GOP ’12: Velkommen, Michele Bachmann

Den andre offisielle presidentkandidatdebatten blant republikanerne i New Hampshire natt til torsdag, fortalte oss hovedsakelig to ting. For det første, at kongressrepresentanten Michele Bachmann fra Minnesota nå formelt er kandidat. Det var ikke en overraskelse i seg selv, men det inntil for bare noen uker siden var planen stadig at hun skulle bestemme seg i løpet av juni-juli. Når hun nå er inne, er hun umiddelbart en outsider til seieren i nominasjonsvalget i Iowa. For det andre, ble det tindrende klart for de fleste at tidligere Minnesota-guvernør Tim Pawlenty ennå ikke helt har bestemt seg for hvordan han skal posisjonere seg vis-a-vis feltets antatte forhåndsfavoritt, tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney, som sammen med Bachmann får flest førstepremier fra kommentariatet i dag.

La oss det første først. Det var et smart grep av Bachmann, en yndling i tea party-bevegelsen, ja endog dens selverklærte talsperson, å erklære sitt offisielle kandidatur i en direktesendt TV-debatt. Man kan nesten mistenke at det var avtalt spill mellom Bachmann og CNN. CNN var tross alt den eneste av de store nyhetskanalene som sendte Bachmanns respons – på vegne av tea party-bevegelsen! – på president Obamas tale om nasjons tilstand i januar direkte, og i september avholder kanalen en ny debatt, i direkte samarbeid med tea party-bevegelsen. Gjennom å hoppe over den vanlige utforskerfasen, som de fleste kampanjer går igjennom mens de sonderer terrenget og setter opp valgkampinfrastruktur, er Bachmann i en posisjon hvor hun umiddelbart kan kaste seg ut i en fullblods kampanje. Det betyr selvsagt også at hun risikerer å begå endel nybegynner-feil som en utforskerfase i teorien kunne luket ut, men eksempelet Newt Gingrich (R-Georgia) har allerede lært oss at lange tenkepauser langtfra er noen garanti for en knirkefri valgkampstart. Og selv om jeg ikke var enig med Bachmann i et eneste ord gjennom hele debatten, fant jeg få eksempler – bortsett fra et tilfelle hvor hun tilsynelatende var for både selvstyre for delstatene og et føderalt grunnlovstillegg for å forby homoekteskap – hvor budskap hennes ikke virket klart for sitt publikum. Med enkle, slagordspregede poenger, ble hun på mange måter debattens breakout star, en posisjon businessmannen Herman Cain hadde hatt i den langt mindre stjernespekkede første debatten i mai.

Og det er, som jeg har vært inne på tidligere, dårlig nytt for tidligere Alaska-guvernør Sarah Palin. “Hopper Palin inn etter Bachmann, er hun sjanseløs,” spådde jeg for en knapp måned siden. Nå har det skjedd, og jeg står ved spådommen. Riktignok er det stadig ingenting som tyder på at Palin er i ferd med å sette sammen et valgkampteam som er slagkraftig nok til å konkurrere med Mitt Romney eller Tim Pawlenty, men uansett om så var, begynner Palin å få dårlig tid. Nå har han gitt Bachmann anledning til å introdusere seg selv for republikanske aktivister og -velgere på en nasjonal debattscene, og førsteinntrykket er sannsynligvis positivt, for den som er ute etter denslags kompromissløst snakk som Bachmann kan tilby. Det er ikke fordi de begge er kvinner at det ikke er plass til både Palin og Bachmann. Det er fordi deres høyrefløyspopulisme kjemper om omtrent de samme velgerne. Og inntil Palin eventuelt selv kaster seg inn i kampen, virker Bachmanns forklaring på hvorfor det ikke er et handikap å søke seg til presidentembetet fra en plass i Representantenes Hus, faktisk plausibel: Hun har gjort den harde jobben, i følge henne selv, å lede an i kampen for å kutte offentlige utgifter, og mot å heve statens gjeldstak. I denne kampen har Palin, guvernør i en halv mandatperiode, langt mindre førstelinje-erfaring å vise til. Jeg tror ikke Palin kan utligne Bachmanns forsprang nå. Hvis den vilt overdekkede bussturneen ikke kunne flytte meningsmålingene for Palin, er det et åpent spørsmål om noe kan det. Et Palin-kandidatur ble ikke mer sannsynlig etter det som skjedde i New Hampshire på mandag.

