Desemberkalenderen: Dag Solstad

Da Stein Ove og jeg ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på Skrivekollektivet, ønsket vi å “løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år”, som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomener fra året som snart er over. I dag: Dag Solstad

_________________________

Det er ikke nødvendigvis en sak for desemberkalenderen at folk blir eldre, men samfunnet ser nå engang ut til å mene at det er mer stas jo eldre du blir. Og hovedpersonens relative motvilje eller ikke, det har blitt veldig mye oppmerksomhet rundt at essayisten, romanforfatteren, kulturpessimisten og Sandefjordsmannen Dag Solstad i år fylte sytti år. Så blidt ser «samfunnet» – det han en gang raste mot – etter hvert på den gamle opprøreren Solstad at han i år også ble tildelt statens æreslønn for sitt særlig betydningsfulle forfatterskap.

Men man trenger jo etter hvert ingen nye grunner til å hylle Solstad. Som forfatter er han nå nærmest uangripelig som en av de virkelig store (sammen, som regel, med i hvert fall Jon Fosse og Kjartan Fløgstad, om ikke flere), og selv når han setter seg fore å provosere, som da han tok tilbake kommunistbegrepet og trakk ytringsfriheten litt i buksebeina for noen år, satt media så fjetret at noe av stinget nesten forsvant (Stein Ove harselerte over det her.) Det er en del av det som gjør Solstad så stri å ha med å gjøre, selv for oss som elsker romanene hans: Han insisterer på sine kulturpessimistiske fortellinger, (selv om han etter eget utsagn kanskje har funnet mer av «sjelens munterhet» med åra). eller på at han ikke liker all oppmerksomheten, virkelig ikke, og for ham kunne de like gjerne…men så skinner det igjennom likevel at han trives med å være i sentrum. Litt kokett, selvfølgelig, men han har jo fortjent det.

Sentrum skal nå forstås litt mer bokstavelig enn før, for denne sommeren gjorde hjembyen Sandefjord endelig Solstad virkelig til sin, da Dag Solstads plass ble innviet. Og neimen om ikke den litt innadvendte forfatteren synes både det og æreslønnen var litt moro, likevel: Han deltok selv under markeringen som åpnet plassen. Nå mangler det bare at mannen tilgis sin kommunistiske (for?)tid, rutinemessig påpekt av en lokal FrP-er som var motstander av plassen, og at rådmannen spiser i seg ordene om at Solstad «ikke har gjort noen spesiell innsats for [Sandefjord]», som Morgenbladet rapporterte. Det vil virke litt smålig i ettertid, kanskje, men det er altså av sine egne man skal ha det. Flertallet av sandefjordspolitikerne ga uansett til slutt Solstad hans helt egne Plass.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*