Morgenbladet skriver denne uken en stort oppslått hovedsak om forfatteren Dag Solstad under overskriften ‘Hvorfor så stor’. I artikkelen, og i det som helt sikkert blir påfølgende debatter i spaltene i Klassekampen og kulturavisen (…) Dagbladet, blir Solstads ubestridte posisjon som Norges fornemste, nålevende forfatter gått etter i sømmene. I den anledning publiserer vi en tekst om Solstad fra sist det blåste rundt ham, i forbindelse med et essay om ytringsfrihet i tidsskriftet Samtiden på forsommeren i fjor, opprinnelig hentet fra bloggen Kaospiloten.
_____________
Den bustete og ofte veldig irriterende forfatteren Dag Solstad er, i mitt hode, på alles lepper (det er selvfølgelig ikke sant – sannsynligvis kjenner jeg nesten ingen, kanskje ingen i det hele tatt, som går rundt og snakker om Solstad – i hvertfall ikke med tyngde, for de har ikke lest det i snevre kretser så omdiskuterte Festspill-essayet om Brand, selvsagt ikke, de har sikkert ikke lest Brand, heller (jeg er like skyldig som dem), og sannsynligvis har de heller ikke lest, studert, og blitt støtt eller engasjert av hans polemiske angrep på ytringsfriheten i Samtiden heller, og uansett om de har lest det, hvilket de altså mest sannsynlig ikke har (og de lever sikkert rikere liv uten, så er det nevnt), så er de ikke spesielt interessert i å gjøre en eldre, gneldrete og lystprovoserende forfattertype som ikke lages mer i Norge til sentrum for noen som helst diskusjon (ingen klandrer dem), men altså likevel).
Polemikeren har satt seg på debattsidene i Norges intellektuelle sfærer, i Klassekampen og Morgenbladet og Dagsavisen og Bergens Tidende og den gamle kulturavisen Dagbladet, og nekter å slippe. Eller kanskje riktigere: Solstad vil sikkert helst slippe (trolig tilbake til isolasjon og det jævla biblioteket han messer om i Samtiden, får man tro), men media-Norge er foreløpig ikke interessert i å gå glipp av muligheten til å tyne og filleriste en gammel dogmatikers bekjennelser. Mannen selv, når han altså ikke får slippe, har trukket seg tilbake til en forunderlig defensiv posisjon, og bortforklarer sine omstridte konklusjoner (han er kommunist igjen, leser vi (i anledning Brand), og jammen er det trykkende å bli pådyttet et moralsk ansvar for akseptere flåsete ”kjendisjournalistikk” under ytringsfrihetens svøpe, kan skjønne) med at det er posørholdninger som har kommet til ham som litterære virkemidler.
Det gjør Solstad uinteressant som polemiker og debattant, skulle man tro, men så blir det ikke oppfattet i pressen. Det hogges løs mot mannen, ikke fordi han er uansvarlig og kokett i sin lefling med provokasjon, men fordi han åpner flanker som kan utnyttes av fundamentalister (kommunismen har en litt ullen klang, må vite, og denne ytringsfriheten har jo bare fiender som ikke er spesielt kule). Pressekorpset og kritikerne løper halsende i flokk etter ham for å finne ut hvordan de best kan toe sine hender og samtidig vaske dem rene, på Pontius’ vis, og starter den store Diskusjonen Om Ytringsfriheten med så store deler patos og selvrespekt at de skriver under på alle Solstads ironiske betraktninger fortløpende, omtrent som krysser de dem ut i margen mens blekket farer over skjermen.. Og bang: SOLSTAD ER KJIP OG BUSTETE! Han er kanskje litt fundamentalist! Han tar ikke meningsmotstandere på alvor!
There you go.
Svarene tatt i betraktning: Jøss.
(Dag Solstad synes forøvrig blogger er forsøpling av den offentlige samtalen. Det er elitisten sin, det!)
Tilbakeping: Desemberkalenderen: Dag Solstad