«Don’t Ask, Don’t Tell» er historie

Tirsdag 20. september er Repeal Day i den amerikanske homobevegelsen. Ved midnatt 19. september ble Don’t Ask, Don’t Tell strøket fra lovbøkene. Det betyr at Forsvaret ikke lenger har rett til å avskjedige åpent homofilt tjenestepersonell. Lovendringen gjør slutt på en lov som i praksis aldri har virket etter hensikten – det som i utgangspunktet skulle gjøre det enklere for homofile å tjenestegjøre, så lenge de gjorde det i skjul (som likevel ikke løste en moralsk gordisk knute), utartet etter hvert til tvungen outing, mistenkeliggjøring og forfølgelse. Vedtaket om avskaffelse ble gjort allerede i desember ifjor, i en periode da Kongressen, like etter mellomvalget men før den nyvalgte Kongressen var innsatt, faktisk noe gjort, men gjennomføringen var altså ikke sluttført før igår. Da hadde både presidenten, forsvarsministeren og forsvarssjefen gått god for at dette ikke ville svekke forsvarsevnen, og man hadde også overholdt den ekstra karantenetida som ble skrevet inn i forslaget, etter sigende for å gi Forsvaret bedre tid til å forberede gjennomføringen.

I denne gledelige anledning gjenpubliserer vi derfor vår artikkel om avviklingsvedtaket, første gang publisert 18. desember 2011.

***

Kollega Stein Ove Lien pleier spøkefullt å si at avviklingen av forbudet mot åpent homofilt militærpersonell (kjent som Don’t Ask, Don’t Tell, eller DADT) handler om at alle amerikanene skal få rett til å dø i folkerettsstridige kriger. Uavhengig av aggresjonsnivået i amerikansk utenrikspolitikk, er det selvsagt også mye viktigere enn det. Ikke bare fordi mer enn 13.000 – mange av dem med kunnskaper militæret desperat trenger i krigene i Aghanistan og Irak – har blitt avskjediget siden DADT-linja ble lagt i 1993, men også fordi det slår fast at det er dine evner som soldat, ikke din seksuelle legning, som skal bestemme om Forsvaret kan bruke deg.

Som mange har påpekt i debatten omkring avvikling, strider selve kjernen i DADT med det militære etos. Prosedyren tvinger soldater til å ljuge, i samme grad som tittelen på loven i seg selv ljuger. Hvor mye senator John McCain (R-AZ) og andre DADT-tilhengere enn måtte insistere på det motsatte, så har den ikke fungert etter hensikten: Forsvaret har simpelthen ikke holdt sin del av avtalen. Selv soldater som nettopp ikke har fortalt om legningen sin, har likevel blitt avskjediget, enten ved å bli avslørt av andre, eller simpelthen ved en mistanke (hører du hvor orwelliansk det låter?) om homoseksualitet. I enkelte tilfeller har man tilmed gjennomsøkt soldatenes private korrespondanse for å styrke avskjedigelsessakene mot dem. De siste årene, i takt med at et knippe stater også har innført ekteskapsrettigheter for homofile (riktignok alle sammen ved juridiske inngrep), har motstanden mot DADT økt kraftig, og i en meningsmåling offentliggjort denne uka sa hele 77% at de ønsket å se loven omgjort.

Det gjør også at mye av den opphissede republikanske retorikken mot avviklingen framstår som urimelig. Senator Lindsey Graham (R-S.C.) hevdet for eksempel at flertallsleder Harry Reid (D-NV) opptrådte arrogant når han prioriterte polariserende saker som DADT istedet for for eksempel atomnedrustningsavtalen START, som det oppnås bredere enighet om. Dette på tross av at DADT-avvikling har langt større støtte i velgermassen enn det skattekompromisset – med store skattelettelser men få budsjettinnstramninger – som Graham selv var med på å stemme for tidligere i uka.

