GOP ’12: Mitt Romneys seiersrunde

Vi har latt den amerikanske presidentvalgkampen ligge litt i bero her på kollektivet de siste mange ukene, men det føles naturlig å stikke hodet innom denne uka, ettersom Mitt Romney for alle praktiske formål la nominasjonsvalgkampen bak seg med en takketale (05:10) etter tirsdagens nærmest uutfordrede storeslem i fem primærvalg. Om ikke annet, så fordi jeg svært lenge insisterte på at hans hovedutfordrer, tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum, iallfall kom til å holde ut til hjemstaten hans holdt sitt primærvalg den 24. april. Vel, han gjorde jo ikke det.

Det betyr ikke nødvendigvis at begrunnelsen for å gjøre det aldri var til stede – jeg er stadig overbevist om at Santorum hadde en sterk ambisjon om å bruke en hjemmeseier til å rehabilitere taper-imaget han fikk etter det soleklare og ydmykende gjenvalgsnederlaget i senatsvalget i 2006 – men mannen selv så antagelig skriften på veggen. Ved å trekke seg ut i god tid, akkurat i det meningsmålingene begynte å svinge i Romneys favør også der, unngikk han inntrykket av at han trakk seg kun for å unngå et nytt nederlag, og han fikk selv ta regien på sin egen exit fra nominasjonsvalget. Det minner sånn sett om Mitt Romneys egen strategi fra 2008, da han respektfullt trådte til side. Slikt kan sette igang rykter om at Santorum har øynene festet på et nytt forsøk i 2016, men før vi kommer til de spekulasjonene, må vi anerkjenne to forsinkelser på Romneys signingsferd, som avsluttes på partilandsmøtet i Tampa, Florida, i august.

For det første har Santorum fremdeles, flere uker etter at han trakk seg fra duellen, ikke gått offentlig ut med støtte til Romney som partiets kandidat. Her skiller han seg fra Romney ’08: Den tidligere Massachusetts-guvernøren kastet umiddelbart all sin energi inn bak John McCains kandidatur, og fikk stjerner i establishment-boka for sin lojalitet. Det behøver imidlertid ikke bety noe som helst at Santorum holder igjen; det handler antagelig mest av alt om en kombinasjon av forfengelighet og timing. For det første ønsker nok Santorum mest mulig oppmerksomhet omkring sin oppsiktsvekkende vellykkede presidentkampanje, og det fikk han ved å la presseomtalen handle om ham selv, og ikke Romney, i dagene etter kampanjeavslutningen. For det andre kan han nok ønske seg at den anbefalingen av Romney som til slutt må komme (og derfor kommer) blir en nyhetssak i seg selv. Da er det ingenting i veien for å ta tida til hjelp. Skulle ideen om et nytt forsøk i 2016 – som altså forutsetter at Romney taper i november – slå rot, trenger det heller ikke være noe problem for høyresida i partiet at han holdt en viss avstand til Romney også i ettertid. De politiske forskjellene er jo ikke blitt borte, selv om Romney er en mer spiselig kandidat for dem enn Barack Obama. Ved å bare så vidt tøye establishmentets tålmodighet, har Santorum uansett bevist sin lojalitet.

Det mer kuriøse hinderet er at Newt Gingrich, tidligere president i Representantenes Hus og i et flyktig øyeblikk innehaver av nominasjonskampens ledertrøye, enda ikke har tatt konsekvensen av at Romney har vunnet. Eller, det er litt i det blå. På den ene siden har Gingrich-kampanjen gjort det klart at de er klare til å kaste inn håndkleet, ettersom de mislyktes totalt i sin last stand i Delaware på tirsdag. På den andre siden har kandidaten fortsatt å holde valgkamplignende arrangementer, og kampanjen vil ikke bekrefte nøyaktig når Gingrich vil stille seg bak Romney. De fleste informerte kilder sier at det sannsynligvis vil skje førstkommende tirsdag. Ikke at det har noen praktisk betydning – Gingrich har selv innrømmet at kampanjen i praksis har stått på stand-by i ukevis – men det er på en deilig måte så typisk Newt: Særlig når alle andre ser ett åpenbart utfall, insisterer han på å avvente situasjonen. Det ble gjentatt på nærmest autistisk vis etter hvert som mannen tapte flere og flere nominasjonsvalg, og kravene om hans tilbaketrekking kom oftere. Gingrich oppfattet dem snarere som inspirasjon til det motsatte. Han var blitt dømt ute etter mytteriet fra kampanjen forrige sommer, og hadde kjempet seg tilbake. Deretter hadde han blitt bedømt som en irrelevant also-ran etter svake resultater i Iowa og New Hampshire. Ti dager senere vant han i South Carolina. Newt har ubegrenset tro på seg selv, og en enda større mistro til alle andre. Det er vanskelig å ikke tolke nølingen hans med å trekke seg som et uttrykk for dette. Imaget hans ble imidlertid neppe hjulpet av en tilnærmet spotsk reportasje i The New York Times, blant annet om hvor mye hans fåfengte kampanje koster skattebetalerne i sikkerhetsopplegg.

Hva så med Romney, som trolig har tid til å vente på både Santorum og Gingrich? Jo, han er allerede godt i gang med å søke seg mot midten. Etter å ha posisjonert seg som en innett motstander av innvandringsreform i valgkampen så langt, stiller han seg nå ikke avvisende til den konservative senatoren Marco Rubios (R-Florida) nye forslag om oppholdstillatelse til barn av ulovlige innvandrere, så lenge de har arbeid eller er under utdanning. Likeledes støtter han nå et forslag for å hindre at studielånskostnadene går opp, selv om han tidligere har vært imot. Det betyr ikke at Romney ikke er konservativ, eller at han oppfatter veien fram til landsmøtet som en blankofullmakt til trekke tilbake alle løftene han har gitt høyresida i partiet, men når han nå endelig får anledning til å definere seg selv i kontrast til Obama, på sine egne premisser, vil han helst ikke provosere unødig.

Budskapet hans i talen på tirsdag, og i tida framover, kommer til å dreie seg om alle de forskjellige måtene Barack Obama har sviktet på: En understreking av at håp og forandring ikke er farbar politisk vei i seg selv; påminnelser om høy arbeidsledighet og økonomisk pessimisme, og at Romney vil tilby en mer patriotisk utenrikspolitikk, hva nå enn det skulle bety. Innimellom vil han variere med det han kaller «sin positive visjon», som hovedsakelig handler om lavere skattetrykk, redusert gjeld og offentlige utgifter, og færre reguleringer for næringslivet, ispedd alvorlige advarsler om at det først er etter et eventuelt, katastrofalt gjenvalg amerikanerne vil få se den virkelige Barack Obama; han som higer etter økonomisk omfordeling, aktivistiske dommere, mer statlig styring av økonomien og en liberal-sekularistisk tvangstrøye som skal træs ned over et motvillig folk. Vi får se om det setter seg. Slik har han uansett såkalt uavhengige Super-PACs (som også Obama-kampanjen bruker, må jeg legge til), og i siste instans visepresidentkandidaten sin til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*