Jørgen,
OK, runde to.
Du nevner en lang rekke strålende filmer i ditt forrige innlegg, og de burde omtales, alle sammen (jeg skrev forøvrig, midt på sommeren, korte, men varme anbefalinger av blant andre Never Let Me Go, Monsters, Catfish og Animal Kingdom, som alle figurerer på min liste), men du trekker frem både Senna og Beginners i avslutningen. De minner ikke om hverandre på noen annen måte enn at det er trist, nesten urovekkende, at ingen av dem ser ut til å få kinodistribusjon i Norge – i likhet med de tre førnevnte.
Det er kanskje ikke så merkelig med Senna, som tross alt er en nokså konvensjonelt fortalt dokumentarfilm om en forlengst avdød superstjerne innenfor en sport (Formel 1) som har et meget begrenset publikum i Norge. Ingen husker Ayrton Senna i dag, men etter å ha sett Asif Kapadias film kommer publikum aldri til å glemme ham. Filmen tegner på utsøkt, dramaturgisk vis et nokså fullblods portrett av en ambisiøs toppidrettsutøver som brøt med våre forestillinger om en brasiliansk askepott (Senna kom fra trygg øvre middelklasse, og hans eneste personlige interaksjon med Brasils notoriske slumområder kom som idealistisk velgjører etter at han ble superrik formel 1-stjerne), og har klart definerte bad guys i rivalen Alain Proust og Formel 1-mogul Jean-Marie Ballestre. Ballestres evne til å manipulere racingsirkuset gir minner om FIFA-sjef Sepp Blatter, og selv om vi aldri vil minnes om Blatters tonedøve opptredener og lommer stappfulle av ulovlige penger, er en slik fiende noe du alltid ønsker deg når du skal lage et dokumentarisk verk. Det hjelper også å ha en glamorøs, pen hovedperson som dør under de mest dramatiske omstendigheter. Historien i Senna er på papiret så perfekt at det kan se ut som at det bare er å lene seg tilbake å la historien fortelle seg selv, men slik er det ikke. Med smart regi har Kapadi begått en ren triumf.
Senna ville likevel trolig slitt med å finne sitt naturlige publikum på kino. Så ikke med Mike Mills, (tidligere kjent for den i overkant smarte indiekomedien Thumbsucker) som ikke bare fortjener, men også logisk kunne fått et riktig stort besøkstall, dersom distributørene av hans Beginners hadde valgt å markedsføre den inn mot Kongens tale– eller Another Year-segmentet. Mills’ film har alt den trenger; sympatiske indievibber a la (500) Days of Summer i uttrykket (med utsøkt, vennlig popmusikk og tilstedeværende, men ikke påtrengende voice-over) kan trekke hipstere, kjernehistorien om Ewan McGregors romanse kan trekke det myke, unge-voksne-segmentet, og Christopher Plummers rørende, velspilte bestefar som kommer ut av skapet krever en plass i hjertene til det modnere publikummet. At den ikke får kinodistrbusjon er en skandale (du kan kjøpe den på DVD fra England). Beginners er [her finner Stein Ove ut at ingen har redegjort for hva filmen handler om] historien om Ewan McGregors karakter, hvis mor nettopp har død, og hvis far forteller sin noenogtrettiåringe sønn at han har levd som skjult homofil gjennom mesteparten av sitt liv. Sideløpende følger vi McGregor på en ikke like vellykket romanse med en fransk skuespillerske, men kjernen er alltid McGregors forhold til farens nye liv, og til hvordan dette preger hans syn både livet og på forholdet til hans mor. Her finnes plenty av freudianske lesemuligheter (også stavet for oss i filmen), og nok av lømmetørkle-øyeblikk som Oscar-akademiet bør like, men det bør du også. Jeg håper Christopher Plummer vinner birolle-Oscar i februar, slik at Beginners til slutt får litt oppmerksomhet.
En siste runde jubel for en film ingen så: Joe Cornishs helt ubegripelig underholdende scifi-komedie Attack the Block. Cornish, som forøvrig var en av manusfolkene bak Spielbergs På eventyr med Tintin, som jeg likte langt bedre enn du gjorde, satte seg fore å lage en liten, ubetydelig film om romvesener som angriper et arbeiderklassestrøk i London, men lyktes med noe langt mer. I et år som blant mye annet huskes for de store, voldelige protestene i Tottenham i London i august, står hans portrett av en guttegjengs jakt på spenning i en by som ikke gir dem noe gratis seg bedre som sosial kommentar enn regissøren kunne vente seg. Skuespillet av de unge hovedrolleinnhaverne er ujevnt og effektene er langt fra fantastiske, men Attack the Block har så mye energi at det til slutt i betyr noe særlig. I et desperat forsøk på å prøve å sammenligne den med noe annet da jeg skulle anbefale den til folk, har jeg sagt at den er «Skins møter Ghostbusters» (Slashfilmcasts Adam Quigley prøvde seg på «The Goonies møter The Wire«). Ingen perfekt analogi, men den fanger ideen. Alle bør se den. Jeg savner nesten VHS-tiden; denne lavbudsjettsrullen er som laget for at han kule guttens VHS-kopi skal gå på rundgang i skolegården.
Her ble ingen tid til å synge vakre sanger til ære for von Triers Melancholia, men kanskje i neste runde. Har du flere stjerner å dele ut i boken, Jørgen, eller er tiden kommet til å go negative, og vende oppmerksomheten til det norske filmåret?
Stein Ove.