To nye nei

Vi er allerede på overtid i forhold til Indiana-guvernør Mitch Daniels tidsplan når det gjelder hans eventuelle presidentkandidatur i 2012. Tidligere Utah-guvernør Jon Huntsman har returnert fra jobben som Obama-administrasjonens Kina-ambassadør, og ventes å ta en avgjørelse i løpet av få uker. Mississippi-guvernør Haley Barbour takket nei for noen uker siden. Newt Gingrich er inne (det går ikke så bra), og både Mitt Romney, Tim Pawlenty og tilmed tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum er i en formell forberedelsesfase. Altså skjer det endelig noe i den republikanske presidentnominasjonsvalgkampen. Men den viktigste beskjeden om 2012 kom direkte på et politisk talkshow.

Hvis du lurte, regner jeg ikke Celebrity Apprentice som et politisk talkshow, og jeg gir blanke i hvilke vrangforestillinger Donald Trump gikk rundt og balet med mens han forsøkte (og lyktes) i å få media til å tro at han var en aktuell utfordrer til president Obama. Han fikk en pyrrhos-seier da Obama til slutt offentliggjorde nok et eksemplar av fødselsattesten sin, og den selvhøytidelige eiendomsmogulen og konspirasjonspusheren ble banket flat en gang for alle under den årlige middagen for pressekorpset i Washington D.C. Obama var morsom der Trump var smålig, og hovedunderholderen, Seth Myers fra Saturday Night Live, punkterte ham på følgende måte: “Donald Trump said that he was running for president as a Republican. That’s funny, because I thought he was running as a joke.” Trump lo ikke. Dagen etter offentliggjorde Obama at spesialstyrker hadde drept Osama bin-Laden, og Trump virket plutselig ikke så viktig lenger.

Nei, den store talkshow-kunngjøringen fant sted lørdag kveld amerikansk tid, og verten var Mike Huckabee, tidligere guvernør i Arkansas og presidentkandidat i 2008. Huckabee vant nominasjonsvalget i Iowa sist gang, og lojaliteten fra aktivister og velgere i den første nominasjonsstaten, kombinert med gode tall i nasjonale meningsmålinger, gjorde ham til en av de umiddelbare forhåndsfavorittene i et lite imponerende potensielt 2012-felt. Dessuten kunne han dra nytte av statusen som den eneste valgbare sørstatskandidaten. Texas-guvernør Rick Perry og South Carolina-senator og Tea Party-yndling Jim DeMint hadde begge avvist å kandidere, og hvis noen tar Georgias Newt Gingrich alvorlig, er det mest av gammel vane. Altså lå alt perfekt til rette for Huckabee, og han visste det: “All the factors say go, but my heart says no.”

Det var ikke en desidert overraskelse, men en skulle kanskje tro at Huckabee, som så ut til å trives så godt som kandidat i 2008, så seg fristet til å prøve på nytt når brikkene falt på plass som de gjorde. Men det overser to vesentlig faktorer. For det første at Huckabee neppe vil kunne gjenskape outsider-magien fra 2008. Det er ikke utenkelig at han igjen kunne framstå som ledestjernen på den sosialkonservative fløyen, men han ville ikke lenger kunne fly under radaren og slå til med en overraskende seier. De siste fire åra har gitt mediene anledning til å grave i mannens politiske fortid, og saker om skatteøkninger og benåding av drapsmenn fra guvernørtida i Arkansas ville garantert gjøre ham mer omstridt i denne omgangen. Da var det nok, tross alt, mer bekvemt å spille rolle som etterspurt portvokter for de sosialkonservative miljøene i stedet.

Den andre vesentlige faktoren er jobbsituasjonen. I motsetning til for eksempel Mitt Romney eller Jon Huntsman har ikke Huckabee en utømmelig bank-konto å finansiere valgkampen sin med. Han må ganske enkelt jobbe for føden, og mye tyder på at han liker sin nåværende jobb som programleder på Fox minst like godt som det å være heltids presidentkandidat. Som profesjonell synser med bredt kontaktnett får Huckabee all prestisjen som følger med aktiv politikk – hva han sier på programmet sitt kan bli dagsordensettende for hva som er politisk korrekt å si for konservative håpefulle – men uten risikoen og ubehaget som følger med å stille til valg. Hvis Huckabee spiller kortene sine riktig, det vil si at han posisjonerer seg mer som Sean Hannity enn som Glenn Beck, kan han ha en lang, lukrativ og innflytelsesrik karriere foran seg. Det passer også godt med at han nettopp har begynt byggingen av en svinedyr ny bolig.

De umiddelbare konsekvensene av Huckabees nei er vanskelige å se, selv om det nok betyr mer enn Trumps. På kort sikt dreier det seg nok mest om valgkampmedarbeidere, konsulenter og pengeinnsamlere som nå står fritt til å tilby tjenestene sine til andre kandidater. Det kan være gull verdt for de heldige kandidatene, særlig i Iowa. I et velgerperspektiv er utfallet enda mer uvisst. Den sosialkonservative fløyen mangler en lederskikkelse, men kan ha stort potensiale i en situasjon hvor establishmentet og media har bestemt at økonomiske spørsmål er viktigere for republikanske kjernevelgere enn verdispørsmål. Klarer verdivelgerne å samle seg om en person med troverdighet på begge felt, kan vedkommende bli farlig. En rekke forskjellige navn blir nevnt; fra establishment-vennlige Tim Pawlenty, til Pennsylvanias ildsprutende sosialkonservative eks-senator Rick Santorum, og den ytterliggående, men karismatiske og mobiliseringssterke kongressrepresentanten Michele Bachmann. Felles for dem alle er også at de helt sikkert kommer til å satse beinhardt på Iowa, hvor de sosialkonservative har klart større numerisk innflytelse enn i for eksempel New Hampshire.

Den siste jokeren i spillet om restene etter Mike Huckabee, kan faktisk vise seg å være Sarah Palin. Den tidligere Alaska-guvernøren starten 2012-valgsyklusen som en av favorittene, men har det siste halvåret nesten forsvunnet fra nasjonale meningsmålinger. Hun viser stadig ingen tegn til å etablere et valgkampapparat som en landsdekkende kampanje verdig, og på kort sikt må hun faktisk kjempe for i det hele tatt å bli relevant, men det er åpenbart en åpning for henne, nå som Huckabee er ute. Men Palin sliter med den samme utfordringen som mange andre kandidater: Både maktmenneskene og grasrotaktivistene er rastløse, og vil at feltet skal skal sette seg. Mitch Daniels er så ettertraktet at han bevisst venter så lenge som mulig, men snart må en avgjørelse komme. Det gjelder også for Sarah Palin, og Michele Bachman. Palins beste sjanse kan være å bestemme seg jo før jo heller. Hun og Bachmann er konkurrenter og spalteplass, penger og aktiviststøtte. Og nå er det faktisk Bachmann som har sterkest kort på hånda. Hopper Palin inn etter Bachmann er hun sjanseløs. Hadde jeg vært Sarah Palin, ville jeg ringt Fox-kollega Mike Huckabee og booket et kandidatintervju til slutten av mai.