Filmåret 2012: «Death matters in this film»

Vi skal oppsummere filmåret, som vi blir omtrent halvferdig med hvert år, innen vi sakte kveles av løse tråder. Vi kommer snart til avdukingen av min liste over favorittfilmer, men først to observasjoner. For det første: Jeg er glad jeg ikke er filmanmelder. Det er ikke fordi jeg da må tvinge meg til å se alt det middelmådige tøyset som sakte tapper deg for troen på at akkurat den neste filmen du skal se, er den som viser seg å være et overraskende mesterverk, eller i det minste bedre enn fryktet. Jeg ser jo disse filmene uansett, om ikke annet så fordi jeg må være forberedt til denne årlige øvelsen. Nei, det som gleder meg når jeg blir matlei, er at jeg slipper å mene noe annet om disse filmene enn at de er sløve og uinspirerte (hei, The RavenAbraham Lincoln: Vampire HunterTotal Recall, og mange, mange andre). Jeg kan avskrive dem i en parentes og gå videre.

I år vet jeg imidlertid nesten nøyaktig når dette knekkpunktet inntraff; når jeg mentalt trakk for sceneteppet for 2012 og resignerte overfor følelsen av at det beste lå bak meg. Den 3. november så jeg Stephen Chboskys filmatisering av hans egne ungdomsroman The Perks of Being a Wallflower, og visste at ingenting ville gi meg større glede enn å se dette inderlige, rørende og alvorlige dramaet en gang til. Nå fikk det være nok med å forsøke å ta igjen oppsopet fra blockbustersommeren. Ingen indre kraft var lenger sterk nok til å motivere meg til å gi The Expendables 2 eller Wanderlust en sjanse. Jeg fikk rett, når jeg booket et gjensyn med Perks sent i november.

Faste lesere av filmklubben vil dessuten vite at dette med gjentatte gjennomsyn ikke er en ny vei til innsikt og fornyet filmatisk optimisme for undertegnede, og desember har styrket meg i troen på så vel Tomboy og Hugo som The Hunger Games. Celine Sciammas lille film om den unge jenta Laure som gir seg ut for å være Mickael, er stadig en virtuos oppvisning i hvor små armbevegelser som behøves på filmens vegne hvis regissørens og skuespillernes blikk er observant, og man våger å ta tilsynelatende små ting på stort alvor. Resultatet er en rørende, smålåten film som utforsker kjønnsidentitet, vennskap og forvetninger i barns øyenhøyde. Hugo er på sin side en av disse helt nødvendige vitaminpillene i en årelang filmdiett; en lidenskapelig påminnelse om at film kan være ikke bare viktig, men riktig, og en visuelt slående kjærlighetserklæring til virkelighetsflukten og drømmen. Det gjenspeiles ikke på langt nær i hovedstadspressens årsoppsummeringer, men Martin Scorsese filmatiserte fabel i skjæringspunktet mellom Oliver TwistA.I. og tradisjonell filmhistorieformidling, var en langt djervere film enn The Artist, Michel Hazanavicius’ kompetente men i overkant ærbødige stumfilmpastisj. Og til slutt, da, The Hunger Games, en film med så mange potensielle og reelle skjønnhetsfeil at den mest av alt minner om fjorårets The Tree of Life. På samme tid et ambisiøst, dystopisk framtidsdrama, en bredpenslet mediesatire og en publikumsvennlig kjærlighetshistorie.

Her er observasjon nummer to: The Hunger Games ledet an en gruppe filmer som våget å bety noe. Ved gjensynet lette jeg etter en måte å avskrive filmen på; var kanskje mediesatiren for bred til å ha reellt bitt? Var skuespillet, fra Donald Sutherlands demoniske hersker, til Elizabeth Banks’ sukkerspinnfargede fugleskremsel eller Woody Harrelsons intense eks-vinner, for maniert? Det hadde vært så mye enklere hvis jeg kunne svart ja. Da kunne jeg kastet meg over det lite representative, der filmen overtolket sitt mandat til å lage en alternativ virkelighet. Men jeg klarte til sist ikke å holde skjønnhetsfeilene imot filmatiseringen av Suzanne Collins’ internasjonale bestselger. Regimet i The Capitol arrangerer menneskelige gladiatorkamper til døden, for å holde befolkningen fra å gjøre opprør mot et totalitært styre, sier du? The Hunger Games gjør seg slik flid med følelsen av sted og formål, at jeg tror fullt og fast på det. Og det stemmer, som filmanmelderen Michael Phillips sa på Filmspotting tidligere i år: «Death matters in th[is] film«. Handlinger har konsekvenser. Ingen kommer uskadet gjennom helvetet.

I en sublim, liten detalj knyttet filmen seg i tillegg an til et slags mantra i mitt filmårMinneshandlingen The Hunger Games traff meg med isnende kulde og følelsesmessig tyngde, i det hologrammer av drepte deltakere flimret forbi ved den første dagens avslutning. Et mediesatirisk spark til en tilspisset kikkermentalitet i en voldsfiksert kultur, javisst, men også en betimelig påminnelse om at de rollefigurene du bare hadde sett i noen sekunder i en montasje nå var gått ut av tiden. Det er ikke mange blockbustere som tillater seg å hedre falne bikarakterer uten replikker. Men her betyr altså døden noe. Og når heltinnen Katniss Everdeen blir presset utover sine moralske grenser, hever hun hånden til en forsonende gest, henvendt til publikum, for å minnes, å hedre. Systemet i The Hunger Games sparer ingen. «You have to win», insisteres det. Det tror jeg på.

