har måttet gi jobben som parlamentarisk videre til Martin Kolberg. Hun hadde et og annet å bevise da «velferdsstatens utfordringer» skulle til behandling denne ettermiddagen i Oslo Kongressenter.

Hun klarte seg bra, der hun med selvfølgelighet manøvrerte mellom slag og spark mot høyresiden i likestillingsspørsmål, over nevnte sides privatiseringsiver og til det helsevesen som helt åpenbart nå, etter Jens Stoltenbergs kontante hovedtale, skal skal skal være hovedsaken i høstens valg. Pedersens grep med å bruke likestillingsikonet Anna Rogstad, som Anniken Hiutfeldt i går også trakk frem, som brekkstang for et inspirert angrep på høyrefløyens betingelsesløse forkjærlighet for private løsninger – og dertil hørende skepsis til progressive grep som rett til heltidsansettelser i helsevesenet. At partiledelsen også, ihvertfall delvis, er litt redde for en lovfesting av retten til heltid, har vært en kjent mediesak i ukene opp mot landsmøtet. For å roe gemyttene trakk Helga Pedersen, til kostelig effekt, frem regjeringens usannsynlige universalnøkkel: Rigmor Aasrud.

De av oss som ser landsmøtet hjemme fra sykesengen ble tatt litt på, vel, sengen, av at en nestleder i et kjempestort regjeringsparti kan gjøre såpass radikale grep som å smelle opp et gigantisk bilde av en sant å si nesten helt ukjent minister som kronargument for at det nok skal gå, alt sammen. Helga Pedersen gjorde det. Så sikker var Pedersen i sin sak, at hun sågar droppet den vanlige kutyme for å oppkalle utvalget etter lederens etternavn; på landsmøtet het arbeidsgruppen bare Rigmor-utvalget.

Derfra og ut mistet jeg litt tråden, for jeg håpet bare at et nytt, magisk throw-back til hine dagers kommunistpartikongresser – der møtelyden applauderer hver gang portrettet av en partisjef dukket opp – skulle inntreffe. Men vi fikk ikke mer Rigmor. I stedet fikk Pedersen boltreplass til stort (hundre års velferdsutvikling), til smått (sms-varsling ved snøybrøyting i Vest-Agder), til dårlig skoledebattretorikk («Det [ensidig effektivisering, journ. anm.] blir som å spare penger på kulturbudsjettet ved å kreve at Oslo filharmoniske orkester skal spille Beethovens symfonier dobbelt så fort») og til en haug annet. Det var kanskje ikke noe eventyr, men det er sikkert like greit.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*