Desemberkalenderen: Når norsk film flopper

Da Stein Ove og jeg ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på Skrivekollektivet, ønsket vi å “løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år”, som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomener fra året som snart er over. I dag: Kan det tenkes at publikum svikter en film fordi den er dårlig?

_________________

Det har vært et turbulent år i norsk film, men med unntak av den mye omtalte Pax-debatten, hvor filmkonsulent Nikolaj Frobenius uttalte at regissør Annette Sjursen ikke ville fått penger til floppen Pax hviis hun var mann, har den forløpt i forholdsvis kjente spor. Tidlig på året dreide deg seg om volum; var det plass til så mange norske filmer, eller ville de spise av hverandres publikum? Og ville publikum orke å skille godt fra dårlig? Det er bare et par år siden siste runde i samme diskusjon. Etter en vår med mange skuffelser både kunstnerisk og kommersielt fikk vi så en debatt om hvorfor norsk film er så dårlig/hvorfor ingen vil se norsk film – også den en gjenganger. Og her til sist har produsenten av den norske komedien Arme Riddere krevd en unnskyldning fra VG, etter at avisas hovedanmelder ikke maktet å trille terning på fimen, på grunn av for ham sterke 22. juli-assosiasjoner. Produsenten mener Selås stemplet filmen, og sånn sett har bidratt til å holde folk borte fra billettlukene.

La oss for et øyeblikk se bort fra at påstanden om at folk ikke vil se norsk film som regel bygger på dårlig hukommelse; Montages-redaktørene Karsten Meinich og Eirik Smidesang Slåen påpekte i Klassekampen allerede i sommer at høsten lå an til å bli langt bedre, og at det er slik hvert år. Mer interessant er det punktet hvor publikumsoppslutningen til Arme Riddere møter påstanden om at det har hersket en publikumsskepsis mot norsk film. Regissør Geir Greni hevdet for eksempel at hans film Umeå 4ever (som kun solgte noen få tusen billetter) led under all den negative oppmerksomheten rundt norsk film akkurat da. Selv om de ikke gir avisa eneansvar, anklager så Arme Riddere-produsenten Martin Sundland VG for å ha ødelagt for filmens publikumspotensiale. Da er det fristende å spørre om ikke skyldfordelingen begynner i litt feil ende. Er det så umulig å forestille seg at begge filmene (og Pax, for den saks skyld), fikk de publikumstall de fortjente? At det til sjuende og sist koker ned til at filmene ikke var gode nok til å selge flere billetter?

Eksemplene Umeå 4ever og Arme Riddere er svært forskjellige, men jeg synes både Greni og Sundland mangler en smule ydmykhet overfor både publikum og media. Ja visst, det er leit at en film som åpenbart betydde så mye for Geir Greni floppet fullstendig; og jo, jeg forstår at Arme Riddere helst ville hatt mer drahjelp fra landets største avis, men det blir likevel for enkelt å legge skylden for sviktende salg på en variant av det filmatiske klimaet. Da besitter filmanmeldere plutselig en makt som vi ikke har tilskrevet dem på mange tiår.

For øvrig har jeg verken behov for å felle dom over Arme Riddere eller Jon Selås. Jeg har ikke sett filmen, og bestemte meg for å droppe den basert på en trailer som var noe av det mindre morsomme jeg har sett på kino i år. Når det gjelder Selås’ reaksjon kan jeg ikke uttale meg om hvor allmenngyldig den er, men den slår meg likevel som ganske kompleks og modig. Særlig innen VGs korthugde terningkast/dom-struktur, som ytterligere forsterker inntrykket av anmelderen som tilnærmet objektiv dommer, kan det være sunt å av og til bli minnet på at kritikk er en subjektiv øvelse, og at det sitter mennesker med tanker, følelser, erfaringer og for-dommer bak tastaturet.