GOP ’12: Mitt Romney er sin egen verste fiende

Tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romneys presidentkampanje inisisterer på at de har øynene stivt festet på to mål samtidig. Ikke bare på den republikanske nominasjonsutfordreren Newt Gingrich – den store lærdommen etter nederlaget i South Carolina var tydeligvis at man aldri kan ta pustepauser i demoniseringen av den tidligere presidenten i Representantenes Hus – men også på motstanderen i november, president Barack Obama. Ettersom Romney ser ut til å være på en forsiktig, om enn litt mer langdryg glidebane enn planlagt i retning det republikanske presidentkandidaturet, har hvordan han ruster seg mot Obama derfor antagelig større betydning enn dag-til-dag-duellen med Gingrich. I helga kommer han for eksempel etter alle solemerker til å gjøre et kanonvalg i nominasjonsvalget i Nevada, og resten av februar ser også bra ut for mannen Gingrich konsekvent og nedlatende omtaler som “the Massachusetts moderate”. Derimot begår han nærmest daglig fotfeil som, i sum om ikke en for en, kan koste ham dyrt i kampen mot Obama.

Vi har skrevet om det før, selvfølgelig: Hvordan han spøkefullt omtalte seg selv som “arbeidsløs“, selv om han i praksis lever på penger han har tjent på å omstrukturere selskaper; at han omtaler 275,000 dollar i foredragshonorarer som “ikke store summer”; hans aggressive forsvar for hvorfor det er rettferdig at han betaler langt mindre i skatt på sine aksjeinntekter enn vanlige folk betaler på arbeidsinntekt; eller hvordan han, i et forsøk på å forsvare logikken bak den kontroversielle høyesterettsdommen Citizens United v. Federal Election Commission, som i praksis åpner for at private virksomheter kan gi ubegrensede politiske valgkampbidrag, ved å omtale bedrifter som “folk” (“Corporations are people, my friend“). Ved å stille alt dette opp ved siden av hverandre har vi, for øvrig i likhet med Obama-kampanjen, ønsket å illustrere at Romney av og til får problemer når han skal gi inntrykk av at han forstår vanlige folks bekymringer og problemer. Kanskje er han rett og slett for rik til å framstå som en vanlig mann.

Vel, mye kan sies om Romneys evne til å inneha de samme standpunktene over lengre tid, men han har iallfall insistert på å ikke lære noe av sine nylige feil. Case in point: Seiersintervjuet med CNNs Soledad O’Brien onsdag morgen, hvor Romney rett ut sa at han “ikke bekymrer [seg] for de svært fattige.” Det høres brutalt ut, men i følge Salons Steve Kornacki blir det ikke spesielt mye mildere hvis vi ser det i kontekst. Romneys poeng var at han ønsket å fokusere kampanjen sin på den amerikanske middelklassen, som i følge ham har lidd mest under president Obamas politikk. De rikeste klarer seg alltids, sa Romney, og de aller fattigste har et sikkerhetsnett som er ment å fange dem opp. Når O’Brien oppfattet hva han nettopp hadde sagt og forsto at han kunne begått en tabbe og derfor ba ham presisere, understreket Romney at “dersom det finnes hull i sikkerhetsnettet [for de aller fattigste], skal jeg jobbe for å tette dem”. Jeg tror ikke det hjalp ham noe særlig.

For det første har Romney en underlig omfattende definisjon av middelklasse, som New York Times-spaltisten Gail Collins har problematisert. Med “de fattigste” mener Romney tilsynelatende de nederste fem prosentene, og i tråd med Occupy-bevegelsens retorikk virker det jo nå akseptert å avgrense “de rikeste” til cirka en prosent. Men betyr det at alle som befinner seg midt imellom er middeklasse? Jeg trodde middeklassen skulle utgjøre mellom-sjiktet? Uansett; Romney beveger seg farlig nær John McCain-territorium, etter at den forrige presidentkandidaten i en TV-debatt med Barack Obama satte en grense for “de rike” på fem millioner dollar, en sum nesten ingen amerikanere tjener.

Manglende omsorg for de aller fattigste trenger ikke være noe stort handikap for Romney i den republikanske nominasjonskampen, særlig ettersom mye av debatten har dreid seg om å demonisere alle dem som er så lite bemidlede at de ikke betaler inntektsskatt i det hele tatt. (En kritikk blant annet National Reviews Ramesh Ponnuru har kalt forfeilet.) Men hvis den blir effektivt sammenklippet med alle de andre klippene som illustrerer at Romney ikke helt takler dette med å snakke om folk som ikke er like rike som ham selv, kan Obama ha blitt servert Romneys viktigste svakhet på et sølvfat. Da trenger han ikke føre klassekrig, som mange republikanske politikere ropte opp om etter at talen om nasjonens tilstand tok til orde for større økonomisk rettferdighet; han kan bare kaste noen av Romneys egne umusikalske utsagn tilbake i ansiktet på ham, etterfulgt av et megetsigende blikk.

Derfor var det også en feilslutning da John McCain på søndagens Meet the Press tok til orde for å avslutte de gjentatte kandidatdebattene, fordi de hadde utviklet seg til ødeleggende gjørmebryting mellom partifeller. Sett til side for et øyeblikk at debattene fortsatt er istand til å klargjøre betydelige forskjeller ikke bare mellom de republikanske kandidatene, men også mellom republikanerne og Obama. Den viktigste svekkelsen av Romneys kandidatur foregår ikke under blitzlampenes lys. Den foretar Romney selv, hver gang han uttaler seg om egne eller andre rikdom, eller mangel på samme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*