Det ble nok heller ikke en president Pawlenty, selv om det er tidlig ennå. Den tidliger guvernøren, som mainstream-mediene tar for å være en moderat republikaner kun fordi han ikke snakker i like store bokstaver som Bachmann eller tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum, var åpenbart på hjemmebane når han fikk snakke om religiøse og sosiale spørsmål. Men de samme mediene har allerede bestemt at den forestående valgkampen vil dreie seg om økonomiske spørsmål og saker hvor de andre kandidater har ømme punkter. Der traff ikke Pawlenty tonen like godt. På søndag hadde han presentert uttrykket Obamneycare – det ligger ikke helt lett på tunga – for å beskrive likhetene mellom Obamas forhatte helsereform og den reformen Mitt Romney satte sin underskrift på som Massachusetts-guvernør, men halvannet døgn senere måtte debattleder John King rive og slite i Pawlenty for å få ham til å angripe Romney direkte. Og selv da gjemte Pawlenty seg bak at han kun hadde henvist til at Obama selv har sagt at Massachusetts-planen fungerte som et filosofisk utgangspunkt for Obamacare. De neste dagene kommer aviser og nettsteder til å være fulle av artikler som spør om Pawlenty har spisse nok albuer til å kjempe Romney i kne.

Og det var overraskende at Pawlenty ikke gjorde mer for å levere i henhold til de forventningene han hadde selv hadde skapt, i og med sin aggressive linje i forkant. Når det er sagt, kan det selvsagt hende at han ganske enkelt fikk kalde føtter. Som Politico undrstreket i en forbilledlig artikkel mandag, er Pawlenty en av mange republikanske kandidater hvis tidligere uttalelser om et pålegg om å kjøpe helseforsikring – den mest kontroversielle delen av planene til så vel Obama som Romney – ligger betydelig nærmere Romneys linje enn de ønsker å innrømme. I dette, som så mange andre spørsmål, er det simpelthen det republikanske partiet som har flyttet seg til høyre, og en håndfull presidentkandidater forsøker å holde følge. Det som var republikansk common sense helt fra Clintons helsereformdebatt i 1993-94 og fram til 2008, er nå plutselig ikke bare potensielt grunnlovsstridig, men et dypt uamerikansk steg på veien mot sosialismen, alt i følge ekstreme premissleverandører på den republikanske høyresida. Mer om hvor den republikanske helsedebatten står, kommer senere denne måneden.

Inntrykket etter en skuffende TV-debatt som uansett først og fremst ble fulgt av journalister, partistrateger og de mest dedikerte aktivistene får Pawlenty selvsagt anledning til å rette opp senere. Men han skulle helt sikkert helst sett at seieren i denne debatten ikke gikk til Mitt Romney. Ikke fordi Romney drar fra i meningsmålingene – for fire år siden så Hillary Clinton og Rudy Giuliani uinntagelige ut på sine respektive sider – men fordi et slikt Romney-narrativ kan gjøre det vanskelig for Pawlenty å samle inn penger. Det er en ond spiral, dette, ettersom evnene til å samle inn penger på det nåværende tidspunktet regnes som den beste indikatoren på om kampanjen din er til å regne med eller ikke. Romney ligger an til å presentere kanonsterke tall for andre kvartal, og som The New Republics Walter Shapiro har påpekt, kan årets forkortede republikanske nominasjonsstrid innebære en strukturell fordel for Romney, fordi det gir Pawlenty og andre utfordrere mindre tid til å komme på relativt økonomisk likefot med ham. Konklusjonen fra New Hampshire må derfor bli at Bachmann gjorde det meste rett, mens Romney ikke gjorde noen feil. Det holder for dem begge.

1 comment for “GOP ’12: Velkommen, Michele Bachmann

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*