Desemberkalenderen: Kulturelle grønnsaker

Da jeg og Jørgen ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på SKrivekollektivet, ønsket vi å «løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år», som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomemer fra året som snart er over. I dag: Kulturelle grønnsaker.

___________

I DVD-hyllen ligger en stabel filmer jeg sjelden husker hvorfor jeg kjøpte. Der ligger Apichatpong Weerasethakuls gullpalmevinner Onkel Bonmee som kan erindre sine tidligere liv, Béla Tarrs Werckmeister Harmonies og ikke mindre enn seks av filmene til den russiske mesteren Andrej Tarkovskij. Jeg vet jeg burde sett dem, og det er sikkert grunn til at jeg engang gikk til anskaffelse av dem, også. Men jeg vet også at jeg neppe kommer til å gjøre det.

 

I vår kom den amerikanske kritikeren Dan Kois meg og min dårlige samvittighet i møte. I et vidt diskutert essay i New York Times Magazine innrømmet Kois, som tross alt har jobbet med og fått betalt for å mene noe om film i årevis, at han ikke lenger orket å se filmer som kjedet ham. Hans kroneksempel er Kelly Reichardts nye Meek’s Cutoff (som jeg så på filmfestivalen i Bergen i oktober) og nettopp Tarkovskijs Solaris. Å se filmer som kjeder en er som å spise opp de kulturelle grønnsakene, hevder  Kois. Om Meek’s skriver han:

By the end, I could sympathize with the settlers’ exhaustion; I felt as if I’d been through a similarly grueling experience. Which is to say, it affected me viscerally, and I’ve found myself thinking about it over and over since. But during the time I actually watched the film, I had trouble staying planted in my seat with my attention focused on the screen, as the long dissolves from one wind-blasted plateau to another sent my thoughts blowing in a dozen directions.

Kois’ artikkel fikk begge Times’ fast ansatte filmkritikere opp av stolen, og en drøy måned etter gikk både A.O. Scott og Manohla Dargis til forsvar for kjedelig film. Det samme gjorde Salons Andrew O’Hehir, med bredere pensel; han ønsket å forsvare kjedsomhet i stort. Uten kjedsomhet ingen, hip hop, ingen punk, ingen Spielberg i 70-årene.

 

Ingen film gjorde skillelinjene klarere enn debatten om Terrence Malicks Tree of Life, som vant gullpalmen i Cannes i mai. Vi skal diskutere den filmen nærmere i Skrivekollektivets filmklubb i romjulen og januar, men selv om jeg er sympatisk innstilt til Dan Kois’ tekst, elsket jeg Tree of Life. Jeg har ikke klart å like noe annet Malick har gjort mer enn måtelig godt – fordi han kjeder meg. Det er også grunnen til at Solaris og Werckmeister Harmonies kommer til å fortsette å bli dyttet lengre bak i hyllen (Bonmee må jeg se på et tidspunkt, på grunn av nevnte filmdiskusjon). Jeg har ikke nødvendigvis dårlig samvittighet. Jeg har tross alt ikke sett noen Star Wars-filmer, heller. Eller Rocky. Eller Indiana Jones i noen form.

 

De ligger først i køen. Jeg må bare få sett Hangover 2, først. Den filmklubben virker akkurat nå som en dårlig idé.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*