Ekstremt høyt og utrolig nært, filmatiseringen av Jonathan Safran Foers eventyraktige roman om unge Oskar som sliter med å håndtere sorgen etter at hans far omkom i angrepet på World Trade Center 11. september 2001, er en annen av disse filmene jeg ikke kan gjøre meg ferdig med i en parentes. Filmen ble generelt lunkent mottatt av anmelderne, og kan helt sikkert beskyldes for å ta for hardt i for å lokke fram en følelsesmessig reaksjon hos publikum. Men som jeg skrev om i fjor, den slags mangel på perfeksjon er nøyaktig det som får meg til å elske en film, og Ekstremt høyt og utrolig nært har en vilje til alvor jeg finner dypt rørende. Rollefigurene er riktignok fiktive, men akkurat i det tiden kanskje har tillatt hendelsene å forfalle til statistikk og geopolitikk, våger filmen å hente fram en enkeltskjebne og undersøke hvordan sorgen kan arte seg. Den bryter den store hendelsen ned, til en familie, men løfter den også opp, til et helt samfunn som forsøker å gå videre. På tross av underplott som ikke riktig går noen steder, og et magisk-realistisk skjær som stjeler mye oppmerksomhet, var den en riktig film for Norge i 2012. Jeg vil også berømme unge Thomas Horn, som bærer en impulsiv og sårbar hovedrolle med upolert åpenhet. Det er på et vis bare kledelig at han i perioder prøver for hardt.

Alle de ovennevnte filmene finnes på min topp 20-liste, men det gjør ikke Kari Anne Moes Til ungdommen. Dokumentaren om ungdomspartikulturen i kjølvannet av 22. juli får stå utenfor konkurranse. Hvis Jon Selaas ikke klarte å felle en dom over Arme riddere i fjor, så påberoper jeg meg den samme retten med denne filmen. Det er ikke bare en film om 22. juli, men den er også det. Gjenkjennelig for folk med bakgrunn i politiske partier, kanskje øyeåpnende for dem som alltid har opplevd ungdomspartier som broilerfabrikker, men også med et hjerteskjærende vitnesbyrd fra den svarteste dagen i norsk etterkrigshistorie. Filmens besøkstall på kino var en personlig skuffelse, ikke minst fordi kinoformatet tvinger fram en erkjennelse hos alle oss som ikke opplevde hendelsene på nært hold: Nå skal du ikke se vekk. Du har ingen sjanse til å gå inn og ut av historien som det passer deg. Dette er kanskje ikke din historie, og du skal ikke legge beslag på den. Men den angår også deg.

***

Min liste over 20 favorittfilmer forholder seg til reglene fra tidligere år. Alle filmer som har hatt kino- eller hjemmelansering, festivalvisning eller TV-premiere i løpet av 2012 har i utgangspunktet vært kvalifisert. Unntaket er filmer som allerede er varslet med ordinær kino- eller hjemmevideolansering i 2013. Her må jeg også skynde meg å legge til at jeg, på tross av at jeg har sett i overkant av 160 filmer som oppfyller disse kriteriene (du kan se hele lista her), selvsagt har gått glipp av en mengde vesentlige titler. Listene er alltid i utvikling, og jeg vil ikke si at jeg har fått oversikt over filmåret 2012 før jeg har fått sett filmer som Operasjon ArgoSkyfallParadis: TroSeatching For Sugar ManEnd of Watch, Killing Them SoftlyDen gode lærerenBarbara, ParaNorman, Cæsar må dø! og Kon-Tiki, for bare å nevne en drøy håndfull.

Mine 20 favorittfilmer fra filmåret 2012:

 1. Polisse

 2. The Perks of Being a Wallflower (R: Stephen Chbosky)

3. Take Shelter (R: Jeff Nichols)

4. Moonrise Kingdom (R: Wes Anderson)

5. Hugo (R: Martin Scorsese)

6. The Hunger Games (R: Gary Ross)

7. Som du ser meg (R: Dag Johan Haugerud)

8. Tomboy (R: Celine Sciamma)

9. Play (R: Ruben Östlund)

10. We Were Here (R: David Weissman/Bill Weber)

11. How to Survive a Plague (R: David France)

12. Martha Marcy May Marlene (R: Sean Durkin)

13. Your Sister’s Sister (R: Jay & Mark Duplass)

14. The House I Live In (R: Eugene Jarecki)

15. The Dark Knight Rises (R: Christopher Nolan)

16. The Myth of the American Sleepover (R: David Robert Mitchell)

17. Wuthering Heights (R: Andrea Arnold)

18. Magic Mike (R: Steven Soderbergh)

19. Ekstremt høyt og utrolig nært (R: Stephen Daldry)

20. Beasts of the Southern Wild (R: Benh Zeitlin)

***

Så, Stein Ove: Ordet er fritt. Vil du gripe tak i inderligheten hos Wes Anderson og Stephen Chbosky? Den sosiologiske presisjonen hos Ruben Östlund og Dag Johan Haugerud? Hva med en liten hyllest av årets to største entertainere, Magic Mikes Matthew McConaughey og Channing Tatum? Den Plagede Mannen i Take Shelter og Beasts of the Southern Wild? Og hva er det egentlig du har imot sistnevnte, forresten?

Jørgen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*