GOP ’12: Ikke engang Gingrich kan stoppe Romney nå

Overskriften er ment som en slags in-joke. Jeg har skrevet uforholdsmessig mye om Newt Gingrich, den tidligere kongressrepresentanten fra Georgia, som ikveld avsluttet sin republikanske presidentnominasjonskampanje, men ikke alltid fordi han har fortjent det. Det har ikke bare vært kjent i mange måneder siden den faktiske stemmegivningen startet, at Gingrich ikke kom til å bli partiets presidentkandidat; det har vel egentlig vært klart hele tida. Ja visst, det har vært tidspunkter hvor kvinne- og mannefallet blant de mange utfordrerne til forhåndsfavoritten Mitt Romney har vært så stort – Tim Pawlenty, Herman Cain, Michele Bachmann, Rick Perry – at Gingrich måtte regnes som hovedutfordrer rett og slett fordi han holdt seg på beina. Men mitt syn på Gingrichs konkurransedyktighet på lang sikt er oppsummert i en overskrift fra januar: «Ærleg tala, South Carolina: Newt Gingrich?!»

 

For joda, Newt stavret seg videre etter et omfattende mytteri i valgkampstaben ifjor sommer, via en serie selvrettferdige men slagkraftige debattopptredender, til en overraskende seier i det første primærvalget i sørstatene. Casino-penger fra Sheldon Adelson ga økonomisk understøtte, og Rick Santorum sleit med foreløpig manglende uttelling for sin hårfine seier i nominasjonsvalget i South Carolina. Men Gingrich, en moralistisk sosialkonservativ med utroskap og flere ekteskap bak seg, måtte selvsagt komme ned på jorda igjen etter sjokket i South Carolina. Overbevist av sin egen fortreffelighet og uvillig til å ta imot råd fra særlig mange andre enn sin kone Calista, insisterte Gingrich på en kampanjestrategi som stadig ikke var halsbrekkende, og i større og større grad preget av hva kandidaten selv måtte mene kvalifiserte som hans store ideer. Som Politico syrlig omtaler i dag, og som journalistene Evan Thomas og Mike Allen omtaler mer inngående i e-boka Inside the Circus, ble Newts vilje til å la seg lede inn på sidespor hans sannsynlige bane. Velgerne sa de ville ha en som kunne hamle opp med Obama, avvikle helsereformen og redusere statsgjelda og underskuddet, men Newt ville heller snakke om muligheten for å etablere en amerikansk koloni på månen. Og nå insisterer han, bare halvt på spøk, på at han vil vende tilbake til temaet som politisk sivilist. Dette og en manglende evne til å bygge videre på medvinden fra South Carolina – negativ reklame er effektiv, hvis motkandidaten ikke har penger til å svare – gjorde Newt til mer og mer av et sidespor i valgkampen. De store ideene kom sjeldnere, og Rick Santorum virket mer pålitelig for den mest overbeviste høyresida.

Når Gingrich ikke lyttet til rådene om å trekke seg og gi sin støtte til Santorum, skal svaret sannsynligvis finnes i rein stahet, og en overbevisning om at han hadde lurt skjebnen flere ganger allerede. En seier i hjemstaten Georgia på supertirsdagen i mars skulle omsettes i gode resultater i Tennessee, Alabama og Missippi, men istedet ble det Romney og Santorum som delte oppmerksomheten. Det var når Newt begynte å snakke om at at han ville opprettholde kampanjen all  the way to the Convention at vi skjønte at enden var om ikke nært forestående, så iallfall uunngåelig. Kandidater med grunn til å ha god selvtillit på egne vegne trenger ikke ustanselig å minne velgerne på hvorfor de fortsatt henger med, eller vikle seg inn i usannsynlige resonnementer om hva som kan skje dersom det er flere kandidater til nominasjonen under landsmøtet i august. De vinner, rett og slett, og beviser sin relevans på den måten. Gingrich sluttet å vinne, pengene tørket inn, og et stykke ut i primærvalgsesongen var det også slutt på TV-debattene, som Gingrich på til dels mesterlig vis hadde brukt til å gjenintrodusere seg for folk som enten var for unge til å huske hans star turn (og påfølgende skamfulle retrett) som republikanernes fremste mann i Representantenes Hus, eller som hadde glemt hva som var utålelig med ham.

Det skulle ikke ende slik, selvfølgelig. Hvis noen kandidater i det republikanske feltet var i besittelse av et tilstrekkelig stort ego til å se seg selv i Det Hvite Hus, må det ha vært Newt Gingrich. Men på en dag som denne skal vi være rause: Vi skal ikke minne om at varslet at han kunne bruke et brukbart resultat i forrige ukes valg i Delaware til å gjenoppleve kampanjen med sikte på North Carolina og Texas, når han tross alt mange tretti prosent på å ta igjen Romney. Derimot skal vi anerkjenne at Gingrich, i likhet med Rick Santorum, oppnådde langt mer enn det var grunn til å forvente på forhånd. Hvis vi ser bort fra en million månevitser og en mengde både forkastelige (uttalelsen om Barack Obama og Trayvon Martin) og demagogiske (quick-fix for bensinprisene) uttalelser, har Gingrichs standing i partiet tross alt vokst. Imidlertid kan jeg ikke fri meg fra følelsen av at dette aspektet var viktigere for Santorum enn for Gingrich. Newt så allerede på seg selv som en så eksepsjonell at andre menneskers reaksjoner på uttalelsene hans ikke nødvendigvis var så viktige. I egne øyne var han trolig bare forut for sin tid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*