GOP ’12: Før Iowa

Av | 30. desember 2011
  1. Mitt Romney mener alvor i Iowa

Få ting har skaffet Massachussetts-guvernør og forhåndsfavoritt Mitt Romney flere godord i kommentariatet enn hans evne til å håndtere forventningene. Med dette har kommentatorene ment at Romney, brent etter å ha tapt klart i 2008, lenge så ut til å gjøre så lite ut av seg som mulig i den første nominasjonsstaten, Iowa. Den harde kampanjen fra fire år tilbake ville uansett sikre ham et minimum av oppslutning, men generelt passet delstaten dårlig til Romneys “moderate” profil, på grunn av den store andelen sosialkonservative velgereRomney burde derfor, hevdet ekspertene, flytte mesteparten av ressursene sine til New Hampshire, hvor han er langt mer populær, og satse på en respektabel plassering i Iowa, uten å sløse vekk verken økonomisk eller politisk kapital på å få det til å se ut som om han virkelig forsøkte. Slik kunne han unngå et for sterkt tilbakeslag dersom han skulle få bank i Iowa igjen. (Nederlaget i Iowa i 2008 ga en åpning for John McCain i New Hampshire, som også den gang var Romneys brannvegg.)

Men på tvers av all slik ervervet visdom i kommentariatet ser det nå ut til at Romney-leiren istedet ønsker å heve forventningene før nominasjonsvalget på tirsdag. Meningsmålingene viser at Romney har mulighet til å vinne, og kampanjen har derfor bestemt at han skal turnere staten de siste dagene, i håp om en sluttspurt som leder til seier. Kanskje er fristelsen til å bli historisk for stor. Aldri før har samme kandidat vunnet både Iowa og New Hampshire. Skjer det for Romney, blir det vanskelig for en samlende motkandidat å få medvind før den endelige styrkeprøven i South Carolina. Men oppbyggingen av forventninger skaper selvsagt også stor fallhøyde: Ikke bare bør Romney presentere i tråd med forventningene; hvis Romney vinner med en liten pluralitet av stemmene (la oss si 25%, som er i tråd med de fleste målinger), bør du også være på utkikk etter motstandere som vil spinne det som ytterligere et bevis på at store deler av velgermassen virkelig ikke kan få seg til å stemme på ham.

 

2. Kritikken av Ron Paul handler stadig om utenrikspolitikk

I takt med at den libertarianske kongressmannen Ron Paul har vokst fram som en reell utfordrer til førsteplassen i Iowa, har han endelig også påkalt seg (negativ) oppmerksomhet fra sine motkandidater. De har ellers hittil ansett ham som en eksentrisk og ekstrem bifigur med en så konsentrert og begrenset tilhengerskare at han kunne holde på armlengdes avstand, men den tida er forbi. Som nevnt over er målingene i Iowa så jevne at du ikke nødvendigvis trenger mer enn en fjerdedel av stemmene for å vinne, og da er Pauls toppmotiverte tilhengere plutselig en trussel. Men kritikken av Paul har så langt nærmest utelukkende dreid seg om at hans utenrikspolitiske standpunkter (krigsmotstand, en mykere linje overfor Iran, tilbaketrekking fra militærbaser i utlandet, avvikling av krigen mot terror, avvikling av all internasjonal bistand, også til Israel) plasserer ham langt utenfor den kompakte majoritet hos republikanerne. Man skulle ellers kanskje tro at ukas reprisesending om de usignerte nyhetsbrevene – breddfulle av homofobi, antisemittisme, rasisme og konspirasjonsteorier – som ble sendt ut i hans navn på 1980- og 1990-tallet, ville være ettertraktede angrepsmuligheter for motkandidatene. Men, nei. Selv om Pauls forklaring – at han kanskje kan ha skrevet noen av nyhetsbrevene, men at han ikke engang har lest mye av det som ble skrevet i hans navn, og som han under enhver omstendighet på det sterkeste tar avstand fra – ikke henger det minste på greip, er det Israel-forsvar og Irans atomprogram som opptar alle, hele veien fra Romney til Michele Bachmann. Slik får Paul stort sett gå fri, selv om han på tirsdag kan stå igjen som seierherre i Iowa.

