Desemberkalenderen: Fra hengekøye til ministerbil

Da Jørgen og jeg ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på Skrivekollektivet, ønsket vi å “løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år”, som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomener fra året som snart er over. I dag: SF og SV

_________________

Arbeiderpartiets juniorpartner i regjeringen, SV, har hatt et slitsomt år. Helt siden valget i 2009 har SV slitt enda mer enn før med å leve i Aps skygge, og velgeroppbakningen har lenge vært laber. SV er rett og slett ikke på topp når Ap er det, eller «det gode valgresultatet den gang skyldes jo at Ap gjorde et møkkavalg», som det heter når Kristin Halvorsen får si det selv. Nå går hun av, og partiet skal velge mellom to kompetente bergensere til å overta jobben. Begge har en jobb å gjøre med å overbevise et skeptisk bakland om hvorfor SV bør forbli i regjeringen, særlig fra sine geografiske brødre her vest.

SVs slitsomme gang i regjering er deres danske søsken i Socialistisk Folkeparti utvilsomr klar over. SF gjorde det historiske spranget fra hengekøye til ministerbil denne høsten, etter at den borgerlige regjeringen til Lars Løkke Rasmussen som ventet mistet flertallet. Forhåpningene var store blant folkesosialistene opp mot valget, etter flere år med gode meningsmålinger og stadig økende selvtillit. Løkke ødela gameplanen ved å vente i det nær uendelige (hence tumblr-en Det bliver aldrig valg, ever), og når valgkampen først kom i gang langspurtet det økonomisk høyreorienterte sentrumspartiet Det Radikale Venstre seg helt inn i regjeringskontorene, etter et velregissert stunt der de lovet samarbeid over midten. SF slet hele veien med å skape avstand mellom seg selv og Socialdemokraterne, og sluttresultatet ble en skuffelse for begge partier; Socialdemokraterne gikk atter en gang tilbake, og SF ble var en stund nære ved å bli overhalet fra venstre av det lille reformerte kommunistpartiet Enhedslisten.

Det var den gode tiden. Høsten har vært fæl for den nye regjeringen, som gang etter gang har måttet svare på beskyldninger om løftebrudd, fordi S/SFs mye omtalte plan Fair Løsning ble kraftig moderert av De Radikale i regjeringserklæringen. Dernest kom et opprør i SF over at den 26 år gamle Thor Möger Pedersen ble skatteminister, selv om han fikk så få personlige stemmer at han ikke engang klarte å bli valgt til Folketinget. Möger måtte kort tid etterpå gi fra seg nestledervervet til en duo utenfor regjeringen, men han fikk plass i regjeringens mektige koordineringsutvalg, det samme som underutvalget i Norge. Det ble oppfattet som en degradering av SF-leder Villy Søvndals mangeårige ryddegutt Ole Sohn, men den bitterheten varte ikke lenge. Sohn gikk seg nemlig fast i fortiden, da en rekke saker om hans mulige økonomiske samkvem med Sovjet kom opp, fra tiden da Sohn ledet Danmarks Kommunistiske Parti, frem til 1991. Sohn har lenge hevdet at han aldri mottok penger fra Moskva – etter flere måneder er forklaringen hans endret til at det kan ha skjedd, men uten hans godkjennelse. Søvndal selv har slitt i den mediespiralen alle ledere havner i når velgeroppslutningen rutsjer nedover: som ny utenriksminister har han mottatt kritikk for å blande seg i innenrikspolitikk om den økonomiske politikken, og for å unnlate å ta opp menneskerettighetsbrudd på Guantanamo med SFernes gamle arvefiende USA. Smålige kritikere fra øst og vest har dessuten kritisert  ham for så vel dårlig engelsk som enda dårligere knyttede slips, på reneste Borgen-manér.

Som om ikke det var nok, skåret SFs folketingsrepresentant Özlem Cekic årets største selvmål, da hun skulle vise at det fantes fattige i Danmark, og på egenhånd gravde frem (ikke bokstavelig) en sosialhjelpsmottaker som var langt unna fattigdomsbegrepet.

Nå har Villy og SF-ledelsen begynt arbeidet med hvordan SF kan bli bedre i regjering, og lære seg å feire seirene. Det finnes trøst i Norge: SV får gjennomslag, har droppet fotfeilene og er i blant riktig tydelige på primærstandpunktene. Det har bare ikke syntes noe særlig på meningsmålingene. Det er ikke krise noen av stedene, men de håper nok 2012 blir mer oppløftende.

Det håper vi også. Sosialdemokratiet blir alltid bedre når det kan spille sammen med andre. Derfor ønsker Desemberkalenderen et riktig godt, nytt år både til våre norske og danske venner. De trengs fortsatt.