GOP ’12: Valgkampens spilleregler ble endret av Høyesterett i 2009

Vi kommer tidsnok tilbake til dagens egentlige nyhet – president Barack Obamas tale om rikets tilstand – om ikke annet så fordi det løper en republikansk nominasjonsprosess hvor alle tidsnok vil fordreie Obamas budskap til et som handler om class warfare – men mitt tema i dag var egentlig ment å omhandle nominasjonsstriden mer direkte. Midt i all dekningen av Mitt Romneys skattesatser og Newt Gingrichs konsulentoppdrag for Freddie Mac, i selv absolutt nyhetsverdige saker som vi har skrevet om på herværende kollektiv, tikket det nemlig også inn en mindre nyhet: Familien Adelson har bestemt for å sette ytterligere fem millioner dollar inn på kontoen til den såkalte “Super-PACen” Winning Our Future, som støtter Newt Gingrich.

Det er absolutt tillatelig om det jeg nettopp skreiv ikke ga noen mening for deg overhodet; vi er ganske dypt inn i nominasjonsstridens innerste maskinrom her. Men det er atså slik presidentkampanjer blir finansiert i våre dager. I den forbindelsen skrur vi tida tilbake til 2009, da amerikansk Høyesterett, i saken Citizens United v. Federal Election Commission slo fast heretter skulle økonomiske donasjoner betraktes som politiske ytringer med samme krav på vern som mer tradisjonelle politiske ytringer (tale, skrift, etc.). I praksis betydde det to ting: Undergravingen av et offentlig valgkampfinansieringssystem, hvor det inntil da ofte hadde lønnet seg for noen kandidater å ta imot en gitt andel i offentlig valgkampstøtte istedet for å satse på private bidrag som ikke kunne overstige 2,300$ per person. Men viktigere var det at det nye ytringsvernet for økonomiske donasjoner betydde at man nå kunne opprette såkalteSuper-PACs (Political Action Committees), som kunne motta ubegrensede donasjoner, under forutsetning av at det ikke foregikk formell koordinering med “Super-PACen” som støttet kandidaten, og kandidatens egen politiske kampanjeorganisasjon.

I mange tilfellet eksisterer dette skillet kun på papiret. Gingrichs “Super-PAC”, som altså nettopp har mottatt den sjenerøse fem-millionersgaven fra familien Adelson, har for eksempel Rick Tyler i en ledende rolle. Tyler var inntil ifjor kampanjeleder for nettopp Newt Gingrich. Imidlertid gir det formelle skillet kandidatene anledning til å toe sine hender, når “Super-PACene” i sine reklamekampanjer fremmer påstanden som er feil, men som en kandidat likevel kan ha interesse av å fremme. Både Gingrich og Mitt Romney har således i et utsøkt spill for galleriet understreket at de selvsagt tar avstand fra alle usannheter og ber om at de opphører, men at loven dessverre hindrer dem fra å ha noe direkte med disse organisasjonene å gjøre. Det trives de selvsagt helt utmerket med.

På Skrivekollektivet advarte vi mot denne nye pengeinnflytelse på amerikansk politikk allerede i forbindelse med utpekelsen av en erstatter for den liberale dommeren John Paul Stevens i 2009. Vi tok til orde for at Obama burde utnevne en politiker som ny høyesterettsdommer, blant annet for å få inn et politisk perspektiv på den kontroversielle dommen i Citizens United. Om selve saken skrev vi:

Retten slo i praksis fast at retten til å bruke penger for [å oppnå] politisk påvirkning bør omfattes av ytringsfriheten på samme måter som andre politiske ytringer, og også bedrifter har krav på samme ytringsfrihetsvern som individer og organisasjoner. Konsekvensen kan bli at selskaper kan bruke ubegrensede midler på å støtte politikere som er vennlig instilt overfor deres økonomiske interesser.

I praksis har saken en gang for alle underminert alle grenser for penger innflytelse på amerikansk politikk, og også siste rest av det offentlige valgkampfinansieringssystemet. Her skal det for skams skyld innskytes at Obama, en sterk motstander av Citizens United, selv i høyeste grad er medskyldig i det offentlige systemets kollaps, ved å takke nei til offentlig finansiering i 2008, som sørget at han gjennom private bidrag hadde langt mer penger å rutte med enn motkandidaten John McCain.

Hadde familien Adelson donert pengene direkte til Gingrich-kampanje, måtte altså de fortsatt ha forholdt seg til grensa på 2,300 dollar, men ved å gå veien via “Super-PACen”, kan de altså istedet donere fem millioner. I primærvalget i Florida betyr det at Gingrich-støttede grupper har råd til å svare med motreklamer når Romneys “Super-PAC kjører negativ kampanje mot deres kandidat. På en pervers måte er spillet dermed blir jevnere og mer rettferdig. Det er bare blitt utrolig mye dyrere, og åpnere for politisk korrupsjon samtidig.

To poenger til slutt: Demokratene er ikke uskyldsrene i dette spillet. Etter å ha sett hvordan PAC-penger oversvømmet dem i jordskredsvalget i 2010, har partiet nå lagt vekk sin skepsis til den slags løsninger, og istedet forsøkt å gjøre det tydelige at de spiller samme spill, bare fordi det var republikanerne som begynte. I den grad debatter om hvordan politikk finansieres i det hele tatt flytter velgere, har ikke demokratene spesielt gode kort på hånda. Og i realpolitisk forstand er fagforeningene, som gir mer penger til demokrater enn til republikanere ikke istand til å demme opp for forskjellen i pengeflyt fra rikfolk til republikanerne.

Og til slutt: Nei, jeg synes ikke det er hyklersk av meg å kritiseres pengeinnflytelsen i amerikansk politikk samtidig som jeg er en varm forsvarer av LOs beslutning om å bevilge penger til Arbeiderpartiets valgkamp. For det første er grensene for hvor mye som gis uten at det offentliggjøres omtrent de samme i Norge som de var i USA før Citizens United. For det andre, og viktigere, har Norge et godt offentlig partifinansieringssystem som gjør at også mindre parti kan gjøre sin stemme hørt, uavhengig av pengesterke private givere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*