Desemberkalenderen: Farvel til Villy

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Lederskifte i SF.

*****************

«Det ku’ være, så godt, men det er det jo ikke.» Det sa Villy Søvndal i en valgkampsang hans SF fikk laget til valgkampen i Danmark i 2007. Det var en anklage mot George W. Bushs «forfriskende demokratidagsorden» den daværende Fogh-regjeringen, i en tid da SF lå pent an på meningsmålingene. Det har de ikke gjort siden de gikk inn i regjeringen til Helle Thorning-Schmidt i fjor, og nå er ikke engang Villy, den piperøykende kulthelten of yore, partileder lenger. 

Det har vært bratt for Danmarks rødgrønne S-R-SF-regjering siden dag én. På tross av at Berlingske sist mandag kunne fortelle at regjeringen ligger godt an til å oppfylle løftene i regjeringserklæringen, sliter den med stempelet som ‘løftebrudd-regjering’, og en helt nylig mini-skandale om booking av møter på arbeidsplassen til kulturminister Uffe Elbæks mann førte Elbæk ut, og gamle Marianne Jelved inn som regjeringsmedlem hos styringsdyktige Radikale Venstre (som, selvsagt, ikke er radikale, men sosialliberale). Det samme partiet skrapte bunnen av meningsmålingene for bare noen få år siden, men kan nå se på mens SF kjemper i motvind.

Vi skrev om SF i fjor også, og jeg ble overrasket over å gå tilbake og se på den saken, for den er full av saker jeg trodde var fra 2012. Men nei, det som stod i desember i fjor kan umulig peke inn i året som har vært. Men så likevel: Det fremste tegnet på motgang, er at man ikke får ristet av seg idiotsaker fra gammelt av. Den internt upopulære partikronprinsen Thor Möger Pedersen fortsatte å slite med tilliten, og problembarnet Özlem Cekic, hvis fotfeil i fattigdomsdebatten vi refererte i fjor, fortsatte å jage SF-erne i månedsvis. Når Cecik på vårparten nektet å støtte regjeringens skattefolik, endte det med at hun ble fratatt sine arbeidsoppgaver, og ga ekstra kredibilitet til Enhedslisten, støttepartiet på ytre venstre, som har hatt jevn meningsmålingsfremgang gjennom hele året.

Til slutt ga partileder Villy Søvndal opp, og kunngjorde at han ville trekke seg, selv om han fortsatte som utenriksminister. Det som fulgte hadde ingen forutsett. La gå at jobben som SF-leder kanskje ikke var like lukrativ som tidligere, men den innledende lederkampen ble etter hvert så lang at mediene kalte det breaking news da de endelig fant en kandidat som ikke hadde sagt nei. Det var 29-årige Astrid Krag, helseministeren, viden kjent som en solid Søvndal-støtte. Hun skulle bare feie inn på lederposten, og ingen tok det særlig alvorlig at ukjente Annette Vilhelmsen, en utfordrer fra venstre, la sitt navn i hatten. I dag er Vilhelmsen partileder og medlem av regjeringen. Søvndals trofaste tjenere, Thor Möger og Ole Sohn, er det ikke.

 

Vilhelmsens muskuløse venstrepopulisme fra lederkampen mot Astrid Krag er det ikke så mye igjen av, men sårene i partiet er ikke helt leget; før helgen gikk nestleder Mattias Tesfaye (kjent (?) som Klassekampen-spaltist her hjemme) fra sitt verv i protest mot Vilhelmsens politiske linje. Det er et linjeskifte ingen andre har sett enda, men internt kan meget fortsatt skje.

Heller ikke 2012 ble det SF trengte, men arkene er blankere enn på lenge når de står på trappene til et nytt år. SF trenger å tegne opp noen visjoner. Og noen må tegne et tydeligere bilde av den nye sjefen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*