GOP ’12: Mitt Romney og Newt Gingrich er ikke som deg og meg

Det åpenbare motspørsmål hver gang en politiker over natta bestemmer seg for å gjøre noen som var ganske innlysemde riktig også dagen før, er hvorfor det ikke skjedde med en gang. Søndag ga oss et slikt øyeblikk, da den republikanske presidentkandidaten og tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney plutselig bestemte for at den beste tida for å offentliggjøre hvor mye han har betalt i skatt de siste åra, ikke var en eller annen gang i april, men snarere førstkommende tirsdag. Den plutselige endrede holdningen kom ikke som et resultat av Romneys nyvunne tiltro til politisk gjennomsiktighet, men var snarere et utslag av rein politisk opportunisme.

Derfor kan Romneys reksjon på velgernes misnøye med hans hemmelighold også komme for seint til å begrense skadene. I beste fall beviser nemlig de tallene som ble lagt fram i dag bare at Mitt Romneys økonomiske virkelighet har enda mindre til felles med den jevne amerikaners enn tidligere antatt. Vi har tidligere hudflettet ham for at han påsto at han kjente den samme usikkerheten for jobben sin den gang han var på vei oppover i næringslivet, som den vanlige amerikanere føler når de frykter for arbeidsplassene sine. Eller når han i en uheldig vits presenterte seg selv som arbeidsløs når han skulle beskrive hva han bedriver dagene med for tida. Å frykte for jobben betyr liksom noe litt annet hvis du ikke kommer fra en steinrik politikerfamilie, og å uansett i hvor stor grad Mitt Romney måtte være mellom to jobber i sitt forsøk på å bli USAs neste president, har den erfaringen fint lite til felles med det å måtte prioritere mellom å sette mat på bordet for familien og å få råd til å fylle opp tanken slik at du kan komme deg til et jobbintervju.

Og som allltid med Mitt Romney, slutter det jo heller ikke der. Han hjalp definitivt ikke sine egne vanlig fyr-creds når han presenterte sine ekstrainntekter fra talevirksomhet som en liten bi-inntekt. Bi-inntekten beløp seg til over 370,000 dollar. Ikke overraskende er det også mer å hente der denslags sosial disconnect kommer fra. Romney kunne fra rapportere om inntekter på cirka 45 millioner de siste to åra, hovedsakelig beskattet til 15%, fordi finansielle inntekter beskattes svært mye lavere enn lønnsinntekt, som er den måten vanlige amerikanere tjener pengene sine på. Men Romney vet samtidig at han inntil videre er kandidat i det republikanske nominasjonsvalget, og da kan det lønne seg å understreket at du i reine penger betale kjempemye i skatt, selv om det er en veldig liten andel av inntekten, og at alle de finansielle krumspringene du gjorde for å redusere skattebyrden selvsagt var helt lovlige. Jeg kjenner ingen som ønsker å betale mer i skatt enn han reint faktisk er lovpålagt, som kandidaten omtenksomt la til.

Og det kan godt hende dette går hjem hos republikanske velgere, særlig ettersom uavhengige velgere ikke har stemmerett i nominasjonsvalget i Florida. Men det er ikke dermed sagt at han ikke har gitt Obama-kampanjen en gullgruve å utnytte når det nærmer seg november. De har tross alt ikke bare Romneys egne ord for at han er ute av stand til å forstå hvordan vanlige folk har det; de kan tilmed bruke de republikanske motkandidatenes angrepmåten Romney tjente pengene sine på, som en risikokapitalist hvis jobb det var å kvitte seg med overflødig arbeidskraft for på den måten å gi gjøre selskaper som slet økonomisk lønnsomme igjen. Sagt på en mer usentimental måte hadde han som forretningide å gi folk sparken.

Hvis det finnes en lysning i alt dette for Romney, bortsett fra at det kanskje er bedre å få luftet skittentøyet nå istedenfor etter at han har vunnet nominasjonen – uansett hvor lyst han egentlig hadde lyst til å vente likevel – er det at hovedrivalen Newt Gingrich selv har tatt med seg skittentøyskurven ut til offentlig skue samme dag. Han har allerede fått rikelig deng for å ha påstått at han ga “konsulent-tjenester som historiker” til den kontroversielle, halvstatlige boliggiganten Freddie Mac, som mange konservative mener var mer enn medskyldig i boligkrisa som la grunnlaget for finanskrisa, men nå er kontrakten altså ute til offentlig ettersyn. Det er ille nok for Gingrich, som neppe får avlivet ryktene om at han brukte sine kontakter i Washington til å lobbe for rike kunder – uansett at han teknisk sett ikke var å regne som lobbyist – men kontrakt kastet fortsatt ikke nytt lys over hva Newt faktisk hjalp Freddie Mac med. Da er han ikke engang like langt.

For øyeblikket er det beste som kan sies for både Mitt Romney og Newt Gingrich at nominasjonsvalget i Florida stadig er et lit stykke unna.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*