 

3. Noe har skjedd med Rick Santorum

Det har lenge vært antatt at 2012 skulle være beviset på at kandidatene ikke lenger trenger å drive klassisk dør-til-dør-valgkamp for å vinne i Iowa. Romney har ikke engasjert seg før i sluttfasen, og Newt Gingrich bygget sitt (nå falmende) Iowa-oppsving på TV-debatter. Men kanskje, kanskje kan tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum gi Iowa-nostalgikerne en nyttårspresang. Santorum, en utenrikspolitisk hauk og sosialkonservativ flammekaster, har nærmest forlest seg på den gamle dreieboka, og bodd i Iowa i månedsvis, for å omvende velgerne en for en. Og nå, endelig skjer det noe. Etter at alle andre – Michele Bachmann, Rick Perry, Herman Cain, Newt Gingrich, Ron Paul – har fått sine respektive øyeblikks yndlingsdyrkelse, har Santorum krøpet opp innenfor rekkevidde av lederduoen Paul og Romney i Iowa. Det betyr ikke at han nødvendigvis kommer til å fortsette veksten helt inn i himmelen, men det kan gi ham den vitaminnsprøytningen han trenger for å fortsette fram til South Carolina. For en kandidat som tapte sitt forrige valg (gjenvalgskampanjen til Senatet i 2006) med sytten prosents margin, må det i seg selv sies å være en oppreisning.

 

4. Gingrich-kampanjen er det komplette kaos

Presidentkampanjen til Newt Gingrich, som for noen uker siden for et øyeblikk ble forhåndsfavoritt i Iowa, begynner å merke kostnadene ved å være dårligere organisert enn konkurrentene. Ikke bare blir han mørbanket av konkurrentenes negative TV-reklamer, som allerede har utløst en skarpt fallende oppslutning i meningsmålingene; han sliter tungt med selv elementære organisatoriske ting. I likhet med Texas-guvernør Rick Perry mislyktes Gingrich med å bli oppstillingsberettiget i primærvalget i Virginia. Det er ydmykende fordi det er Gingrichs andre hjemstat, men først og fremst forsterker det inntrykket av Newt som en impulsiv og dårlig organisert kandidat. Det gjorde neppe saken bedre at Newt-kampanjen sammenlignet utestengelsen med Japans angrep på Pearl Harbor i desember 1941. Som Politico-spaltist Roger Simon syrlig kommenterte på Twitter: “Pearl Harbor = sneak attack & 2,402 Americans killed. Newt not getting on VA ballot = incompetence. Yep, fair comparison.” Ouch.

5. Hvem skal ut?

Vi har tidligere skrevet at det viktige med nominasjonsmøtene i Iowa heller er deres evne til å sjalte ut kandidater som ikke er levedyktige, enn evnen til å velge vinnere som kan bli seriøse utfordrere til nominasjonen. Hos demokratene i 2008 forsvant både Joe Biden og Chris Dodd etter Iowa, og det er ikke sikkert det republikanske feltet stadig er fulltallig etter tirsdagens valg. Tidligere New Mexico-guvernør Gary Johnson tok konsekvensen allerede på forhånd, og annonserte denne uka at han istedet vil prøve å vinne Libertarian Party-nominasjonen. Men det er flere som lever på kunstig åndedrett. Santorums siste oppsving har sannsynligvis reddet ham fra å måtte pakke sammen helt enda (selv om det er nærmest umulig å se for seg hvordan han kan bruke Iowa som springbrett til å bli en fullverdig utfordrer til Romney), og dagens ferske meningsmåling kan gi sårt tiltrengt liv til Rick Perrys lenge visnende ambisjoner. Da gjenstår Michele Bachmann, som utgjør bunnsjiktet, så lenge Jon Huntsman for lengst har avskrevet Iowa. Tea-party-dronninga har vært på en sammenhengende nedtur siden hun vant den vilt overvurderte straw-pollen/pengeinnsamlingsjippoen i Ames i august, og nå gir målingene henne en lav, ensifret oppslutning. Det er ikke mye å fortsette til New Hampshire med, særlig når hun er uten penger og mannskap. Mitt tips: Dropp ut etter Iowa, og se om du kan få noe ut av å gi din offisielle støtte til en av de andre kandidatene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*