Når 65 senatorer (55 D ,8 R, 2 uavhengige) lørdag stemte for å avvikle DADT, var det slutten på en strid som har simret i amerikansk politikk helt siden president Bill Clinton – motvillig – underskrev loven i 1993. Clinton hadde gjort det til et valgkampløfte i 1992 å sørge for at homofile soldater skulle få tjenestegjøre åpent, men møtte umiddelbart motstand fra sterke forsvarspolitikere i sitt eget parti. I ettertid har det svake kompromisset på DADT, sammen med det mislykte forsøket på helsereform, blitt stående som symptomer på hvordan Clinton-administrasjonen spilte bort politisk kapital i sitt første år, og som med helsereformen skulle det gå altfor mange år før demokratene igjen fant mot til å ta opp saken på nytt. Motstanden fra Forsvaret selv var stor, og siden det var en sak som, selv om den var prinsipielt viktig, ikke angikk spesielt mange mennesker direkte, fikk den ligge i relativ fred i mange år, mens den kompakte politiske majoritet tok sin egen taushet som et tegn på at loven fungerte etter hensikten.

At loven nå avvikles, er en ære som skal deles mellom mange mennesker og miljøer. Viktigst av alle er kanskje alle de som har bidratt til å gi saken et ansikt, gjennom å arrangere demonstrasjoner, mobilisere meningsfeller, eller bare ved å fortelle sine historier (Mike Almy, Victor Fehrenbach, Katherine Miller). Organisasjoner som Human Rights Campaign, Servicemembers Legal Defense Network, Log Cabin Republicans og Servicemembers United har opprettholdt presset over mange år, selv i tider da det var i utakt med tiden å snakke om uretten som DADT utsatte folk for. I den Kongressen som snart får avløsning, er det også en håndfull politikere som fortjener å nevnes, for at de våget og maktet å ta kravet fra organisasjonene, og stemningsskiftet i befolkningen, såpass på alvor at de ikke ga opp selv om Obama-administrasjonen i utgangspunktet ikke virket interessert i å gjøre særlig annet enn å be tynt om støtte til avvikling. Kongressmann og Irak-veteran Patrick Murphy – en konservativ demokrat fra Pennsylvania som for øvrig tapte gjenvalg – tok på seg oppgaven med å samle et flertall i Representantenes Hus, hjulpet av en annen tidligere militær, Joe Sestak (D-PA), og mange andre.

Virkelig fart på sakene ble det imidlertid ikke før Murphys utrettelige arbeid i Huset inspirerte senator Kirsten Gillibrand (D-NY) til å holde en høring om DADT-avvikling i Senatet. I vår ble Murphy og den uavhengige eks-demokraten Joe Lieberman fra Connecticut, utpekt til en slags DADT-ansvarlige i sine respektive kammer, med president Obamas støtte. Av taktiske grunner var målet å få nedsatt en komitê for å utrede hvordan avviklingen kunne foregå i praksis, samtidig som man vedtok på politisk nivå at prosedyren ville bli avskaffet dersom forsvarsledelsen og forsvarsministeren ga sin tilslutning. Huset stemte igjennom forslaget i mai, og i Senatet var planen å hefte DADT-avviklingen til behandlingen av selve forsvarsbudsjettet, fordi det da ville behøves seksti stemmer for å ta den ut av budsjettforslaget.

Strategien var smart, men vanskelig. Smart fordi utredningen og forbeholdet om forsvarsledelsens tilslutning på mange måter avskar kritikk om at forslaget var et sosialt eksperiment og utilbørlig politisk press på Forsvaret, men vanskelig fordi, vel, det måtte vedtas av Senatet. Som vi har skrevet om tidligere, kreves det idag nærmest automatisk seksti stemmer for å ta opp noe som helst til avstemning, fordi et mindretall på 40 kan blokkere enhver avstemning. I tillegg kommer selvsagt alle de individuelle senatorenes nykker, og det republikanske partiets ofte oppsiktsvekkende sterke partidisiplin. Da den konservative demokraten Ben Nelson fra Nebraska ga sin velsignelse til avviklingen, ble dette med rette ansett som et tegn på at demokratene ville stå noenlunde samlet, og ettersom et knippe republikanere også hadde uttalt seg positivt om saken, steg optimismen. I det saken ble gjenopptatt etter mellomvalget, hadde imidlertid samarbeidsklimaet i Senatet endret seg til det verre – igjen. Fulle av selvtillit etter et godt valg, og fast bestemt på å skrive konsesjoner fra president Obama, erklærte samtlige 41 republikanske senatorer at det var uaktuelt å vedta noe som helst før Bush-administrasjonens skattelettelser var videreført. Dette kravet, kombinert med noen tekniske innvendinger fra demokrater som ellers var positive til DADT-avvikling (Blanche Lincoln, Mark Pryor), gjorde at DADT flere ganger stanget i filibusterveggen. Senatorer som Susan Collins og Olympia Snowe, begge moderate republikanere fra Maine positive til avvikling, gjemte seg bak prosedyreinnvendinger for å holde sammen med partiledelsen.

