Desemberkalenderen: Twoptimisme

I desemberkalenderen vil Skrivekollektivet løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år. I dag: Twitter.

Et av de sikreste tegnene på at et popkulturfenomen er over toppen og på vei mot glemmeboken, er at New York Times-spaltisten Maureen Dowd finner plass til det i sine kommentarartikler; da Gawker (apropos «over toppen», forresten) talte igjennom hvilke popkulturreferanser den rødhårede establishment-gudinnen slapp til på 2000-tallet, var det ikke mindre enn 9 -ni- hentydninger til Flintstones, som gikk av TV-maskinen i 1966. At mediebransjens versjon av et dødskyss, altså en Dowd-klumme, ble mikrobloggtjenesten Twitter til del allerede i april i fjor, burde derfor tilsynelatende bekymret tjenestens skapere (overskriften, den uforlignelig forslitte Hamlet-referansen «To Tweet or Not to Tweet», burde bekymre utgiveren). Det føles tross alt ganske lenge siden vi sluttet å snakke om Twitter og Facebook som hjørnesteiner i den Vidunderlige, Nye Verden, slik Anne Applebaum var inne på i Washington Post samme dag som Dowd sto på trykk – og slik medieforsker Lars Nyre hadde påpekt i Studentersamfunnet ikke så lenge etter. Men, nei.

Journalisten Malcolm Gladwell skrev nemlig, halvannet år senere, den endelige takedown av Twitter i hyper-prestisjemagasinet New Yorker i oktober, og varslet -igjen- at the revolution will not be tweeted. Grunnen, som Gladwell bruker 4 500 ord på å forklare, er at sosiale medier ikke skaper interaksjon som er forpliktende eller sterk nok til at virkelig endring kan finne sted. Han har et poeng når han peker på de anemiske pengesummene som diverse Facebook-causes har generert (pengedonasjonene til den største Darfur-gruppen teller hele 35 cent per hode, leser vi), eller at grunnen til at revolusjonen i Iran sist sommer ikke akkurat stoppet på grunn av mangelen på twitere med grønnskjær i profilbildet. Ned feil løype går Gladwell, likevel, når han trekker frem sitt kronargument, som er noe slikt som at opprøret mot raseskillet i USA ikke kunne skjedd i dag, dersom Twitter hadde vært kanalen de sinte og undertrykte hadde bygget sin allianse gjennom.

Det har ingen hevdet heller.

På denne plass har jeg intet ønske om å fremstå surmaget eller pessimistisk på de sosiale medienes vegne, selv om vi har skjelt ut på klønete bruk av slikt tidligere. Den slags har vi Morgenbladet til. Den forbløffende kulturkonservative ukeavisens kommentator Marit K. Slotnæs skrev for noen uker siden et tilsvar til nettoptimisten Ida Jacksons uforståelige kronikk samme sted uken før, der Slotnæs trekker leserens disinteresse til bristepunktet med programerklæringer som «de sosiale mediene er hva vi gjør dem til». At hennes avis så senere har oversatt hele Gladwells overveldende lange essay og trykket stasen på norsk, gjør at Morgenbladet likevel får lykkønskninger for julen med seg fra Desemberkalenderen, mens de av oss som liker å krangle om datalagringsdirektivet eller holde liv i egoet til Harald Eia håper på at Maureen Dowds evne til å ta livet av spennende samtaleemner for en gangs skyld viser seg like dårlig som popkulturpulsklokken hennes.