USA har i realiteten ingen landsdekkende aviser, men mange av dem er av så høy kvalitet at vi er vant til å tenke på dem som nettopp det. Helt øverst blant disse finner man New York Times, den akkurat passelig liberale fullformatsmastodonten alle avismakere i verden ser opp til og ønsker å være. Times’ er langt i fra så innflytelsesrik hjemme som den er i utlandet – lesertallene synker parallelt med at prisen stadig kryper oppover, og nå må også leserne som tar inn kvalitetsjournalistikken via nettet betale hvis de ønsker å lese mer enn tjue artikler per måned.
Det betyr at leserne nå må cashe ut hvis de vil vite hvilken før-moderne popkulturell referanse kommentator Maureen Dowd krydrer sin nedlatende, «humoristiske» spalte med denne uken (ferskt eksempel; Sidney Lumets Network, Oscar-nominert film fra 1976) – og leserne må i såfall også legge minst 15 dollar i potten for få vite hva Tom Friedman mener. La oss stoppe ved Friedman, som er målet for denne artikkelen. Han er viden beundret som en kunnskapsrik analytiker av utenriksspørsmål, handelspolitikk og miljø. Han har skrevet to likelydende, grusomme globalistpuddig-bøker (The World is Flat og Hot, Flat and Crowded, førstnevnte tilogmed utgitt på norsk), og er New York Times’ (verdens?) eneste/største kommentator-superstjerne.
Han er også helt utrolig irriterende, repeterende og sykelig selvgod, som han selv er vennlig nok til å påminne sine lesere om nesten hver uke. Som i denne åpningspassasjen fra hans kommentar i Times’ i dag:
When I was in Cairo during the Egyptian uprising, I wanted to change hotels one day to be closer to the action and called the Marriott to see if it had any openings. The young-sounding Egyptian woman who spoke with me from the reservations department offered me a room and then asked: “Do you have a corporate rate?” I said, “I don’t know. I work for The New York Times.” There was a silence on the phone for a few moments, and then she said: “ Can I ask you something?” Sure. “Are we going to be O.K.? I’m worried.”
Hva i helvete er dette? Svaret er at dette – selvgod amerikansk journalist forteller meningsløs anekdote som ikke tjener noen annen funksjon enn å massere skribentens ego (for så å ikke engang svare på spørsmålet Bekymret Stråkvinne stiller, som Alex Pareene noterer) – er nøyaktig sånn Thomas Friedman er. Friedman har skrevet sine kommentarer to ganger i uken på verdens mest prestisjefylte avis siden 1995, og han har alltid vært sånn. I Thomas Friedmans verden eksisterer utenrikspolitikk, som er det det er meningen at han skal dekke, som oftest bare som en unnskyldning for å understreke hvor flink/populær/smart/viktig Thomas Friedman er. Ikke alltid, dog – i blant tar han pause i sin egen selvhyllest og gjør plass til å ta dundrende feil, eller enda verre, han prøver å være «morsom», som i denne artikkelen fra desember 2010, der Friedman gjør bruk av den innovative strategien å utgi seg for å skrive et memo om Kinas syn på USA. Det er smertelig.
Friedman er også berømt for en viltflytende bruk av metaforer, gjerne en hel kasse av gangen. New Yorker gjorde narr av ham i en artikkel sist sommer, hvor magasinets John Kenney tok utgangspunkt i vintage Friedman-plattheten «No one ever said it better than Osama bin Laden: ‘When people see a strong horse and a weak horse, by nature they will like the strong horse.'». Herfra fabulerte artikkelforfatteren frem andre, passende Friedman-metaforer til daglig bruk, som disse to:
When people see a boiled ham (and by people I mean men), it’s rare that they think, Hey, great. But when they see prosciutto they’re, like, “Awesome. I love that stuff.” And yet they’re both ham. By nature, we are drawn toward cured meats.
·
Let’s say you see a kitten. Fine, make it two kittens. Let’s say you see two kittens. One’s nimble and fast and cute. The other one is dead. My experience is that people—and by people I mean children—by nature go for the live kitten. They see strength in the live kitten. Also, who wants a dead kitten?
Men alt er ikke bare selvfølgeligheter; i blant går Tom Friedman ut og fekter med standpunkter du ikke trodde han hadde lenger. Som litt lengre ned i dagens spalte, der Friedman diskuterer hvilke krefter som kan arbeide for fortsatt demokratisk utvikling i revolusjonsherjede land i Afrika og Midtøsten. Etter en selvfølgelig passus om håpet om en ny Mandela et cetera, kommer følgende:
Another option is that an outside power comes in, as America did in Iraq, and as the European Union did in Eastern Europe, to referee or coach a democratic transition between the distrustful communities in these fractured states. But I don’t see anyone signing up for that job.
Absent those alternatives, you get what you got. [min uheving]
Så du hva han gjorde? Så du hva han gjorde?! Ja; det var Tom Friedman som holdt frem Irak-invasjonen som et eksempel på sånt man gjerne kan putte i verktøykassen når man skal skape litt fred. Det er beint fram trist at liberale Times’ ikke strammer opp sin dvaske superstjerne i blant – en lengre pause kunne nok gjort seg. Det er grenser for hvor lenge man kan mene slikt og likevel bli tatt alvorlig. Tom Friedman har lov til å mene det – og han har alltid gjort det. Som en av de fremste krigshisserne på New York Times opp mot Irak-krigen i 2002 og 2003, tok han opp igjen tråden i en spalte i mars i fjor, etter det irakiske valget. Sett i bakspeilet – Friedmans favorittspeil, etter de som viser store bilder av ham selv – ga han krigen denne vurderingen:
Former President George W. Bush’s gut instinct that this region craved and needed democracy was always right. It should have and could have been pursued with much better planning and execution. This war has been extraordinarily painful and costly. But democracy was never going to have a virgin birth in a place like Iraq, which has never known any such thing.
Some argue that nothing that happens in Iraq will ever justify the costs. Historians will sort that out. Personally, at this stage, I only care about one thing: that the outcome in Iraq be positive enough and forward-looking enough that those who have actually paid the price — in lost loved ones or injured bodies, in broken homes or broken lives, be they Iraqis or Americans or Brits — see Iraq evolve into something that will enable them to say that whatever the cost, it has given freedom and decent government to people who had none.
Selvrettferdig inntil det selvutslettende.
Hamrende uforpliktende.
Og fortsatt relativistisk og farlig.
Jeg liker ikke Tom Friedman. Han er så dårlig at jeg glatt jeg nesten gleder meg til Maureen Dowds neste bidrag, selv om hun sikkert kommer til å unngå fristelsen til å kommentere Justin Biebers diplomatiske gisselsituasjon i Israel for isteden å si noe om en annen barnestjerne som, la oss si, Shirley Temple. Hun var tross alt på toppen av poppen rundt 1935.