Den endelige løsningen viste seg å ligge i å frikople DADT fra forsvarsbudsjettet. Forsvarsbudsjettet er stort, dyrt og teknisk, og i teorien kan enhver senator som ikke er glødende opptatt av å avskaffe DADT finne en grunn til å stemme imot budsjettet. En mindre lovtekst, som omhandlet DADT isolert, tiltrakk seg imidlertid raskt støtte fra Susan Collins, og flere andre republikanere lovet at de ville støtte forslaget hvis det kom til avstemning. Men når det skjedde, hadde det sin pris. Hovedgrunnen til at det ble tid til å behandle DADT, midt oppe i debattene om skattelettelser og atomnedrustningsavtalen START, var nemlig at republikanerne lyktes i å avvise et budsjettforslag som holdt hjulene i gang de neste månedene. Mer enn et års forberedelse rant ut i sanden.

Harry Reids offentliggjorde planen om en DADT-avstemning torsdag kveld, og på forhånd var den store spenningen knyttet til det som kalles cloture vote. Hvis noen har varslet en filibuster, kreves det seksti stemmer for å i det hele tatt gå til endelig avstemning. Om man først er forbi cloture, kan et forslag vedtas med simpelt flertall. Lørdag morgen lå fintellingen på ganske nøyaktig seksti stemmer, kanskje sekstien, dersom den kreftsyke senator Ron Wyden (D-OR) kunne møte opp. Det kunne han, og frykten for at republikanerne igjen skulle finne på grunner til å likevel gå tilbake på sitt ord og stemme imot, viste seg å være ubegrunnet. Alle demokratene stemte for, sammen med de to uavhengige, og på cloture fikk de med seg seks republikanere. I det endelig vedtaket noen timer senere vokste marginen til sekstifem stemmer, ettersom senatorene Richard Burr og John Ensign stemte ja, selv om de hadde stemt imot å gå til avstemning.

For demokratene, og særlig partiets venstrefløy, er dette en stor seier, og noe som kanskje kan sukre den bitre pillen som skattekompromisset var. Hvis det har noen innvirkning på president Obamas popularitet, er det mest sannsynlig at det skjer ved at de mest progressive blir mer positivt innstilt etter DADT-suksessen. Det er også sannsynlig at dette kan være en av flere småsaker som kan appellere til uavhengig velgere som er lei av polariseringen i verdispørsmål.

Men selv om lørdagen var en suksess, er det viktig å understreke et par ting. For det første: Dagens vedtak betyr ikke at amerikanske soldater trygt kan komme ut av skapet i morgen. Først må forsvarsledelsen skriftlig stille seg bak avviklingen, og deretter er avviklingen i seg selv gitt en ramme på seksti dager. Flere senatorer har riktignok tatt til orde for at avskjedigelser som er iverksatt i tråd med DADT stilles i bero, men ingenting slikt er bekreftet ennå.

Det andre er at Obama, en selverklært fierce advocate of equality, stadig har et stykke vei å gå med hensyn til homorettigheter. Han har sagt at han er motstander av The Defense of Marriage Act (DOMA), som slår fast at føderale myndigheter ikke anerkjenner likekjønnsekteskap inngått i delstatene, men har foreløpig gitt få signaler om at han vil arbeide aktivt for å endre loven (snarere det motsatte, faktisk). Og ikke minst: Obama er offisielt fortsatt motstander av homoekteskap, noe som gjør hans standpunkt mer konservativt enn det til republikanernes tidligere landsformann Ken Mehlman. DADT er med andre bare første steg. Men ikveld er det grunn til å feire.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*